Guttorm

Lademoen ­ Byåsen: 0 - 1
En utflukt til en bedre bydel


Tolv år, det er såvidt blitt sommer i Trondheim, Apachesykkelen trimmes.
Gutten, som er meg, skrenser og fyker omkring i Lamo'parken. Vilter, yr, en
ny frihet å gyve løs på: sommerferie, bakken har lenge vært klarert for
fotball, basse og stikka. Tolv år, ny sykkel, sol, longs-løs, lueløs.

Faen heller, så tomt det er i parken idag da. Som om det var søndag, tidlig
formiddag. Det er ferie, de fleste andre har reist bort, familien vår hadde
ikke råd, som vanlig, fordi fatter'n har drukket opp alle penga.

Alene i byen, ingen kjente, utrolig varmt, nærmest hetebølge i Trøndelag,
men ennå er merkelig nok ikke vannet til bassenget koblet på, bassenget som
alle vi unga plasker rundt i og tetter til, ved å stappe kvister og plastikk
i sluket, slik at det renner over den sirkelrunde kanten, til stor
irritasjon for parkvakta, men til desto større glede for ungene; det vesle
plaskebassenget i parken vår (parken som egentlig ikke heter Lamo'parken,
men Eli Plass, hørt noe så dumt! og er oppkalt etter en
arbeidspartikommunisttype, visstnok en gang for lenge siden).

I parken hvor jeg vokste opp, sammen med sandkassene, klatrestativet, trærne
og de sinnssykt mange ungene i nabolaget; her var møtestedet, åstedet for
brytekamper, fotball og kappløp. Men også stedet for alkisene og
halvgærningene. - Få dem vekk fra gata, ikke sant! Parken var ikke noen
gate, så der kunne de sitte. Og dét kunne de, sitte altså. De satt der i
full utfoldelse, eller, i kaldere årstider, sløvende på en benk, i selskap
med ølposer, og med spriten på innerlomma, mutte og tilknappete. Herlighet!
så mange særinger det pleide å være i Lamo'parken, folk på trynet, folk i
farta, folk på hendene, folk på fylla.


Smilende, fettglisende i solskinnet på den røde benken, under et svært
almetre, sitter en gammel mann i hatt og dressjakke, med en liten gutt ved
sin side, mindre enn meg, kanskje seks eller syv år. Jeg tolker bildet som
"Far og Sønn", eller "Bestefar og Barnebarn".
Jeg svusjer og skrenser forbi endel ganger (fordi benken står rett ved
crossløypa mi), og kjenner blikket til mannen i ryggen og bakhodet mitt
gjennom hver runde.

Under en runde hever Hattemannen blikket, han liksom blingser, samtidig som
han gliser og signaliserer at han vil ha kontakt, ber meg liksom om å stanse
det sanseløse sykkelrittet og komme bort til hamS

Ja, kanskje det, hvorfor ikke? ikke noe rart i det, jeg er jo vant til å
omgås alle raringene i Lamo'parken, snakke med dem, erte dem, delta på
spøkene deres, løpe ærend for dem, beundre den gamle ariesyngende alkisen
som går på henda, samme hvor full han erS nede i normalposisjon hopper han
omkring på det ene gode benet og forteller oss rare historier fra krigen og
til og med fra før den urtiden.

Herregud, hvor mange slag har ikke stått i Lamo'parken: oss gutta fra
Mellomveien mot dem fra Ulstadløkkveien, eller oss fra Mellomveien og
Ulstadløkkveien mot dem fra "Boli'an" eller dem fra Voldsminde ­ eller alle
oss fire tidligere nevnte - mot Møllenberggjengen. Skikkelig slag, med
trekjepper, knyttnever, spretterter og annet kasteskyts. Eller, det jeg
likte enda bedre enn denne skumle slåssinga: Sportslige utfordringer;
fotballgatekamper, kappløping, lengdehopp, klatring i trær, sykkelcross.
Lamo'parken var mitt fristed, et sted jeg stort sett følte meg trygg,
bortsett fra under de før nevnte slagene, da.


