Faen Heller forum

Diskusjonsforum for Faenheller.no

Du er ikke logget inn.

Annonseringer

Støtt Faen Hellers arbeid gjennom å kjøpe en av våre t-skjorter! Alle våre produkter er nå utstyrt med et lite informasjonskort som forteller om hva Faen Heller er. Perfekt gave å gi bort til jul.

#1 2007.10.15 17:29

Trine
Medlem
Fra: Leirfjord
Registrert: 2007.10.09
Poster: 12

om det å være pårørende

Selv har jeg vært utsatt for seksuelle overgrep, og nå vet "alle" rundt meg dette. Får enormt mye støtte, men vet at det slett ikke er enkelt å være pårørende i en slik sak. Som pårørende sliter man jo med enormt mange bekymringer og kanskje noen er lei seeg for at de ikke skjønte noe tidligere.

Pårørende i slike saker er kanskje mer offer enn den utsatte selv er?? offer i en familietragedie?
Som pårørende kan du være mor eller far, søster eller bror, tante, onkel besteforeldre, øvrige familie, nær omgangskrets, venn..
Og alle blir vi påvirket av at en incestsak kommer frem i lyset..

Og hvordan er det da for en mor å vite at henes barn er utsatt for seksuelle overgrep? for søsken å vite at et søsken er utsatt? for en mor å vite at hennes egen far har misbrukt hennes barn? Eller for tante og onkel å vite at far/svigerfar har misbrukt den lille niesen og hva med deres barn? etc etc etc

Og blir pårørende ivaretatt på en god måte av rettsvesen/ helsevesen etc?

Noen pårørende som har noen tanker omkring dette? Eller hvem som helst som vil skrive noe om dette temaet..

Avlogget

 

#2 2007.10.16 18:00

mamma
Nytt medlem
Registrert: 2007.09.23
Poster: 2

Re: om det å være pårørende

Hei Trine.
Tenkte å skrive noen ord om hvordan jeg har det som mamma til overgrepsutsatt.

For snart to år siden kom det fram at dattera vår (29) hadde vært utsatt for seksuelle overgrep som liten. Den fortvilelsen jeg følte kan ikke beskrives. Hvordan kunne dette skje uten jeg oppdaget det? For en dårlig mor jeg måtta ha vært? Etterhvert fant jeg ut at jeg trengte hjelp for å bearbeide dette, og har nå i mange måneder gått til psykoterapi og også rosenterapi. Jeg har kommet et skritt videre, men det er ennå langt igjen. Har vært deprimert og ikke følt glede med noe. Hvordan jeg har klart å gå på jobb hele tiden vet jeg ikke. Har siste uken kjent et snev av glede ved livet igjen og det er kanskje et tegn på at jeg er kommet litt videre. Det er nok langt igjen.
Noe annet som har hjulpet meg er kontakt med en annen mamma som har opplevd det samme, det har vært veldig godt.

Jeg har valgt å være åpen om det som har skjedd og fortalt familie, venner og kollegaer hva som var kommet fram. ÅPENHET ER VIKTIG!! Hvorfor skal vi beskytte disse avskyelige menneskene som kan gjøre noe sånt med små barn. Beklageligvis er mange av disse sakene foreldet og de skyldige får aldri ta ansvar for sine handlinger. Tror det er viktig å oppfordre så mange som mulig til å anmelde.

Heldigvis går det bedre med dattera vår nå, hun har begynt i jobb igjen og fungerer bra. Likevel har jeg som mamma en stadig uro i meg for hvor lenge det skal vare. Kunne godt tenkt meg kontakt med flere mødre/pårørende.

Klem

PS. Var så heldig å få være tilstede på konferansen "Tenk om noen hadde sett meg"  på Mo i Rana i fjor og jeg er full av beundring for det motet du/dere har og står fram og forteller dere historie. Stå på!

