Janne

Kroppen min har det ikke godt. Har etter hvert lært meg at det jeg kjenner
heter angst. Jeg hater det ordet. Vil helst ikke ta det i min munn. Akkurat
på linje med det ekle ordet; incest. Bare jeg tenker på ordet gjør meg
skjelven og kvalm. Og det er ting i denne gaten som dominerer tankene og
følelsene mine for tida. Vel, egentlig har det vel ligget der bestandig.
Både i magen og underbevisstheten. Men det er vel kanskje to sider av samme
sak?? Jeg kaldsvetter, magen vrir seg, prikking i kroppen og ekkel følelse
og sammentrekninger i skrittet. Lenge har jeg greid å unngå disse tankene.
Følelsene har vært der i større eller mindre grad hele tida, men jeg har
ikke koblet det. I begynnelsen tenkte jeg overhodet ikke på det. Var ikke
bevisst på hva slikt egentlig var. Alle kjenner jo ubehag i kroppen til
tider, noen mer enn andre. Kanskje jeg var en av ²noen²? Jeg levde i denne
uvitende verden lenge. Men nye hindringer kom stadig til for at det skulle
fungere på denne måten. Hvem hadde tenkt at ekteskap førte med seg
forventinger om sex og tilfeldig nærhet? Jeg visste jo egentlig ikke at jeg
strevde med det. Hadde jo aldri prøvdS Ikke på den måten, i alle fall. Det
jeg trodde var normal omgang og nærhet viste seg å være feil. Jeg hadde ikke
den rette oppfatning av disse begrepene.

Ikke ante jeg hvor grensene gikk. Ikke for meg selv og ikke for andre. Jeg
ser nå at dette har ført til noen ekle situasjoner som kunne vært unngått.
Hadde jeg bare visst hvordan man normalt forholdt seg til hverandre. Nå vet
jeg det. I hodet. Men kroppen vet det enda ikke. Armene kan innimellom bli
for lange og klåfingrete, helst til feil tid på feil sted. Det er slitsomt.
Andre ganger blir det motsatt. Mine egne grenser blir for snevre og
avvisende. Det også gjerne på feil sted til feil tid.

Nå har jeg lært hva normalen er. Hvordan man skal være og hva som er normalt
å forvente av en. Konklusjonen blir; jeg er unormal. Kommer jeg noen gang
til å bli normal på dette feltet?

Jeg oppdaget at jeg var en avviker. Hvorfor? En frustrerende prosess.
Alternativene haglet fra omgivelsene. Jeg protesterte. Vilt! Ikke lag
skrammer i glansbildet! Den tynne hinna som holdt meg sammen tålte ikke slik
behandling. Det revna. Totalt. Det fosset ut som ved en fødsel med vanvittig
mye fostervann. Ut segla livet. Både det som lå på overflata og etter hvert
også undervannsskjæra. Eller er isfjell et bedre bilde? Når du ser toppen
vet du at det bare en 10% av det totale. Når slike isfjell kommer veltende,
nytter det ikke å protestere ved å vasse uti elva og holde dem igjen. Man
har ikke mulighet uansett. Da blir du overkjørt og knust. Det er bare å vike
og la det komme. Men som menneske er dette vanskelig. Det nytter jo ikke å
kontrollere disse isfjella når de føres i strømmen og utfor fossen.
Mennesket blir for lite. Fjellet farer utfor, men du holder igjen de mindre
bitene som er blitt slått av og seiler stille langs bredden. Kontrollen var
likevel ikke tapt- ikke helt. Men alle vet at å samle isbiter i favnen blir
tungt, vått, kaldt og vondt etter hvert som du får fatt i flere og flere
biter som er på veg mot fossen. Holder du for lenge på en isklump blir du
nærmest følelsesløs. Du innser derfor at lasten må slippes. Man kan ikke gå
på fjelltur i livet drassende på store isblokker. Det er tungt og kantene er
skarpe. De smelter jo også, og det drypper hele tida dråper uansett hvor du
går.