Men, tilbake til min ensomme formiddag på Apachesykkel: Jeg tror det er noe
med pedofile ­ de senser ting, de ser når en unge er utafor eller i et
frisinnet, åpent stemningsleie, de ser at ungen er alene, kjeder seg, eller
er ute etter å finne på noe for å slippe unna den kriblende kjedsomheten som
oppstår når vennene er bortreist. Pedoene er eksperter på ungers
kroppsspråk, de har det i seg, de vet, de bare vetS fordøm dem for dét, at
de er så smarte og utspekulerte og føler seg så fordømt sikre og trygge i
verden, utenfor rekkevidde for foreldre og rettsvesen.

Hvorfor ser ikke foreldrene hva som foregår? De, foreldrene, bare ler alt
bort, sier at "'S', ja, han har jo alltid bodd her, han er snål ja, hehe,
glad i smågutter, hehe, det er jo noe alle vet. Og kompisen hans, hehe
rompisen hans, 'O', jeg ser at han driver og plukker opp smågutta og tar dem
med på kjøreturer i den fete amerikaner'n sin."S

I ettertid har jeg skjønt at pedoer finnes overalt, i alle samfunnslag, i
alle miljøer; blant blokkbeboere, på landsbygda, i villastrøk, i skolen,
idrettslaget, menigheten, fritidsklubben, hos speiderne, osv.

Pedomesterene: eksperter på å usynliggjøre seg, både blant voksne og offerne
sine, barna. De kan være folk som nyter respekt og blir møtt med stor tiltro
fra foreldrene. Fordi de er så flinke med barn, hyggelige, hjelpsomme.
Stiller gjerne opp som barnevakt hvis det trengs, tar et tak, deltar på
dugnader og fritidsaktiviteter, er flotte og velfungerende, normale, sosialt
oppegående mennesker. I likhet med affektdrapsmennene: "Han var jo så
vennlig og hjelpsomSaldri i verden om vi tenkte at HAN kunne gjøre noe såntS
snill som et lam, dagen langS beskjeden riktignok, men, veldig hjelpsom og
imøtekommende!"

Vi voksne er ofte utrolig korttenkte, nærmest tilbakestående, insensitive,
kun fiksert på én ting ­ at livene våre skal tusle avgårde, uforstyrret, vi
vil ikke komme ut for noe som gjør at vi stikker oss ut sosialt ­ for all
del: vi ønsker ingen oppmerksomhet, hverken på vegne av oss selv eller vår
familie! Hvis det er en pedorompisbarnepuler i nabolaget som alle vet om,
foretrekker vi heller at han aldri blir avslørt, heller enn at VI må stå for
avsløringen ­ selv om våre egne barn kanskje er i faresonen, lukker vi
øynene og sier "nei nei, det skjer sikkert ikke noe".

Jeg syklet noen runder til, helt til den oppmerksomme og øyenbrynsvinkende,
direkte stirrende mannen fikk det som han ville: "Kom hit til benken og
snakk med meg!" Tegnene han sendte ut var overtydelige, og aldri så lite
frekke, noe jeg ikke hadde vært ute for før, eller manglet erfaring med. -
Et bydende blikk, et myndig og inntrengende "kom hit!".

Mannen i hatt, den skrukkete gamle mannen (som jeg i ettertid har skjønt
ikke kunne ha vært så veldig gammel allikevel, kanskje under førti år) som
satt sammen med den lille, stillfarne gutten, smiler kameratslig, begynner å
spørre meg ut straks jeg hopper av sykkelen: "Hvorfor har du det så traveltS
er du her i parken aleneS hvor bor duS hva gjør duS er det ikke et herlig
værS"

Også i ettertid (31 år etter) skjønner jeg at den lille gutten ved hans side
kanskje hadde sine grunner til ikke å si så mye, han virket ikke direkte
skrekkslagen, men kanskje litt satt ut.

Alt ved Mannen virket til å være i sin skjønneste orden: En velkledd Mann i
en park, sammen med sin Sønn/sitt Barnebarn, pur harmoni i en offentlig
park.
Hva er feil med dette bildet? - Absolutt ingenting.

