For tredje gang skal jeg lære meg å gå
Av OLE JACOB HOEL
I alle år var det den godt bevarte hemmeligheten, som hun bare delte med sine aller nærmeste. Men kroppen ga klarere og klarere beskjed: dette gikk ikke lenger.

Så kom alt ramlende ut, hun tok endelig problemene virkelig på alvor. Nå har hun kommet ut av skapet, inn på incestsenteret og inn i sin egen akselerende prosess - ja, så skal det virkelig ut. På dette nettstedet, og på den planlagte "dag mot incest". Skal plutselig hele verden få beskjed? Finnes det ingen mellomting?

- I høst, da jeg hadde det som verst med angst, møtte jeg Solveig Talseth. Hun som startet Angstringen og utarbeidet ideen om selvhjelpsgrupper. Hun kom bort til meg i pausen og sa at en dag vil du merke at det er en ressurs det at du har vært utsatt for dette. Og at det er mye kraft i angsten. Kraft, tenkte jeg. Hva er det den dama snakker om? Mye hadde bygget seg opp, jeg har ikke hatt ventiler som har luftet ut. Jeg var langt, langt nede i kjelleren - følte jeg ikke hadde krefter til å leve videre. Men etter et år, etter hjelpen på incestsenteret, har jeg fått nye krefter i veien til rehabilitering. Jeg har lyst til å gjøre noe for andre, men også for meg selv.

- Jobbingen med nettstedet er terapi i seg selv?
- Det er i hvert fall litt av en prosess. Jeg har hatt enorme pusteproblemer. Jeg har ledd, jeg har grått. Jeg har tenkt at enten holder jeg på bli gal eller så holder jeg på å bli frisk - og jeg er like skremt av begge deler.

- Fortsatt skremt?
- Ja. men det er viktig for meg at dette ikke er noe personlig pr-gimmick, ikke noe forsøk på å være tøff. Det var bare sånn at da det begynte å komme ut, så kom det. Skulle jeg overleve så måtte jeg gjøre det på denne måten, rette søkelyset mot problemet.

- Det er som den berømte ketchupflasken. Når det først kommer - så kommer alt samtidig?
- Forskjellen er at ketchupflaska blir tom. Jeg bærer med meg mine ting resten av livet. Dette er meg. Det har vært en usedvanlig tøff prosess, og det kommer til å fortsatt være tøft.
Håper jeg før eller siden finner en styrke i dette.

- Dette nettstedet skal ikke bare handle om deg selv?
- Nei, på ingen måte. Målet er ikke å fortelle mest mulig om meg selv.
Ambisjonen er å gjøre det lettere å snakke om overgrep, snakke om at en er utsatt for overgrep. Også for unge gutter og jenter. Målet er at de skal kunne fortelle om det mens de er barn, tenåringer - ikke gå med det til de er 40 år og skikkelig syke.

Incest skal snakkes om -ikke ties i hjel, kanskje jeg kan gi et bidrag til det. Kanskje blir det også færre overgrep, om det blir mer "lovlig" å snakke om det.
Sånn som det er nå holder de som blir utsatt for overgrep kjeft, effekten blir at det er overgriperen som blir forsvart - offeret bærer hele skylden og skammen.

Dette nettstedet skal vise at seksuelle overgrep ikke er til å kimse av. Det setter sine spor. Og har ingenting med sex å gjøre. Her skal de som har vært utsatt for det, se at det fins mange som direkte tar avstand fra det.
Faenheller.no skal utvikles til å bli et sted der hvem som helst kan gå inn og få hjelp til å skjønne at det som skjer eller har skjedd med dem slett ikke er akseptabelt. At de selv kan si: faen heller! Sånt finner jeg meg ikke i. De skal forstå at de selv må oppsøke Senter mot incest. Snakke med fastlegen sin. Forstå at det er på politistasjonen sedelighetssaker hører hjemme. Man kan anmelde det selv om det ikke skjedde i går. Dette er noe jeg selv ikke har forstått. Men da en advokat ville bruke tre timer av sin tid med meg på politistasjonen, var det noe som falt på plass inne i meg. Og jeg begynte å forstå at det ikke var min skyld.

