Nanna

Da jeg var 11 år bodde det to små jenter i nabohuset mitt. Den ene hette
Nanna og var ett år, så var det Marit som var fire år.
Det jeg likte aller best bortsett fra å leke i dukkestua mi var å passe
barn. Av og til passet jeg Marit, men mest Nanna fordi hun satt i bagvogn og
da kunne jeg trille den.
Får æ passa Nanna? Spurte jeg.
30 år etterpå møter jeg Marit og Nanna igjen:
På Senter mot Incest.
To utrolig sterke jenter. Det er lett å tenke at jeg skulle ha passet bedre på dem...

10. Februar skrev Trond Hammervik denne saken I Hitra-Frøya avisa:
Når det trygge blir utrygt

De fleste som så forrige ukes NRK-dokumentar om seksuelle overgrep på barn, ble opprørte. Men i alle lokalsamfunn finnes det noen som reagerer ekstra sterkt, fordi de selv har blitt misbrukt. Nanna Ranes Wahl (32) på Frøya er en av dem.
Hun er født og oppvokst i Trondheim, men tilbrakte barndommens ferier på Frøya. Det var her overgrepene skjedde. Fra hun var to til tolv år gammel, ble hun seksuelt misbrukt av en slektning. Opplevelser som ble lagret i underbevisstheten. Først i begynnelsen av tyveåra dukket det opp minner og følelser som fortalte at det
hadde skjedd noe alvorlig i barndommen. Etterhvert gikk det opp for henne hva hun var blitt utsatt for. Men Nanna taklet livet greit, helt til hun som 24 år gammel student begynte å sperre seg inne. Hun maktet ikke lenger å gå ut blant folk. Hun satt inne i leiligheta på Moholt ett helt år. Nannas to år eldre søster Marit hadde
også vært offer for det samme. Nå startet de to søstrene prosessen for å reise seg. Overgriperen var nå død. De gikk i terapi, og ved at de fikk sannsynliggjort hva som hadde skjedd, fikk de også rett på voldsoffer-erstatning. De fikk utbetalt 150.000 kroner hver. - Dette var svært viktig for oss. Vi ble trodd, og samfunnet viste at det tok ansvar for dem som har blitt utsatt for noe slikt, sier Nanna.

Har akseptert sin historie
Da hun som nyutdannet lærer flyttet til Frøya, var det for å gjenerobre barndomsriket. Hun ville overbevise seg om at hun kunne leve her og være trygg, til tross for det som hadde skjedd med henne i barneåra. Hun er nå etablert med mann og to barn på Hamarvika.
- Jeg har det bra fordi jeg har akseptert min historie. Jeg har lært meg å leve med at overgrepene har hatt - og vil ha - store konsekvenser for livet mitt. I dag er jeg forholdsvis sterk og selvstendig. Men det har kostet krefter, sier Nanna. F.eks har det vært ekstra tøft å gå gjennom svangerskapene. Nanna måtte oppsøke hjelp begge gangene hun gikk gravid. Og så gjør det selvsagt noe med henne å se en slik dokumentar som den som gikk på NRK forrige uke. ­ De fleste som så dette ble forferdet. Men jeg ble i tillegg redd. Da de viste de mest direkte scenene tenkte jeg at det finnes folk som tenner på dette. Jeg tenkte at mange ville benytte seg av søkeordet som ble nevnt, eller gjøre noe atskillig verre, sier Nanna Ranes Wahl. Men samtidig ble programmet utløsende for noe hun har tenkt på, og bearbeidet seg selv på, i flere år. Hun tok kontakt med avisa.

­ Ønsker å være talerør
Nanna ønsker å fortelle sin historie. Ikke for sin egen del, men hun tror hun tilhører den lille andelen av folk som er i stand til å snakke åpent om at de ble seksuelt misbrukt som barn. Hun ønsker å være et talerør. ­ Barn som har opplevd det jeg har, de går ikke til media. De går ikke engang til foreldrene sine med det. Når noen de i utgangspunktet stoler på, gjør noe slikt, mister barnet sin intergritet og blir helt hjelpeløst, sier hun.
Lokalavisa møter henne tre dager etter at dokumentaren gikk. Vi treffer ei kvinne som helt tydelig er sint, men også veldig bevisst. Helt ned på detaljnivå har hun tenkt gjennom hva som skal fortelles og hva som ikke skal fortelles. Hun har klare meninger om hvordan en slik sak kan vinkles og hva det ikke skal fokuseres på. Det hun vil fortelle om sin egen historie er allerede gjengitt ovenfor i teksten.