Bildet er fullstendig normalt, SLIKT SKJER HELE TIDEN - folk, det være seg
enslige eller familier, tar seg til parken, setter seg ned blant trærne,
barnekvitringen og fuglesuset, koser seg. Ikke noe unormalt med det.
Det er akkurat dette pedomesterene vet: De vet hvordan de kan fremstå som
vanlige mennesker. De opererer så fritt, fremstår som normale, gjennom å
utføre de samme handlingene, bevege seg i de samme sosiale mønstrene som
vanlige folk ­ men, med en uhyggelig hensikt: de er ute etter småbarn, de
vet hva de gjør, de vet hvor vanskelig det er for folk flest, politi og
andre vesener å fiksere dem, ta dem på fersken, fange dem.
De pedofile blant oss er beklageligvis såpass beregnende at de normale (både
barn og voksne) som regel ikke klarer å avsløre dem før det er forsent og
skaden allerede er skjedd. Det kan være deg, han, hun, noen andre, noen vi
kjenner eller ikke kjenner men ser ofte; kanskje noen vi overlater eller
betror våre barn til forvaring hos.

Jeg følte meg så sterk i Lamo'parken denne dagen, alene riktignok, men
råsterk, ny sykkel og alt mulig. Jeg var uten mistanker, i min egen verden,
det falt meg ikke engang inn å tenke at det var rart at den lille gutten
satt der så stille, forsagt og alvorlig sammen sin far (eller bestefar); jeg
tenkte ikke i de banene denne historien handler om. Fordi, jeg var et
seksuelt uutvokst menneske, bare en gutt, kjønnsumoden, pre-tenåring, så
smått på vei til å bli voksen, men dét var ennå lenge til.
Jeg var en barnesyklist, en glad gutt, en våryr liten rakker, happy og i
farta, uten noe inngående kjennskap til voksenverdenens drifter.


Mannen med hatten fikk altså lokket meg til parkbenken han satt på, begynte
å snakke om været men avbrøt seg selv i samme øyeblikk med spørsmålet "Har
du lyst på en is?"; etterfulgt av en tirade om at han pleide å stole på
folk, og at han gjerne ville stole på meg også - og derfor ville han ta
risikoen med å sende med meg så mye som en femtilapp (dette var i 1972, og
tilsvarer kanskje 500 kroner idag) for å kjøpe tre iskrem, og han stolte på
at jeg ville komme tilbake med iskremene.

Såklart, sæffen (dette var mer enn ett år før jeg startet opp min
ungdomskriminelle løpebane), jeg hadde ingen utviklede ideer om å stjele
noe fra noen, selv om jeg, så klart, i likhet med de fleste barn, hadde noen
naskerier og andre små svin på skogen: jeg var temmelig ivrig etter å bevise
at han kunne stole på meg, og spurtsyklet til butikken og tilbake. Iskremene
ble overlevert sammen med vekslepengene, smil ble utvekslet, ispapiret ble
sprettet, jeg var stolt over å være en man kunne stole på.


"Sett deg her!" sa Mannen, og bankestrøk på den tomme benkeparten ved siden
av seg. En oppfordring som ikke bare var innsmigrende, men også befalende ­
jeg hadde jo tross alt kommet tilbake med is og alt.

Vi satt der en stund i stillhet og nøt isen. "Sett deg litt nærmere, det er
noe jeg er nødt til å hviske til deg!"

Javel, jeg aket meg nærmere. Jeg kan fremdeles huske den sterke duften av
eau d'cologne, etterbarberingsvann eller hva det nå kan ha vært; lukten har
etset seg inn i minnet mitt, og er kanskje grunnen til at jeg den dag i dag
ikke liker, men tvertom blir kvalm av, lukten av parfyme.


Plutselig var det noe bløtt og varmt som kilte meg i øret, jeg skvatt
skikkelig, skjønte ikke at det var tungen hans, stukket inn i øret mitt. Men
forsto det da stemmen hans umiddelbart etter den snåle kilingen hvisket
innyndende "Du skal få en femtilapp av meg, som du kan få bruke til hva du
vil, hvis du blir med hjem til meg! Vi kan ha det hyggeligS jeg lover at
jeg ikke skal gjøre noe verre enn det jeg gjorde nå nettopp med øret ditt."

- Fortumlet satt jeg der i solskinnet, spisende is sammen med en ukjent mann
(som nettopp hadde hatt tungen sin i øret mitt), og en liten gutt, på en
benk i Lamo'parken.

