Faen Heller forum

Diskusjonsforum for Faenheller.no med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

Du er ikke logget inn.

#1 05.02.2009 19:34

pia
Medlem
Registrert: 30.10.2008

Føler ingenting!

Det er rart hvordan kroppen klarer å nekte seg selv, helt ubevisst og ikke kjenne på ting. For meg er dette en stor del av hverdagen blitt, men nå i det siste har jeg prøvd å registrere hvordan jeg er, i situasjoner der jeg burde få en slags reaksjon. Men jeg er bare helt død, ingen reaksjon, ikke så mye som en følelse å få tak i en gang.
Er det flere som har det sånn?

Bare for å ta et eksempel. Jeg har vært på smiso noen ganger nå, både på enesamtale og sittet i fellesen sammen med andre utsatte. Andre spør hvordan jeg har det, om det går greit med meg når jeg er der. Men jeg aner jo ikke hva de snakker om. For jeg føler ingen verdens ting! Hvorfor er det sånn? Jeg kunne like godt ha vært på butikken og handlet, det blir akkurat det samme.
Jeg vet jo innerst inne at jeg ahr masse følelser, jeg er ikke følelsesløs og kald, noe jeg ofte har tenkt. Men jeg klarer rett og slett ikke å få noe utløp for disse såkalte følelsene.

Er jeg sammen med famile og venner, så er jeg også slik. Det er kun når jeg er helt alene at jeg kan få noe reaksjoner. Men det er heller ikke de raksjonene som jeg ønsker å få frem. Jeg blir bare apatisk og nedfor, ingen gråt eller skrik. Bare en "zombie"
Den eneste reaksjonen som går igjen hele tiden, er kroppslige plager som kvalme og oppkast. Men jeg vil ha alt det andre! Å kunne gråte, søke trøst. Føle at ting er vanskelig når jeg burde føle det.

Er det noe som kommer etterhvert?
Eller hva må jeg gjøre for å "trigge" disse tingene? Og ja, jeg vil faktisk presse meg litt her, for de som kanskje ikke syns jeg skal det. Jeg er desperat etter å føle. Tror ikke jeg kommer noen vei om jeg ikke får til det, er så vondt.

pia

Avlogget

 

#2 05.02.2009 20:03

Petrine
Medlem
Registrert: 28.01.2009

Re: Føler ingenting!

Jeg er/var akkurat på samme viset selv. Gikk nesten to år til psykolog før jeg fellte en tåre, og det var ikke noe utagerende gråt. Bare stivning, og denne ene tåra. Føler lite når jeg burde føle, men kan ha store reaksjoner på bagateller?! Men det kommer seg tror jeg, er litt mer orientert om hva jeg føler nå enn tidligere..
Kroppslig reagerer jeg også. Har fått magekatarr nå, og ligget tilsengs ei uke, og jeg er ganske sikker på at det egentlig er psykisk og at jeg er utmattet.. Så, ønsker meg også tips..

Avlogget

 

#3 05.02.2009 22:52

denise
Medlem
Registrert: 02.11.2008

Re: Føler ingenting!

Jeg vet at det er vondt å ikke føle, har levd mange år av livet mitt på den måten. Nå kan jeg føle, klarer ikke lenger å kontrollere det, å velge det bort. Klarer å gråte enkelte dager, andre dager er det helt umulig. Men en ting som er sikkert er at du har masse følelser, og de kommer når du tør å legge bort litt av forsvaret ditt tror jeg, men det kan sikkert ta tid. Men det er jo på en måte bra at du ønsker deg både følelser og det å kunne få omsorg, da har du jo begynt å kjenne på at du vil ha en endring. Ikke forsøk å tving frem følelser, jeg er sikker på at de kommer av seg selv når du orker. Ikke vær så streng mot deg selv fordi du ikke klarer å kjenne på følelsene, vær bevisst på at du rett og slett trenger det forsvaret nå, og det er en naturlig reaksjon på vonde ting.

Avlogget

 

#4 07.02.2009 13:44

bare meg
Medlem
Registrert: 21.08.2008

Re: Føler ingenting!

hei hei pia=)
jeg er akkuratt som deg, føler at jeg ikke ragerer på ting jeg burde ha reagert på! kjenner meg veldig igjenn i det du skriver. å som deg skulle også jeg ønske at eg følte noe, er også desperat etter å føle noe. jeg blir utrolig forvirret over mine manglende følelser fordi jeg tenker at d burde jeg jo ha det bra. så tenker jeg at jeg kanskje har det bra og bare syter og klager å trekker meg selv ned. å der du skriver om at du vil kunne gråte å søke trøst ønsker jeg også. å akkuratt som deg så blir jeg bare nedstemt, da sitter jeg bare å gjør ingenting.

Avlogget

 

#5 07.02.2009 17:15

Synnemor
Medlem
Registrert: 16.11.2008

Re: Føler ingenting!

