Faen Heller forum

Diskusjonsforum for Faenheller.no

Du er ikke logget inn.

Annonseringer

Støtt Faen Hellers arbeid gjennom å kjøpe en av våre t-skjorter! Alle våre produkter er nå utstyrt med et lite informasjonskort som forteller om hva Faen Heller er. Perfekt gave å gi bort til jul.

#1 2007.11.23 23:04

mamma til 2
Medlem
Registrert: 2007.11.10
Poster: 10

Om det å gå videre....

Hei

Jeg har selv aldrig opplevd overgrep, og jeg vil gjerne spørre dere som har vært utsatt for overgrep om noe viktig:/

Det er vanskelig å sette seg inn i andres eventuelle følesler og reaksjoner.

Hvis vi later som om dere har kommet bort fra overgriper, dere ser han ikke hver dag, og prøver å fortsette livet med venner osv.
Så er det noen som nevner overgriper, bare en liten hilsen til deg fra overgriper. Kan jo virke veldig hyggelig uskyldig for noen som ikke vet om overgreppet. Du svarer kanskje noe tilbake, eller er kanskje bare tyst, fordi den som kom med hilsenen vet jo ikke noe lell.

Hva skjer med deg? Hva skjer med kroppen og følelesene og hvordan er det å bli minnet på at overgriper faktisk lever i nærheten, han er der og så hilser han til deg?

Jeg spør dere fordi jeg vil så gjerne forstå mine barn. De kan ikke fortelle meg hva de mener og hva de føler, de er så små, men de er tydelig plaget og de mår dårligt, og jeg vil så gjerne hjelpe uten å mase eller forstyrre og ødelegge deres tanker.

Sist endret av mamma til 2 (2007.11.25 08:43)

Avlogget

 

#2 2007.11.26 20:18

beate
Nytt medlem
Registrert: 2007.10.23
Poster: 1

Re: Om det å gå videre....

Hei mamma til 2!

Det er ikke lett.mange følelser svinger opp og ned.ene dagen har en det kjempe bra og dagen etter kan det være veldig tungt.nå snakker jeg ut i fra åssen jeg har det. er 34 år.det var bestefaren min som gjorde det. jeg er der på besøk nå av og til ,men det er akorat som jeg stenger han ute akkorat som han ikke er der samtidlig som jeg kan svare på det hvis han spør meg om noe..du flykter på en måte bort fra en tankene dine er et annet sted på en måte det er det,samme som skjer i det øyeblikke når en blir utsatt overgrepet.Det og stole på noen blir   vansklig ,blir mistenksom på alle selv på de som en har er gode venner, jobb sammenheng kollegar...en lager så mye tanker om seg selv negativt og tror at ingen liker en.alt det en sier er dumt å teit. selvbilde av seg selv blir forvrengt for ex jeg liker ikke og se bilder se i speil syns jeg ser  fæl /stygg ut.og at en ser tykk ut....det er sikkert andre som kan føle det anderledels,kanskje det en noen der ute som kan gi et bedre svar enn meg.....lei for at barna dine har opplevet dette. har selv 2 barn ..... det er vansklig.....

Avlogget

 

#3 2007.11.27 14:35

kristin
Medlem
Registrert: 2007.09.05
Poster: 57

Re: Om det å gå videre....

Å bli minnet på overgriperen, og vite at han er i nærheten, kan være ganske skremmende. Å få høre at han hilser, vil jeg se på som en trussel. Man føler at man ikke har kommet bort fra overgriperen, og når han er så nærme, går man hele tiden og er redd for at det kan skje igjen, for han har gjort det før, og kan "ta meg" igjen, straks han har anledning til det. Samtidig har overgrpieren gjerne en slags usynlig makt over den han forgriper seg på (jeg skriver HAN nå, siden det er det som er reellt for deg. En overgriper kan jo være en HUN også..), som gjør at man nesten føler en slags dragning mot overgriperen, og i enkelte tilfeller oppsøker man selv overgriperen på grunn av dette. Man vil ikke ha noe med den personen å gjøre, men samtidig er der gjerne trusler han har kommet med, man har som en murring i bakhodet. Skjønner du hva jeg mener, eller blir det veldig usammenhengende? Håper du fikk noen svar iallefall.

Sist endret av kristin (2007.11.27 14:35)

Avlogget

 

#4 2007.11.27 17:36

mamma til 2
Medlem
Registrert: 2007.11.10
Poster: 10

Re: Om det å gå videre....

Takk, takk, jeg skjønner hva dere mener:/
Det beste jeg kan gjøre er å prøve å trygge barna, slik at det er så få "trussler" eller hva man nå skal kalle det som overhodet mulig. Det er vanskelig, fordi jeg er jo på jobb og barna er i skole og barnehage....

Avlogget

 

#5 2007.11.27 21:37

Lita
Medlem
Registrert: 2007.09.18
Poster: 24

Re: Om det å gå videre....

Siden barna er så små, kan det jo være at de ser andres reaksjoner og oppførsel mot denne personen. Og tror dette er riktig oppførsel, og faktisk ikke skjønner at han ikke gjør det samme mot alle. De tror de ser og møter den helt samme personen som de andre, og ikke tørr vise en annen reaksjon, om du skjønner..

Det gjør vondt å bli minnet på overgriper hele tiden. Jeg får jo ikke hilsner eller har sjansen til å møte min overgriper. Men det at søstra mi er lei seg for at hun er fri for far, og faktisk ikke vet hvordan han egentlig var, det er tungt. Og mamma som trøster henne.. Gavene fra familien hans til jul og bursdag, arven som bare blir mer og mer..

Avlogget

 

#6 2007.11.28 19:23

kristin
Medlem
Registrert: 2007.09.05
Poster: 57

Re: Om det å gå videre....

Jeg har også en som ble uten far, Lita. Så jeg skjønner hvordan du føler det. Min lillebror ble farløs like før min overgriper skulle i fengsel. Han tok sitt liv. Min bror var også veldig, veldig lei seg for at han ikke lengre hadde pappaen sin, og for at pappaen hans hadde gjort meg vondt. Min bror fikk vite "hva som hadde skjedd", og var selvfølgelig RASENDE på meg, for det var jo min feil at pappaen hans skulle i fengsel. Det var en vond tid, men ting ble bedre, heldigvis. Jeg forsto smerten hans, samtidig som at jeg var lykkelig over at overgriperen ikke lenger var i live. Jeg må bare si en ting; jeg har ALDRI  sagt et vondt ord om min brors far, i min brors nærvær. Han vet ikke detaljer om hva som har skjedd, men vet noe. Og vi lar det ligge der. Skal jeg snakke om det jeg har opplevd, gjør jeg det til andre. Han skal få ha sitt minne om sin far i fred.

Avlogget

 

#7 Igår 00:18

Maja
Medlem
Registrert: 2007.10.20
Poster: 8

Re: Om det å gå videre....

For meg var det knusende og få hilsen fra min overgriper, det føltes som om det aldri skulle hendt noe galt, akkurat som om han var verdens snilleste og det var meg det var noe galt med. Nå er han død, men det er fremdeles ille om ikke verre og besøke hjemstedet mitt, for meg ble det livsviktig og komme langt unna. På avstand kan jeg sakte bygge opp et liv og reparere skadene.
Det tar tid, men det er verdt det.

Avlogget

 

Forum-bunn

Powered by PunBB
© Copyright 2002-2005 Rickard Andersson