Begjæret mitt slo seg på umiddelbart, og med begjæret mener jeg rett og
slett begjæret etter penger ­ jeg var nemlig en foretaksom og grådig liten,
livsnytende gutt.
En temmelig stor del av dagene mine gikk med til å jakte etter penger, slik
at jeg kunne få dekket mitt umettelige behov for Cola, godteri, chips, kino
og flipperspill.
- Jeg jaktet høyt og lavt, samlet tomflasker; aviser og papir som jeg slepte
opp til "Papirinnsamlinga" på Lade; jeg samlet metall og ledninger, som jeg
avhendet hos en av skraphandlene på Lademoen; jeg handlet mat daglig for
flere eldre damer, og snop og blader til mine storesøstre; gikk to ruter med
Lademoen Menighetsblad annenhver fredag; var hjelpegutt og satte ut varer i
flere butikker i nabolaget; arrangerte tombola til inntekt for gode formål
som Redd Barna (der overskuddet gikk rett i egen lomme, slik at ihverftfall
ett Barn ble Reddet); og hadde mange, mange andre kreative,
pengeinnbringende påfunn.
Jeg hadde lagt meg til en avhengighet av å innta minst tre flasker Cola
daglig, i tillegg til at jeg ikke orket maten hjemme og dessuten elsket å gå
på kino og i svømmehallen og bare måtte ha diverse tilleggsutstyr til
sykkelen min, nye fotballsko og fotballer rett som det var, og mye, mye
annet, som jeg bare kunne drømme om å få finansiert gjennom lommepenger
hjemmefra. Jeg var vant til å klare meg selv økonomisk.

Grådigheten rislet gjennom meg, frydefullt: "Femti kroner! Tenk alt det jeg
kan få for femti kroner!"
Glemt var det litt ekle minnet om Hattemannens bløte tunge i øret mitt. For
femti kroner kunne jeg godt ha tilbrakt resten av dagen stående på hodet,
ja, kanskje den påfølgende natten også. En hel formue ville bli min, hvis
jeg bare ble med en hyggelig mann (Far/Bestefar) hjem. Hvis han kom til å
stikke tungen sin inn i øret mitt og kile meg et par ganger tilS vel, det
kunne jeg alltids holde ut med, bare jeg fikk den fryktelig fristende
femtilappen!


Vi satt der og spiste iskremene våre - jeg, helt beruset av utsikten til å
bli rik i løpet av kort tid; hattemannen med (garantert) andre følelser
boblende inni seg: vissheten om å ha fått en grådig liten fisk på kroken:
Meg.


"OK," jeg bestemte meg brått ­ "jeg blir med! Må bare hjem og sette fra meg
sykkelen først." Jeg syklet gjennom parken og rett inn porten til
Mellomveien 2o, og spaserte tilbake (ville unngå å virke altfor ivrig, for
da ville han kanskje ombestemme seg med hensyn til femtilappen).

Parken var stadig folketom, kanskje var det tidlig en lørdag morgen, kanskje
var det hverdag (eller kanskje skulket jeg skolen, som så ofte ellers);
kanskje er det noe med minnet mitt, som gjør at jeg dikter opp folketomme
bilder av det hele, for å slippe å anklage alle voksne som var tilstede for
ikke å passe bedre på? Jo, parken var stappfull av mennesker - skolefri og
fellesferie, det myldret av liv ­ nei, jeg vet ikke, alt jeg husker er min
egen livsopplevelse der og da.


Jeg returnerte til benken og fant Mannen sittende der alene. "Hvor ble det
av han gutten, da?" spurte jeg. "Nei, han ble hentet av moren sin rett etter
at du syklet avgårde" svarte han, før han fortsatte "da går vi, da!"


Vi ruslet opp til drosjeholdeplassen bak Lademoen Kirke og satte oss rett
inn i baksetet på en bil. Sjåføren fikk adressen, startet opp motoren og la
ivei. Hvis han i det hele tatt tenkte noe omkring dette kjøreoppdraget sitt,
så tenkte han nok akkurat det samme jeg hadde tenkt tidligere på dagen: "I
baksetet sitter det en mann sammen med sin sønn/sitt barnebarn."