Avlogget

 

#3 2007.10.26 20:34

sapmi
Medlem
Registrert: 2007.10.26
Poster: 6

Re: om det å være pårørende

Jeg er gift med et overgrepsoffer. Det er ikke alltid en dans på roser. Man vet aldri når det blir svart, hvis noen skjønner hva jeg mener. Selvbildet hennes er ofte på bunn, og jeg synes det er vanskelig når ingenting av komplimenter "godkjennes". Hun tror skjelden på det jeg sier. Det er ikke bestandig lett å bo ilag med en som har vært gjennom noe sånnt.

Avlogget

 

#4 2007.10.27 18:19

Rosa
Medlem
Registrert: 2007.09.24
Poster: 23

Re: om det å være pårørende

Kommentar til siste innskriver. Har hun eller han fått den hjelpen som behøves eller sliter hun/han helt på egen hånd?
Finn ut omdere trenger mere hjelp:-)

Avlogget

 

#5 2007.11.02 15:13

sapmi
Medlem
Registrert: 2007.10.26
Poster: 6

Re: om det å være pårørende

Hun har fådd litt hjelp. Mest fra privatpersoner. Jeg synes ikke helsevesenet fungerer så bra, dem har lite å tilby når det kommer til overgrepssaker.

Avlogget

 

#6 2007.11.05 11:37

kristin
Medlem
Registrert: 2007.09.05
Poster: 47

Re: om det å være pårørende

Det er vel noe med det, at det kan bli for sterk kost for dem, å høre på alle detaljer i en sånn sak. Derfor er det veldig viktig å komme til en psykolog(eller en annen fagperson) som kan sitt fag, og vet hvordan man skal håndtere det. Det er heldigvis mye god hjelp i gode venner også

Avlogget

 

#7 2007.11.10 23:44

mamma til 2
Nytt medlem
Registrert: 2007.11.10
Poster: 2

Re: om det å være pårørende

Jeg er i en situasjon hvor mine to barn mest sannsynlig har vært utsatt for overgrep fra nært familiemedlem. Det er en grusom situasjon, vi venter på politietterforskningen, og hva det ev. blir konkludert med.
Barna er trygget og holdes langt unna den som ev. er overgriper, og jeg regnet jo med at skole, barnevern o.l gjorde det de skal gjøre for barn som har vært utsatt for slike ting.
Men det er vanskelig, jeg ser at systemet ikke fungerer, det går altfor tregt, og faktisk, det blir jeg som må presse på systemet for at de skal gjøre jobben sin.Og jeg føler jeg må ha enorme krefter til å være koordinator for alle etater, samtidlig som jeg har familien som skal overleve den her krisen.
Jeg vet ikke hvor jeg skal vende meg, hvem jeg kan snakke med som gir meg de svar jeg trenger.
Politiet ivaretar sin jobb, barnevernet sin og midt i alt det her er det ingen som spør barna - hvordan har du det? Fordi alle er så redde for å ødelegge etterforskning og sette ord i munn på barna.
Og jeg opplever at alle er så taktiske. Jeg vil bare skrike at det sitter to barn her, det er to liv dere snakker om - ikke to døde ting!
Og om jeg som mor har gjort en bra profil i retten bryr jeg meg ikke om. Jeg sa sanningen, jeg mente hvert eneste ord og jeg er så bunnløst fortvilet. Så va det en som i ettertid sa til meg at jeg gjort en bra profil i retten , det føltes ekkelt  - vårt liv er lagt i grus, vi må begynne på nytt uten et nært familiemedlem.Bra profil - det hørtes ut som om han snakket om en film eller noe, ikke om våre liv.
Jeg ville fortelle han at vi prøver å leve et vanlig familieliv her, og prøver å la vær å tenke på ev. rettgang, ev frifinnelse, eller dom.
Det er to unger som skal vokse opp, begge har en diger ryggsekk på ryggen som er fylt opp til kanten med minner - og ingen snakker med barna!
Grunnen til at vi skal snakke så lite som mulig med barna er jo at det pågår en etterforskning, men barn tenker mye, og tankene ruser avgårde hvis de ikke får svar på det de lurer på....
Helst av alt vil jeg jo at alt det her skal forsvinne hvis jeg knipser med fingrene....
All denne usikkerheten, vente tiden, den er altfor vanskelig.....det eneste jeg vil er at mine barn får et bra liv.