Ikke prioritert som samfunnsonde
Overgrep mot barn er en aktualitet akkurat nå på grunn av NRKs dokumentar om
pedofile som under skalkesjul av å arbeide humanitært overfor barn, forgriper seg på dem som de skulle ha hjulpet. Og Nanna er blant dem som har fått oppreisning, og med det et signal på at det norske samfunnet tar henne på alvor som et voldsoffer. Men hun mener likevel at overgrep mot barn ikke har tilstrekkelig prioritet og
oppmerksomhet som et samfunnsonde som må bekjempes.
­ Ta f.eks Finance Credit-saken, og den oppmerksomheten det får i media, og hvilke ressurser som settes inn for å avdekke saken. Når man ser på det i forhold til overgrep mot de minste og svakeste, så blir jo hele den saken bare snakk om en vinningsforbrytelse. Også når det gjelder strafferammer, er det tydelig at det norske samfunnet ikke ser på overgrep mot barn som mer alvorlig enn annen kriminalitet, sier Nanna.

Smålig av Frøyapolitikerne
Også lokalt på Frøya har man de siste åra hatt en sak som opprører Nanna.
Frøyapolitikerne har nemlig ved gjentatte anledninger sagt nei til å gi pengestøtte til Senter mot incest. Senteret som ligger i Trondheim søker kommunene om et beløp som tilsvarer tre kroner per innbygger. For Frøyas del ville dette blitt litt i overkant av 12.000 kroner i året. Hadde kommunen gitt disse pengene, hadde det utløst midler fra andre myndigheter slik at beløpet blir fire ganger så høyt. Under de første rundene begrunnet Frøyas helsepolitikere sitt nei ut fra kommunens dårlige økonomi. I høst var det de prinsippielle sidene ved slike bevilgninger som var begrunnelsen for avslag. I skrivende stund (mandag) skal faktisk helse- og sosialutvalget i Frøya ha en prinsippdebatt om hvorvidt kommunen skal bevilge penger til slike uavhengige institusjoner. Uansett hvordan politikerne begrunner sitt avslag, synes Nanna dette er smålig. ­ Både Snillfjord og Hitra gir sitt. Det gjør meg rasende å lese at
frøyapolitikerne ikke vil bevilge disse pengene. Det vitner om mangelfull forståelse for at disse pengene går til å hjelpe ei gruppe som ikke selv kan stå opp med sin sak, sier Nanna.

Frøyværinger får hjelp
Senter mot incest har brukere fra Frøya. Nanna vet videre at senteret tar imot en del telefonhenvendelser både fra incestofre og fra hjelpepersonell som jobber på Frøya.
­ Det som er ekstra ille er at senteret tilbyr kurs til lærere, helsepersonell med mer, og at de som er ansatt i slike stillinger i Frøya kommune - på grunn av politikernes holdning - ikke har samvittighet til å spørre om folk fra senteret kan komme til Frøya og holde kurs for dem, poengterer Nanna.
Som lærer vet hun hvor vanskelig det er å håntere at unger har problemer.
­ Da jeg begynte som lærer, hadde jeg den innstillinga at jeg alltid skulle stille meg på ungenes side, og engasjere meg for dem jeg så hadde det ekstra vanskelig. Men nå innser jeg at jeg i mange situasjoner blir feig. Selv om jeg registrerer at elever sliter med noe, er jeg redd for å gå inn og ta tak. Selv jeg som har denne personlige erfaringen vet ikke hvordan jeg skal gripe tak i ting. Det å få kursing i slike utfordringer må derfor være svært viktig for alle som jobber med barn, sier Nanna Ranes Wahl.

- Vi skulle hatt flere som Nanna
At en person er så sterkt at hun står fram i media som incestoffer, og sier hun ønsker å være et talerør for denne gruppa, skjer ikke så ofte. Nanna Ranes Wahl forteller i tirsdagens lokalavis sin historie om at hun ble seksuelt misbrukt fra hun var to til tolv år. Samtidig tar hun opp hvor lite samfunnet bruker på å bekjempe denne typen kriminalitet, og på å støtte opp om dem som har vært misbrukt.
Chris Folde fungerer som administrativ leder ved Senter mot incest i Trondheim. Hun har lest tirsdagens oppslag i Hitra-Frøya nøye, og roser Nanna for måten hun presenterer seg på. Det skjer ikke så ofte at noen står fram på dette viset.
- Det skjer ikke så ofte. Men faktisk oftere og oftere. Vi skulle hatt flere som Nanna, sier Chris Folde.
Etter tirsdagens avisartikkel har Nanna Ranes Wahl opplevd å få flere henvendelser fra folk som har vært gjennom lignende ting. Dette synes hun er godt. Da hun bestemte seg for å stå fram, var hun innstilt på at andre - som ikke har klart å bearbeide sine opplevelser like godt som henne - ville ta kontakt. Ved Senter mot incest er de glade for at Nanna sier ja til å være en slik ressursperson.
- Det blir opp til henne hvor mye hun kan ta av slike henvendelser og samtaler. Vi håper hun henviser videre til oss. Vi har hele tida henvendelser fra Frøya. Jeg kan ikke si om antallet har tatt seg opp etter artikkelen, sier Chris Folde. På senteret jobber det syv personer fordelt på 5,5 årsverk som har som oppgave å ta seg av folk som sliter med problemer på grunn av at de har blitt misbrukt.