Det ble en lang biltur gjennom byen, i komplett taushet. Ingen ytret ett
ord, hverken sjåføren, Mannen eller meg. Bilradioen duret og gikk. Klassisk
musikk. En masse følelser romsterte inni meg; spenning, forventning, glede ­
blandet med en tiltagende anger og frykt - pluss selve følelsen, følelsen av
å være med på noe grensesprengende, noe helt nytt: Jeg fulgte nøye med på
bybildene vi passerte, kjente og ukjente, stirret ut gjennom bilvinduet og
var i ett med sansene mine: lukten av varmt lær fra baksetet i drosjen,
lukten av Mannen ved min side.


Turen var raskt unnagjort, selv om den gikk tvers gjennom hele Trondheim og
opp i Åsen, nærmere bestemt ikke så langt fra Ila, oppe i Byåsveien.
Drosjen stanset opp ved en avkjørsel, slapp oss av, og vi befant oss
nedenfor et hus som Mannen ledet meg opp til. Fremdeles var ikke noen ord
blitt utvekslet mellom oss etter vi hadde reist oss opp fra benken i
Lamo'parken.
Han låste opp døren og ledet meg inn i en fint utseende leilighet ­ og her
begynner minnet mitt å svikte: Satte han på musikk? Tilbød han meg noe å
spise? Vanket det godteri og brus? Jeg husker ikke.

Her starter også minnesviktet omkring ordene som ble sagt. Det jeg husker er
at han sa han ville vise meg noe, men først måtte vi begge to kle av oss.
Han ba meg om å kle av meg mens han gikk ut på kjøkkenet for å ordne med
noe; han ville straks komme tilbake.

Han kom tilbake fra kjøkkenet, uten bukser, uten underbukser, kun iført en
skjorte, som gikk langt nedpå lårene hans, og et slips. Jeg satt på
sengekanten, fremdeles med alle klærne på. Mistenksomheten og angsten min
hadde begynt å våkne: "Hva er det som skjer? Hvorfor sitter jeg her, hva er
det han gjør?" Situasjonen var med ett blitt uutholdelig, utenfor min
kontroll, noe jeg ikke kunne forholde meg til, herske over eller begripe.
­ Han var i rommet. Jeg også. Vi var alene.

Redselen slo til: Alene med en fremmed mann, en utilregnelig mann, som
plutselig kommer naken ut fra kjøkkenet; hjemme hos ham, i et fremmed hjem,
på et sted jeg ikke var kjent, langt vekk fra trygge Lademoen, på den andre
siden av byen, i et strøk hvor de bedrestilte innbyggerne i byen bodde.
Jeg kjente pusten sakne, forberedte meg på det verste.

Mannen satte seg ved siden av meg på sengekanten og sa "Så, så, bare slapp
av, det er ikke noe farlig, jeg vil bare være god med deg", med en lav og
beroligende stemme, "men du er nødt til å kle av deg, for hvis ikke, kan jeg
ikke vise deg det jeg tenkte å vise deg."

Mannen var hendig med småguttbukser, kneppet opp smekken og fikk dratt av
meg både bukse og underbukse, slik at jeg med ett var kledd likt som han,
naken nedentil, påkledd oventil ­ den eneste ulikheten var at jeg hadde
T-skjorte, han skjorte og slips. Ellers var vi to stk. hannkjønn, én på
tolv, og én på cirka førti år. Hatten hans var forresten også tatt av.
Avkledd og naken nedentil ble jeg lagt på ryggen i sengen. Jeg lot meg
nedlegges, nummen av frykt. Som i en hallusinasjon så jeg femtilapper og
flipperspill suse forbi, mikset med fremmede lukter ­ sommer, iskrem,
drosjeseter og deodorant, ukjent husstøv og matlukt.


Jeg lå på ryggen i en fremmed, voksen manns seng. Og nå nærmet mannen seg
meg, med noe uhyggelig truende som stakk opp fra mellom lårene hans, en
kjempestor erigert penis ­ en ståkuk, eller rettere sagt en stivert, som vi
gutta ofte fleipet om, greit nok det, jeg hadde selv stivert av og til, men
ikke av slike enorme dimensjoner ­ og han la seg ned på sengen ved siden av
meg, liksom litt ømt og forsiktig, mens han samtidig utstøtte bløte og
kjælende lyder "Så, så, så, hyyysssj-da-så-så, ikke farlig, jeg vil bare
være god med deg."