Til slutt innser jeg at jeg må slippe alt og legge det fra meg. Selv om jeg
i panikk har brukt masse arbeidskraft og tid på å samle sammen disse
isklumpene som holdt på å seile utfor, og det kan føles tungt å gå fra dem,
er det nok det eneste fornuftige. Tanken på at andre kan komme etter meg i
løypa og finne dem er litt ekkel. Hva vil de andre tro når de skjønner det
er meg som har drasset på disse isklumpene langt oppå fjellet? De må tro jeg
er splitter pine gal. Ingen gjør da slikt? Ingen utsetter seg selv for ekkel
kroppskontakt? Ingen normal oppegående person står bare passiv og lar andre
gjøre ting som en egentlig kjenner er feil og ubehagelig? Hvilken person med
vettet i behold er det som gang etter gang oppsøker situasjoner som hun vet
kan føre til det ekle? Enn om andre ikke forstår hvorfor jeg tok så godt
vare på disse isklumpene? På disse hemmelighetene, som etter hvert også ble
hemmeligheter for meg selv. Jeg lot et gnagende isfjell vokse og bli enda
større inni meg. Jeg jobbet til og med aktivt for å unngå at det smeltet og
passet på å gi det næring og kulde slik at det ikke smeltet og rant bort,
men heller vokste. Helt til den tynne hinna som holdt meg sammen revna.

Å være lita jente som ser opp til og stoler på sine nærmeste kan være en
idyll. Men hva når kosen går over til å bli ubehagelig for den lille jenta?
Hva når hun på bekostning av seg selv søker kontakt fordi hun vet de andre
setter pris på det? Det er da isfjellene blir dannet. Det er da det slår
rot. Det ekle trenger ikke skje så mange ganger for at isfjellrota skal
feste seg. Det skjer så vanvittig fort. Etter hvert blir det en vane at
andre skal ta på deg selv om det er ekkelt. Den ekle følelsen er nok bare
min. Det er bare jeg som føler det slik. Det er jeg som er unormal, det er
egentlig koselig og fint. Vi har god omtanke for hverandre i vår familie og
slekt. Derfor blir det også umulig å si fra. Det er jeg som er annerledes,
jeg må bare lære meg å leve med det. Når jeg tror jeg er annerledes i
følelsene mine, tror jeg også at jeg er annerledes i alle andre
sammenhenger. Jeg bekrefta for meg selv som liten at følelsene mine ikke var
riktige. Hvordan skulle jeg da kunne tro på meg selv og finne ut av hvordan
og hvem jeg var, når jeg hadde lært meg selv at jeg ikke skal høre eller
stole på følelser? Da blir jeg usikker på meg selv. Alle andre virker så
sikre. De tør, de prøver og feiler. Jeg tør ikke begi meg ut på utprøvingens
veier. Hvordan skal jeg kunne evaluere? De andre blir farlige. På denne
måten blir ensomheten det trygge. Jeg er venn med ensomheten. Og trær, og
fjell...

Nå i voksen alder skal jeg lære meg å kjenne på følelser. Jeg skal lære meg
intimitet, jeg skal vite hvor grensen går, og ikke minst hvor det er rett at
den skal gå. Det er vanskelig. Jeg kan jo være grenseløs på intimitet. Også
sex vil jeg tro, dersom det hadde vært sammenhenger hvor det føltes
naturlig. Men voksenlivet har lært meg at man ikke skal ha for tette
grenser, men heller ikke være grenseløs. Jeg har en enorm jobb foran meg. I
tillegg skal jeg overtale følelsene mine og få dem til å innse at noe må
endres. Jeg er normal, men ikke de. Å normalisere følelser er vanskelig. Da
må man først vite hvem man er. Følelsene skal være mine, ikke mine nærmeste
sine. Jeg er veldig god til å gjøre andres vilje og følelser om til mine. Om
jeg ikke visste det fra før, så skjønte jeg det da mamma døde. Jeg måtte
stole på meg selv og ta egne valg og beslutninger. Jeg hadde ingen jeg kunne
spørre om alt (les det meste) lenger. Ikke på samme måte. Jeg visste jeg ble
trodd av mamma. Nå er jeg mistenksom på de fleste. I alle fall når
isklumpene skal kastes. Jeg tror jo knapt selv at jeg har gått til fjells
med slike isklumper i bagasjen. Samtidig som jeg vet. Innimellom, i alle
fall. Incest er vanskelig. Incest vil ingen tro på. Aller minst den som har
kjent det selv. Det ekle ordet incest fører med seg andre ekle ord som
angst. Angst, angst, angst. Depresjon. Selvskading. Usikkerhet. Dobbel
tilværelse. Doble følelser. Følelse av ikke å være tilstede. Ensomhet.
Unormalitet. Grenseløshet. Delvis ødelagt ungdomstid. Problemer med å stå
alene- i alle fall for min egen del. Jeg tar jo bare feil.. Ingen følelser.

I alle fall for meg.