Faen Heller forum

Diskusjonsforum for Faenheller.no med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

Du er ikke logget inn.

#1 09.02.2009 13:57

Unikum
Medlem
Registrert: 09.02.2009

Hvor syk går det egentlig an å bli?

Kroppen fungerer ikke. Jeg er sliten. Orker ingenting. Jeg er invadert av smerter. Jeg har angst og indre uro. 
Jeg er svimmel, når jeg går er det som jeg ikke er i kontakt med omverdenen, den svever - i større og mindre grad selvfølgelig, men i perioder er det helt jævlig. Kroppen min roper etter trygghet. Hvor finner jeg denne. Hjertet mitt har ekstraslag - legene sier det er angsten - jeg er sjekket hos hjertelege - og der sier de at det er helt normalt. men normalt er det ikke, det kjenner jo jeg - det er som kroppen er i utakt med seg selv - og det er den. Har dritvondt i tenner, munn og kjeve - ingenting galt - men opplevde mye grusomt i ansikt og munn ved overgrepa - så det er kanskje ikke så rart? Men jeg blir redd og usikker. Dette er bare en liten flik av det jeg sliter med......................
Men kanskje er det som en lege sa en gang - har det vært noe alvorlig med deg så har du vært dø forlengst.
Men for meg er det alvorlig nok - kroppen streiker jo.
Er det normalt å være så til de grader utslått???

Venter på å få bli med på behandlingsopplegg på Betania. Ser frem til det, men gruer meg også. Hva hvis det gjør ting enda verre?  Er det noen som kan dele noen erfaringer eller gi meg litt støtte.

Avlogget

 

#2 09.02.2009 14:56

Zhaina
Medlem
Registrert: 17.01.2009

Re: Hvor syk går det egentlig an å bli?

skjønner at det er tøft og vondt for deg, jeg var på Betania Malvik i fjor, og jeg kan fortelle deg at der vil du møte folk som forstår akkurat hva du sliter med,og som virkelig vet hva du trenger. De har et veldig tøft og intensivt opplegg som krever mye,men det er absolutt verdt det og det er veldig veldig bra. Og man blir veldig godt ivaretatt av dem som jobber der!!


~you can't hide from your past,but you can use it to improve your future~

Avlogget

 

#3 09.02.2009 16:34

pia
Super-medlem
Registrert: 30.10.2008

Re: Hvor syk går det egentlig an å bli?

Hei Unikum.

Vil først si at jeg føler med deg. Det å være så sliten og ha det så tøft, er umulig for andre å forstå. Vi opplever vonde minner og ikke minst en vond barndom på forskjellige måter, men jeg tror at fellesnevneren er nettopp den følelsen av å "sveve" gjennom hverdagen. For når noe oppleves som vondt og vanskelig over tid, tror jeg kroppen tar i bruk all energi på å overleve. Og når kroppen må gjøre dette over lengere tid, så begynner det å minske på energien.
Andre mennesker rundt oss, som ikke vet. De kan finne på å si noe sånt som :" Hvorfor er du så sliten da? Du gjør jo ingenting om dagen!" Men ingen kan klare å forstå seg på den utmattelsen, for det foregår psykisk og andre ser ikke det, spesielt ikke om man er veldig god på å skjule det. Noe jeg tror mange av oss her inne er.

Jeg vet så godt hvordan det er å ha det slik. Jeg kan ha mange slike perioder, men trøster meg med at det kun er perioder! Men det er ekstremt tøft å være menneske i det hele tatt når man har det slik. For meg var det som du beskrev, orket ikke gjøre noen ting. Satt bare å så på at klær og oppvask hopet seg opp. Var litt sulten, men orket rett og slett ikke å reise meg for å gå på kjøkkenet. Telefonen ringte, men satt bare og hørte på at den ringte, orket ikke å "sette på meg maska mi" orket ikke å late som ingen ting, derfor kunne jeg ikke svare heller. For ingen måtte jo få høre at jeg ikke hadde det bra...

For meg gikk dagene, uten at jeg egentlig registrerte at de gikk. Jeg bare var der, men hadde ingen rolle. Og ikke maktet jeg å ha noe rolle heller, ville bare gjemme meg.
Men for meg fungerte det å lese bøker, ikke til å begynne med, for jeg måtte lese samme linje opptil flere ganger, fordi jeg ikke klarte å få de med meg. Men jeg tvingte meg til å gjøre det og jeg klarte faktisk å få fokuset på noe annet tilslutt. Jeg gjorde også en ting til, men vet ikke om det er så lurt å anbefalle, for det løser egentlig ingen ting, det utsetter bare problemet.
Men jeg prøvde å sove når jeg hadde det som verst og det gjør jeg alltid når noe er veldig tøft.
Har du ei god venninne som du stoler på? Om du har det, ta kontakt med henne og forklar at du ikke har det så bra. La deg få litt pleie, en å le sammen med, en du kan betro deg til

Håper at perioden din tar snart slutt og at du får det bedre, noe jeg vet at du får. For dette er bare en periode, trøst deg med det
Men dessverre så må ting bli litt verre før det blir bedre....

Klem fra pia

Avlogget

 

Forum-bunn

Powered by PunBB
© Copyright 2002-2005 Rickard Andersson