Vettskremt lå jeg på rygg i sengen, og kunne bare registrere hans neste
trekk, som var at han med ubestridelig makt skilte de hardt sammenpressede
lårene mine fra hverandre, samtidig som han senket den tunge kroppen sin
sakte over meg, mens blikket mitt var skrekkslagent festet på det
overdimensjonerte, enorme gutteorganet hans: "Ligg rolig, jeg må bare putte
denne inn mellom lårene dine og kjenne litt varme."

Han la seg over meg med full tyngde og prøvde å presse kuken sin inn mellom
lårene mine - og da sprakk det for meg: jeg skrek ut, fektet alt jeg kunne
med armer og ben, vred på meg desperat og prøvde å løfte vekk den tunge,
levende dødvekten jeg hadde fått oppå meg. Tårene flommet.

Et brått skifte inntraff ­ Mannen spratt opp fra sengen, helt forstyrret, og
utbrøt "Ikke gråt, ikke gråt! stopp! jeg har ikke gjort deg noe, ikke gråt!
fort deg, stå opp, kle på degS dra hjem! jeg mente ikke å gjøre deg noe
vondt!"


Jeg var ikke sen om å be ­ på bena og i buksene på et blunk, ned i skoene og
på vei ut.
"Vent! Vent!" sa Mannen, som nå sto ved utgangsdøren, "her er femtilappen
din!"

Jeg rasket til meg seddelen og strøk på dør, ned oppkjørselen og ut i
Byåsveien, over til den andre siden av veien, speidende ut over Trondheim
mens jeg, tåretørkende og oppskaket, trasket nedover mot byen, med brennende
følelser ­ lettelse, og noe annet ­ men også med en femtilapp som virkelig
sved i lommen.


- Men hvem er det jeg møter, kun ett knapt minutt etterpå, de første
menneskene jeg ser? Jo, den ene hippiesøsteren min og resten av de
dongerykledde venninnene hennes, på vei opp for å besøke freakergjengen på
Havstein, som de nettopp hadde kapret seg hver sin kjæreste blant.

Storesøster utbryter vantro "Guttorm!?!", før hun begynner å erte meg med
sine sedvanlige kjærtegn (som jeg i dette øyeblikket, tåreskjulende, var
helt avvisende til): "Hva gjør du her oppe på Byåsen!? har du fått deg en
hemmelig kjæreste, eller!?" Hun og venninnene hennes ertet meg enda litt
mer, før jeg fikk revet meg løs og gikk videre, uten å ha sagt noen ting. De
stusset kanskje ikke så mye over det heller, siden jeg aldri hadde vært noe
særlig pratsom - jeg var liksom bare den søte, lille maskoten deres, som
alltid hang i hælene på dem og slukte alt det jeg kunne få tak på av
jentepratet, ablegøyene, sladderet og særlig all den råkule musikken som de
uavbrutt, dagen lang, spilte om og om igjen på platespilleren.


Skjelvingen min var i ferd med å gi seg og sjokket hadde så smått begynt å
stabilisere seg.

Jeg visste allerede hvor jeg skulle gå for å svi av femtilappen: til
Showboat nede i midtbyen, hvor det i lokalet ut mot Olav Tryggvassonsgate
pågikk et daglig bingohardkjør
med spillekåte damer som hang hektisk over hvert sitt elektriske
bingobrettspillS men hvor det også var et stort bakrom, der et broket
utvalg av byens tenåringer flokket seg rundt alle de forlokkende
betalingsopplevelsene, flipperspill av beste og mest moderne sort, og mange,
mange andre spennende spillmaskiner.


Showboat i Olav Tryggvassons gate. En av de spillebulene jeg pleide å vanke
på.
- Her brukte jeg opp hele horehonoraret i en merkelig oppspilt rus, i en
følelsesblanding av lettelse (over å ha sluppet uskadet unna PsykoPedoen),
og skam (over å være besatt over å besitte så utrolig mange penger, ervervet
på et slikt ulekkert vis).

Showboats fasade besto av store, sammenhengende speilglassvinduer.
I min intensiverte forvirring, etter å ha blakket meg på flipper og andre
pengespill gjennom mange timer, bommet jeg på utgangsdøren og valset med et
brak rett inn i speilglassvinduet på vei ut av lokalet.
Kjempeflaut! alle bingodamene snudde seg og glodde, men, det var på langt
nær så ille og flaut som hendelsene tidligere på dagen.