Avlogget

 

#8 2007.11.11 10:14

Rosa
Medlem
Registrert: 2007.09.24
Poster: 23

Re: om det å være pårørende

Jeg blir så fortvilet når jeg leser dette. Hvorfor i all verden skal de ikke snakke med barna? Det viktigste for dem nå er at de kan snakke og snakke og snakke til de blir tom. Hvis ikke blir de traumatiserte voksne. Hvis de ble påkjørt av en trailer eller det ble brann i huset deres ville alle sagt at det var viktig at de snakket om det. De ville fått psykologisk krisehjelp der de skulle avtraumatiseres og få fortelle absolutt ALT som skjedde.
Hva luktet det? Hva hørte du? Hva så du? Hvordan følte du det inni deg da? Kjente du noen smak? Hvordan var lyset? Var han rød i ansiktet?
Pustet han tungt?
Alt dette MÅ komme frem nå og ikke om 20 år.
De lukker det nemlig inni seg. Og gjemmer det. Og det er det verste som kan skje nå.

Det beste du som mor kan gjøre er å snakke om det. Ta ansvaret for det. Løft ansvaret fra dem og over til deg. Si: "Jeg skulle ha passet bedre på dere". La de få komme med det de tenker. Spør dem i detalj. De blir bare mere bevisste på hva som skjedde av det. Men ikke still ledende spørsmål og spør mere enn det de forteller. Respekter de grensene barna naturlig har ellers vil det bli et nytt overgrep.
Jeg skjønner godt det du skriver om "bra profil".
Det høres ut som du har iscenesatt noe - og det blir jo helt feil. Du har vært deg selv og fortalt som det var. Sannheten.
På den annen side kan du også tolke det positivt, det er kanskje en advokats talemåte. Det han mener er at du var troverdig i retten. At du fremsto som et sant vitne. La oss håpe det er det han har lagt i det.
Jeg er enig i at det dere er påført er en bunnløs tragedie. Og det vil ta år og reparere ungene. Det beste for dem er at du snakker om det når de viser at de vil det.
Ikke alle barn klarer å si så mye, spesielt hvis de merker at det er vanskelig for de voksne.
Ikke la dem tro det er vanskelig for deg. Ta fra dem ansvaret for det som skjedde.
Fortell dem også om dine reaksjoner. Si jeg blir så lei meg når jeg hører det. Jeg skulle så gjerne vært der for deg. Og reddet deg. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på at jeg ikke var der. Jeg skulle ha bokset ham i magen og slått ham med en hammer i hodet osv. Rynk på nesa. Vis med kroppspåket ditt at du blir rystet over deres fortelling. Hold rundt dem. Få dem til å vise med kroppen sin hva som ble gjort. Gråt hvis du føler for det. Rop hvis du har behov for det. Jeg blir så sint av det du forteller! De vil aldri forstå hvor galt det var det som ble gjort med dem hvis du sitter der med et pokerfjes. Og så snart alle viser sin avsky for det - vil de sakte men sikkert forstå at det ikke var deres skyld. Stol på meg når jeg sier dette. Vær en trygg voksen og kom tilbake med spørsmål hvis du trenger det:-) Lykke til!

Avlogget

 

#9 2007.11.12 10:15

kristin
Medlem
Registrert: 2007.09.05
Poster: 47

Re: om det å være pårørende

Dette har jeg hørt før, og jeg blir like sjokkert denne gangen. Selv om det pågår en etterforskning må man da snakke med ungene om det som har skjedd, la dem få sjansen til å begynne å bearbeide det! Ærlig talt..

