Kari

Året er 1994, jeg er 47 år og livet er ganske vanskelig. Nå orker jeg ikke
mer sier jeg til min søster Solveig. Gjennom en venninne av henne kommer
jeg i kontakt med ei dame som jobber med psykodrama, og dette var nytt for
meg. Fra før hadde jeg prøvd fysioterapi, psykomotorisk behandling, osteopati, kiropraktor, kineosologi, akupunktur, helhetsterapi, homeopati og psykolog. Damen det her var snakk om het Aud Steinsbekk. Hun ble min redning.

Til vanlig jobbet Aud på Senter mot Incest i Nord-Trøndelag. Der ble
psykodrama brukt som terapi. Jeg deltok i 4 slike kurs, men disse var ikke i
regi av senteret. Det var en natt etter det siste kurset at en overgriper dukker opp, etter 40 år. Dette var grusomt. Hva skulle jeg gjøre, jeg kunne jo ikke fortelle dette til en levende sjel. For en SKAM. Samtidig forstod jeg kanskje noe av årsaken til problemene jeg hadde slitt med i mesteparten av mitt voksne liv. Dette er noe av det mest grusomme jeg har opplevd. Jeg kjørte il Levanger dagen etter for å snakke med Aud. Hvordan jeg kom meg
fra Levanger til Trondheim denne ettermiddagen er et under. Jeg meldte meg
nå som bruker ved SmI i Nord-Trøndelag.

Etter som dagene og ukene gikk, klarte jeg nok en gang og fortrenge de vonde
følelsene, og jeg ble aldri noen flittig bruker av senteret. Jeg deltok i et
psykodramakurs i regi av senteret. Det var det eneste. Jeg fortsatte livet som før. Jeg bodde i en kropp som var full av smerter. Når jeg la meg om kvelden, fikk jeg ikke hode ned på puta, og jeg hadde ofte psykosomatiske smerter. Jeg gikk i flere perioder på muskelavslappende tabletter. Alltid ble symptomene behandlet, aldri ble det stilte spørsmål om årsaken. Da jeg i 1977 opplevde og miste min datter på 3,5 år var det kanskje ikke så rart at alle trodde at dette var årsaken til mine problemer. Den gangen var jeg også "flink pike". Fikk høre av alle hvor sterk jeg var. Fortsatte livet som om ingen ting hadde skjedd, stort sett. Det er helt utrolig, men jeg hadde jo allerede som lita jente lært meg og stenge av for det som var vondt.

Forholdet mellom hodet og kroppen stemte ikke overens.
Jeg er i dag flittig bruker av Senter mot Incest. I tillegg går jeg nå hos psykolog hver uke. Dette kan nok bli en lang og slitsom vei å gå, men hva er alternativet? Det mest smertefulle med det hele er ensomheten. Det er kun
brukerne og de ansatte på senteret som virkelig har forståelse for hva jeg
sliter med. Overgriperen forgiftet livet mitt, men sannelig har jeg produsert mengder med motgift. Jeg har fremdeles med det lille sårbare barnet i meg, og jeg opplever nå at denne lille jenta krever mer og mer plass i livet mitt, og det er vanskelig og takle. Jeg føler at mine egne behov blir mer og mer synbar. Til nå har jeg ikke stolt på mine egne behov, og da blir man avhengig av andre. Jeg har gjennom hele livet, tror jeg, gått glipp av å føle med kroppen. Alt jeg har følt, har foregått i hodet. Man blir ekspert på å sette til side egne behov, og man har vanskelig for å tro sine egne følelser. Dette blir et mønster. Når jeg i dag, i terapi, tør å kjenne på mine egne følelser, er det både vanskelig og skremmende.

Ofte er hverdagen vanskelig og tung og komme gjennom. Jeg prøver å leve som
en "normal" person, men det er ikke lett. Stemningsleiet er som regel ganske
lavt, og da blir dagen slitsom. Jeg vil jo gjerne være så "normal" som mulig, men som sagt av og til er det veldig vanskelig. Dette er også vanskelig for de som bor sammen med meg. På slike dager er jeg veldig taus. Da er tankene mine andre steder enn der de kanskje burde være. Dette er noe jeg ikke styrer selv.
Hva fremtiden vil være for meg, er pr. i dag uklart. Jeg går på aktiv
sykemelding, og har fått jobb som er tilrettelagt for meg. Prøver å jobbe litt hver dag, men blir fort sliten. Føler meg ganske tom for krefter. Om jeg noen gang kommer tilbake til jobb er vanskelig å si.

På Senter mot Incest har jeg lært meg å leve med sorgen etter min datter,
håpet mitt er at jeg en dag skal lære meg å leve med sorgen etter en overgriper også.