Etterskrift


Øst/Vest: Kulturforskjeller innenfor en by.

Jeg ser for meg en såkalt ressurssterk overgriper, en borger og forbryter
som har gjort det til sitt spesielle operasjonsmønster (sin modus operandi,
for å bruke det kriminologiske begrepet) å begå sine ugjerninger i fattige
strøk, der han vet at voksenbefolkningen og foreldrene lever med en
livsfølelse av stor avmektighet; de har dyptgående problemer med sin
livssituasjon ­ med bomiljøet, med huseieren, familien, inntekten - er
ressurssvake, og med en dypt utviklet autoritetsskrekk og en grundig
inngnidd respekt for "rikfolk", dvs. for alle de som er bedre økonomisk
stilt enn dem selv.

Dette gjaldt for veldig mange av beboerne på Lademoen. Store deler av denne
bydelen var definert som slum, siste gang gjennom en landsomfattende
sosiologisk undersøkelse tidlig på 1990-tallet, der to bydeler i Norge
oppfylte kravene som ble stilt for å kunne defineres som slumområder:
Lademoen i Trondheim, og Grønland i Oslo. (Pussig nok er det akkurat disse
to bydelene jeg har bodd i, med unntak av fem år, hele livet.)

- Akkurat nå føler jeg et lite stikk, jeg får erkjennelsen av å være en
fortrengningsekspert - jeg ville sikkert blitt utnevnt til en mester, hvis
konfliktskyhet var utpekt til et eget fagområde:

Jeg har alltid vært rask med å ekspedere ting, bli ferdig med vonde
opplevelser, trusler og nederlag, få dem unna, begrave dem i all stillhet.
-Fordi jeg vokste opp slik jeg gjorde, i et miljø og et bylandskap som i
altfor store deler var bygget opp omkring frykt og angst:
Å måte være på vakt hvert øyeblikk, for ikke å bli innhentet og banket opp
av de større guttene, som gjennom sin gjengvirksomhet opprettholdt en egen
privat terrorbalanse på LademoenS gjentatte ganger å få grisebank av eldre
gutter, bare fordi jeg satte dem ut av spill på fotballbanenS se godtfolk
bli behandlet som dritt og undermennesker av autoriteteneS fattigdom og
faenskapS MEN, det absolutt mestødeleggende:

Å bli drapstruet av min egen, dritings og psykotiske far som elleveåring,
være vitne til daglig vold og ødeleggelser i hjemmet fra fødselen av, bli
sendt ut av en desperat mor når hun endelig hadde fått overtaket på faren
min etter en langvarig forsvarskamp, blodig og fortvilet, sittende med hele
sin kroppstyngde oppå ham, med et bondesterkt grep om håndleddene hans; å
bli sendt ut som syvåring, åtteåring, niåring ­ til telefonkiosken for å
tilkalle politiet, løpe som et olja lyn, redd for at mor ikke ville klare å
holde grepet helt til politiet dukket opp og tok med seg faren min. Ikke
rart at jeg utmerket meg innen de fleste idretter under oppveksten, vant som
jeg var til å sprinte, dukke, planlegge skrittene mine og være klar til å
møte alle eventualiteter, beredt til å reagere lynkjapt.

Forståelig nok virket overgrepet på Byåsen derfor ikke så alvorlig, sett i
lys av hva jeg tidligere hadde opplevet i oppveksten.

Men, overgrepet jeg ble utsatt for på Byåsen, sved nok et større merke i
psyken min enn jeg har villet innse, selv om jeg liksom gjorde meg ferdig
med det etter noen dager, fortrengningsekspert som jeg var.

- Nå, etter at "faen heller" kontaktet meg for å spørre om å få bruke ett av
motivene mine på sin T-skjorte, og jeg umiddelbart etterpå begynte å hamre
ned dette skriftstykket, merker jeg at mange fortrengte og såre følelser
melder sin ankomst.
Samtidig flyter et slags tilbakeblikk opp, en tilbakeskuende undring over
min hyperaktive virksomhet opp gjennom årene ­ var alt grunnet i et
underliggende behov for å få respekt fra omverdenen, en trang til og et
ønske om å bevise at jeg mestrer alle ting?