Det er en annen mor, også hun med 2 barn, som fikk samme beskjeden. At alt skulle hysjes ned, fordi det pågikk en etterforskning. Denne moren fikk ikke lov til å snakke med sine nærmeste og iallefall ikke med sine barn om det som hadde skjedd. Dette fordi saken da kunne blåses opp, og det kunne overdrives, og ungene kunne bli forvirret. HALLO!?! Hvor er logikken her? Det er så mange situasjoner/reaksjoner som kan unngås, om man får lov til å snakke helt fritt om det, helt fra begynnelsen av. Det er så viktig for barna å vite at dette kan de fortelle om, de trenger ikke være flaue, eller å føle skam, for det er en voksen som har vært slem, ikke dem. Jo tidligere de får begynne på denne prosessen, jo lettere vil det være for dem(og for deg som mor) å leve videre, leve med det som har skjedd.

Avlogget

 

#10 2007.11.12 17:14

Buschmann
Medlem
Fra: Lakselv
Registrert: 2007.11.12
Poster: 7

Re: om det å være pårørende

mamma til 2 skrev:

Jeg er i en situasjon hvor mine to barn mest sannsynlig har vært utsatt for overgrep fra nært familiemedlem. Det er en grusom situasjon, vi venter på politietterforskningen, og hva det ev. blir konkludert med.
Barna er trygget og holdes langt unna den som ev. er overgriper, og jeg regnet jo med at skole, barnevern o.l gjorde det de skal gjøre for barn som har vært utsatt for slike ting.
Men det er vanskelig, jeg ser at systemet ikke fungerer, det går altfor tregt, og faktisk, det blir jeg som må presse på systemet for at de skal gjøre jobben sin.Og jeg føler jeg må ha enorme krefter til å være koordinator for alle etater, samtidlig som jeg har familien som skal overleve den her krisen.
Jeg vet ikke hvor jeg skal vende meg, hvem jeg kan snakke med som gir meg de svar jeg trenger.
Politiet ivaretar sin jobb, barnevernet sin og midt i alt det her er det ingen som spør barna - hvordan har du det? Fordi alle er så redde for å ødelegge etterforskning og sette ord i munn på barna.
Og jeg opplever at alle er så taktiske. Jeg vil bare skrike at det sitter to barn her, det er to liv dere snakker om - ikke to døde ting!
Og om jeg som mor har gjort en bra profil i retten bryr jeg meg ikke om. Jeg sa sanningen, jeg mente hvert eneste ord og jeg er så bunnløst fortvilet. Så va det en som i ettertid sa til meg at jeg gjort en bra profil i retten , det føltes ekkelt  - vårt liv er lagt i grus, vi må begynne på nytt uten et nært familiemedlem.Bra profil - det hørtes ut som om han snakket om en film eller noe, ikke om våre liv.
Jeg ville fortelle han at vi prøver å leve et vanlig familieliv her, og prøver å la vær å tenke på ev. rettgang, ev frifinnelse, eller dom.
Det er to unger som skal vokse opp, begge har en diger ryggsekk på ryggen som er fylt opp til kanten med minner - og ingen snakker med barna!
Grunnen til at vi skal snakke så lite som mulig med barna er jo at det pågår en etterforskning, men barn tenker mye, og tankene ruser avgårde hvis de ikke får svar på det de lurer på....
Helst av alt vil jeg jo at alt det her skal forsvinne hvis jeg knipser med fingrene....
All denne usikkerheten, vente tiden, den er altfor vanskelig.....det eneste jeg vil er at mine barn får et bra liv.

jeg ville ha anbefalt og sette opp en ansvars gruppe hvor dere får alle etater som trenger å være der å diskutere saken... jeg synnes der var en god løsning når du synnes det blir får tungt... å gå mellom alle etater

Avlogget

 

Forum-bunn

Powered by PunBB
© Copyright 2002-2005 Rickard Andersson