Jeg har prøvd et par "øvelser" som jeg har tenkt ut selv, som faktisk får meg til å føle noe. Jeg har rett og slett tatt meg en liten "seanse" alene hver dag i en periode, hvor målet mitt var å føle veldig mye og sterkt og å få gråte. Nå gjør jeg det ikke mer, men jeg er sikker på at denne perioden fikk meg et lite stykke videre på veien.

Det ene jeg prøvde, har jeg vel skrevet om i en annen tråd her. Det er for å få gråte og for å få sorgen ut litt. Jeg ser meg selv som barn, eller jeg kan ta en dukke som symboliserer meg selv som barn. Og så snakker jeg til barnet. Jeg ser hvor vondt det har det og at ingen hjelper det. Jeg ser for meg at dette barnet må gå gjennom det samme som jeg gjorde som lita jente. Og jeg trøster henne og gråter for henne. Det hjelper og det får meg til å gråte. Det gjør liksom at jeg gråter for noen andre enn meg selv, men samtidig er det jo meg selv.

Den andre øvelsen er for å få fram sinne. Jeg har rett og slett tatt frem noen ting som jeg har fått i gave fra overgriper eller andre i familien som jeg har følt svek meg som lita jente. Og så "snakker" jeg liksom til den som har gitt meg gaven. Jeg sier hvor skuffet og lei og forbanna jeg er for at personen ikke hjalp den uskyldige lille jenta. Jeg spør hvorfor mine nærmeste ikke ga meg kjærlighet og omsorg og styrke slik at jeg ikke skulle oppføre meg så selvutslettende. Og hvor forbanna jeg er på overgriper for at han begrenset livsgleden min så veldig bare for å tilfredsstille seg selv en liten stund. Til slutt ødelegger jeg gaven. Jeg sliter den i stykker, knuser, klipper, river og slenger bitene rundt meg, alt etter hva det er jeg ødelegger. Jeg prøver å brøle også, rasende meldinger til den som sviktet. Til slutt brenner jeg restene i ovnen. Det gjør faktisk veldig godt. Jeg blir rasende forbanna, og kan gjerne være det resten av den dagen. Neste dag føler jeg meg litt "tom", og litt bedre enn dagen før. Jeg kan si det sånn, at julegavene til enkelte av familiemedlemmene er historie nå.

Hvis noen andre vil prøve, så er det bare å sette igang. Det er mye bedre å klippe sund og brenne duken man fikk i julegave fra overgripers familie, enn å kjenne at det stikker i hjertet hver gang man åpner skapet for å finne en duk.

Sist endret av Synnemor (07.02.2009 17:23)

Avlogget

 

#6 07.02.2009 23:02

Zhaina
Medlem
Registrert: 17.01.2009

Re: Føler ingenting!

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, før kunne jeg prate om overgrepene uten å greie å kjenne noen av følelsene,jeg følte meg så rar og følelseskald, trodde det var noe skikkelig galt med meg,men etter opphold på traumeavd i Betania Malvik, begynte jeg å knytte følelsene til hendelsene, jeg lærte der at følelsene kommer,men det kan ta tid. Jeg holder ennå på bli kjent med følelsene, og det gjør så utrolig vondt,men samtidig er jeg glad for at jeg har begynt å kjenne følelsene,selv om det er et helvete, for jeg tror det må til for at man skal kunne greie å få bearbeidet opplevelsene. Tror det handler mye om at følelsene er så overveldende og tøffe at man må få forberedt seg på en slags måte. For meg er det slik at jeg måtte bli "kjent" med minnene og innfinne meg med hva som hendte,før jeg kunne begynne å greie å ta innover meg følelsene som er knyttet til overgrepene. Fremdeles kan jeg være "følelseskald" til tider når jeg tenker,prater om og kjenner på det jeg opplevde,men det er en del av forsvaret mitt, og jeg har innsett at det vil ta lang tid å greie å takle alle følelsene, og la meg selv kjenne på de følelsene jeg ikke kunne la meg selv kjenne på da jeg var liten.
Du skal se at følelsene kommer etter hvert,men det tar tid
*sende over en klem om du vil ha*

Sist endret av Zhaina (07.02.2009 23:07)


~you can't hide from your past,but you can use it to improve your future~

Avlogget

 

#7 Igår 01:08

pia
Medlem
Registrert: 30.10.2008

Re: Føler ingenting!

Tusen takk for veldig fine svar Og igjen, takk for at dere deler deres erfaringer. For det får meg til å se at jeg ikke er unormal, men at det er normalt å være sånn når man har vært igjennom slike ting.

Det er sant som du sier Zhania, jeg tror også at det er så veldig sterke følelser som etterhvert skal ut, at kroppen bruker lang tid på å forberede seg til det. Men jeg er vel sikkert veldig utoldmodig Tar gjerne i mot klemmen Zhania, tusen takk Og sender en i retur

pia

Avlogget

 

Forum-bunn

Powered by PunBB
© Copyright 2002-2005 Rickard Andersson