- Den lille gutten som forsvant fra parkbenken, unngikk muligens en verre
skjebne enn den jeg selv, på sett og vis, greide å unnslippe.
For alt hva jeg vet, var den lille gutten allerede blitt utsatt for
overgrep, men, som en trøst overfor meg selv - gjennom tanken på at jeg ble
den "utvalgte", ble den andre, mer uskyldig personen, reddet fra ydmykelse
og overgrep, kanskje forskånet fra å havne i livsfareS Men se, her
plasserer jeg meg selv, igjen, inn i offerrollen; som en som ofrer seg, en
som rettferdiggjør og selvtilgir seg sin egen angst, skam og skjendsel)


- Jeg vet ikke riktig, psykologisering ("på privaten" og/eller med
profesjonell bistand) kan ofte lede til oppklaring og befrielse, men ikke i
alle tilfeller.
Noen ganger finner et offer selv fram til sin forløsning. I mitt tilfelle
har det kanskje bestått i at jeg har valgt meg et selvbestemmende,
kunstnerisk rikt og aktivt liv, noen ganger på tvers av samfunnets ønsker og
mål, iblant endog på kant med loven, men ihvertfall et liv jeg prøver å få
styring over på egne premisser.

- Andre ofre for overgrep, incest, vold innenfor og utenfor familien etc.,
går kanskje inn i omsorgsyrker, i barnehager og skoler, innsetter seg i en
slags vokterrolle: For å passe på at overgripere ikke skal slippe til for
enkelt. Det er sannsynligvis mange lærere og barnehageansatte som, uten å
fortelle noen andre om sine beveggrunner, fyller en svært viktig
samfunnsmessig funksjon - og takk til dem for det, så lenge påpasseligheten
deres ikke overskygger eller stiller det naïvt og troskyldig kjærlige i et
mistenkeliggjørende lys. (Selv opplevde jeg, da min datter ennå var liten,
mot slutten av 1980-tallet?, etter at det i måned etter måned pågikk en
hysterisk stor omtale av en pedofilisak i mediene, at jeg fikk angst for å
vise ømhet og nærhet når vi var ute blant folk; jeg ble rett og slett redd
for at kjærligheten og ømhetstegnene jeg viste til min egen datter skulle
bli mistolket, ja, det gikk så langt at jeg nesten ble en fjern far, en far
som ikke turde å ta sin egen datter på fanget ute blant folk. Heldigvis
klarte jeg å undertrykke denne angsten.)


- Andre ofre ender opp med selv å bli overgripere, kanskje fordi den skammen
og ydmykelsen de så lenge har båret på i skjul, tilslutt forvrenger
virkelighetsoppfattelsen deres og odler grobunn for det ekleste av de
menneskelige frø: Hevnen.
Hevnlysten, eller hevntrangen, har fått vokse så lenge inni dem at de, når
de selv engang blir voksne (og de som forgrep seg på dem kanskje er blitt
borte), vil repetere og iscenesette egne overgrep, utført på lignende vis
som dem de selv ble utsatt for. - Fordi de aldri har sluppet tanken på hevn.
Fordi de aldri virkelig har trengt dypt nok inn i sine egne følelsesliv og
psykologiske reaksjonsmønstre, aldri har bearbeidet sjokket og erkjent at
trangen til hevn bare har stått i veien for helbredelsen av sinnet (sinnet,
i dobbel betydning).

- Andre ofre (de som ikke ender opp som yrkesmessig og sosialt hjelpeløse,
som tilfeller innenfor psykiatrien eller andre hjelpeapparater), som ikke
har kommet seg så altfor friskt og lett gjennom livet etter barndommens
overgrep, tyr i svært mange tilfeller til selvmedisinering: de blir
alkoholikere, periodedrankere, narkomane, pillemisbrukere, eller en blanding
av dette. Eller de blir helsefanatikere, politi, kriminelle, vektere,
kunstnere, sveisere, you name it! men Gud hjelpe oss: folk blir det av alle
­ bare at noen sliter med litt mer alvorlige problemer enn andre.

Arvesynden ser ut til å være et skremmende, men ganske dekkende begrep!

Guttorm Nordø, mai 2003
www.gruppe-x.no