Jeg håper alle som driver med behandling og praktisk veiledning kan hjelpe meg med å skape en side som er til reell hjelp - på alle måter.

- Du har ikke noe behov for å gå ut med din egen historie?
- Jeg synes det skal være lov å fortelle at en har vært utsatt for incest uten at en må "fortelle sin historie", og fortelle hvem overgriperen er. Kanskje selve overgrepene bare tar minutter. Men ringvirkningene er kolossale. Det er mange andre som lider i nærmeste familie. Og det forplanter seg til neste generasjon.
Men jeg har gått gjennom de nødvendige fasene. Først de 28 årene hvor det er mest om å gjøre og gjemme og glemme. Så fasen hvor man er syk og redd og med masse smerter. Så fasen hvor man vil prøve å huske. Så er det smerten som er så vanskelig å få kontakt med fordi man har stengt av følelseslivet sitt. Hodet er fjernet fra kroppen. Smerten har jeg hatt litt kontakt med, men ikke nok. Jeg vet at jeg må kjenne mer på den. Og der er jeg nå.

Men likevel, jeg tror historien min kan være noe å lære av. Jeg visste at det som skjedde var helt galt, men jeg slet hele tiden med skammen, og en ødeleggende følelse av at alt egentlig var min skyld.
Jeg trodde ingen ville tro meg, og at det å fortelle historien bare ville gå ut over meg og andre uskyldige tredjeparter.

Alt jeg tenkte den gangen var nok egentlig riktig. Det ville gått ut over meg selv og andre uskyldige. Men likevel tror jeg nå at jeg skulle tatt fighten, plassert skylden den gangen. Det har ikke vært noe lettere prosess i voksen alder, sansynligvis tvert imot. Det at jeg ikke fortalte og viste mine følelser gjorde at sinne og aggresjon gikk innover i stedet for utover, og det resulterte i masse smerter. Jeg gjorde alt jeg kunne for å late som ingenting også overfor overgriperen. For hvis jeg ikke gjorde det ville jo alt bli avslørt.
En gang må det ut. Om en skal ta livet sitt helt og fullt tilbake. Veien videre er det for tidlig å si noe om. Jeg vet ikke hvordan man fortsetter.
Jeg distanserte meg med hodet, men kroppen glemte aldri overgrepet. I flere perioder har jeg vært alvorlig syk, i 30-årsalderen opplevde jeg blant annet en langvarig lammelse i det ene beinet - uten at noen helt skjønte sammenhengen.
I hverdagen har jeg hatt problemer med å slappe av. Jeg har vært anspent - hatt masse smerter.

- Ingen som kjenner deg vil klare å plassere deg som et typisk "offer"?
- Absolutt ikke. Og det vil de heller ikke etter at jeg har "stått frem" med dette. Jeg skal ikke være den som alltid snakker om overgrepene, min greie - eller om "jobben" og responsen med denne siden. Jeg har til hensikt å fortsatt være ei sosial jente som liker å ha det artig.

Men samtidig er det helt klart at grunnen til at jeg alltid har virket så sterk er at jeg alltid har hatt noe å skjule. Jeg har alltid hatt noe å bevise, jeg skulle absolutt ikke fremstå som noe offer. Jeg hadde ingen nyanser, enten var alt helt topp, fullt kjør - eller så var alt totalt bånn, jeg var helt på felgen. Sistnevnte del av meg prøvde jeg å skjule så godt jeg kunne.
Jeg har vært redd for at jeg skulle dø med hemmeligheten min. Nå vet jeg at det ikke skjer, det er en enorm lettelse. Men hverdagen er fortsatt tøff, det skal lite til for å vippe meg av pinnen. Det er lenge til jeg vil klare å leve normalt. Men jeg vet hvor jeg skal.

Jeg skal fortsatt være tøff, men jeg vil også være meg selv - tørre å vise sårbarhet, ha et større følelsesspekter. Hodet skal tilbake på kroppen min. Jeg skal bruke den tiden jeg trenger til å komme ordentlig tilbake i verden. For tredje gang skal jeg lære meg å gå!