Faen Heller forum

Diskusjonsforum for Faenheller.no med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

Du er ikke logget inn.

#1 01.02.2009 00:29

denise
Medlem
Registrert: 02.11.2008

Minner

Så på innlegget her inne om listen over senvirkninger etter overgrep, og ja, det passer det meste av det, har aldri passet inn i diagnoser eller "båser", men dette er som å lese om meg, ganske skremmende i grunnen. Men er det vanlig at minner kommer som små glimt på en måte, av og til er det liksom tatt ut av en helhet og bare en "del" er synlig på en måte. Kommer ikke ukontrollert føler jeg, men trigges ofte av noe jeg leser eller ser på tv feks. Satt og så på en TV-serie og plutselig kom det et veldig skremmende bilde inne i hodet, måtte nesten skrike høyt og gråt en del. Er så redd for at jeg begynner å bli helt skrullete. Har blitt helt besatt av fortiden min på en måte, har lenge tenkt på sykemelde meg en periode men har ikke turt, er  redd for å falle helt sammen hvis jeg ikke holder på rutinene. Men tror ikke jeg greier å kjempe mot lenger, kanskje jeg må falle litt, men har ikke særlig tro på at noen vil plukke meg opp, det er jo alltid jeg som  plukker opp alle andre, så hva skjer hvis "klippen" faller? Jeg er jo alltid der for andre, føler at jeg skaper litt uorden i tilværelsen hvis jeg detter sammen. Det skremmer meg at jeg føler sånn trang inne i mellom til å ta noen valium og bare sove og få være i fred, orker ikke å være noe for noen lenger. Vet ikke hva som skjer med meg jeg, skulle så gjerne ha visst om jeg husker riktig, har jo andre barndomsminner som er mer hele på  en måte. Fortvilende å være mamma oppe i dette her, har så dårlig samvittighet at jeg nesten går i stykker, tror jeg skal sykemelde meg og bruke alle krefter på barna mine, klarer virkelig ikke alle kravene lenger, barna er viktigst.

Et lite hjertesukk fra meg, skrulla.

Avlogget

 

#2 01.02.2009 16:12

Bjørg
Nytt medlem
Registrert: 30.01.2009

Re: Minner

Hei denise
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller.
Jeg ser selv glimt i fra det som har skjedd, av og til kan jeg få en følelse av at jeg kjenner på meg selv ang det som har skjedd. jeg kan også ofte få vondt i magen,  blikvalm ,føle trang å trang til å bare gråte uten at det er noen hel sammenheng på reaksjonene. men som oftest får jeg disse reaksjonene når jeg ser ting på tv o.l, leser om overgrep osv...
Formin del tror jeg at disse glimtene kommer fordi at jeg begynner å føle meg klar til å  å vite hva som skjedde og jeg ønsker så inderlig å få bort alle di ekkle  reaksjonene og følelsene som kommer samt at jeg ønsker å forstå og bearbeide det som har skjedd.
Kanskje er det det som skjer for din del også, at du ubevisst er klar for å få vite hva som skjedde og få bearbeidet det og kommet deg videre i livet.??

Har du gode venner eller foreldre som du kan snakke med? selv om du er den som alltid har hjulpet andre, så vil di hjelpe deg også opp av grøfta når du trenger det.
Du kan kanskje ta kontakt med legen din og fortelle hvordan du har det og hvordan du føler deg. en kort tid med sykemld kan hjelpe, men det kan også skade fordi dii faste rutinene og det sosiale detter bort...

Valium og søvn er ingen god metode, det nytter ikke å sove bort det vonde, for når du våkner er det der enda... du må ikke gi opp men se lyset i tunnelen.


Jeg er også mamma og føler til tider at jeg ikke strekker til, jeg kan være skikkelig deppa til tider  ogf øler selv at jeg til tider har vanskelig for å vise sønnen min at jeg er så uendelig glad i ham. men jeg vet at han vet at jeg elsker ham over alt på jord og at han elsker meg ubetinget tilbake.

Avlogget

 

#3 02.02.2009 00:17

Synnemor
Medlem
Registrert: 16.11.2008

Re: Minner

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver denise. Jeg har latt meg selv "falle sammen" litt nå. Jeg er gravid og tenkte som så, at nå skal jeg bruke fødselspermisjonen til å bearbeide dette. Skulle liksom være så flink å bruke den tiden jeg ikke er på jobb likevel til å streve meg gjennom dette. Men jeg har kommet til at det skal jeg likevel ikke gjøre. Jeg skal vente til fødselspermisjonen er over og alle barna mine er godt bevart i skole og barnehage på dagtid. Så har jeg planer om å ta resten av jobben min. Ser for meg at det kanskje blir sykemelding, og jeg har planer om samtaleterapi, psykodramakurs og kunstterapi. Min fullstilling vil da være å jobbe med meg selv for å kunne leve mer levende og få et mer verdig liv. Og den jobben varer ikke man-fredag fra 8-16, den varer faktisk hele døgnet og hele uka.

Jeg tenkte for meg selv i dag, at jeg alltid skal være så forbaska flink og dyktig og stille opp for andre og "plage" andre minst mulig. Men, nå er det min tur! Nå er det jeg som skal på banen for å få det bedre. Vi betaler også skatt og har rett på å få sykmelding og denne hjelpen når vi må jobbe oss gjennom det. Da vi var små barn var det ingen som kunne beskytte oss. Vi måtte klare oss selv og alene finne måter å takle alt det vanskelige på. Og vi har "flinket" oss gjennom skolegang og alt annet man må henge med på her i livet, vi har kjempet hardt for å kunne eksistere på en normal måte. Selv om man ble voksen før man klarte å se hva som har skjedd og konsekvensene av det, så betyr vel ikke det at vi ikke skal ta imot den hjelpen samfunnet kan gi?

Så om du tør og er klar for det, denise, så la deg selv falle sammen. Om ingen kommer og plukker deg opp så karer du deg opp selv, bit for bit og sakte men sikkert. Du har vel også lært i livets skole at du selv er den eneste du kan stole på. Velg sykmelding hvis du føler for det, men ikke la det være for å ta vare på barna dine. La det være for å ta vare på deg selv. I og med at du er på jobb er sikkert dine barn også godt bevart i barnehage/skole. Har du dagene fri til å jobbe med deg selv eller gjøre ting som er gode for deg selv, så gjør det. Barna dine får det bedre når de har en mor som føler seg litt tryggere på seg selv og som faktisk er litt glad innimellom.

Avlogget

 

#4 04.02.2009 23:29

denise
Medlem
Registrert: 02.11.2008

Re: Minner

Tusen takk for svar jenter, fikk meg virkelig til å tenke litt, du har så rett Synnemor, hvis ingen plukker en opp så klarer man det selv. Jeg har jo alltid klart det, har bare blitt litt besatt av tanken på at noen må hjelpe meg på en måte, at noen skal være der, og det er vel fordi jeg alltid har klart meg selv. Av og til så blir jeg så forbauset når jeg ser hvordan andre på en måte skaffer seg hjelp, klarer liksom ikke det jeg. Men samtidig så får en jo en unik selvstendighet, ikke så dumt alltid det. Enig med Bjørg at valium er dårlig løsning, gjør det jo aldri, det er mer tanken som er litt fristende, å få sove, men problemene blir jo som kjent ikke borte........

Synes det høres fornuftig ut å vente litt til du er ferdig med fødselspermisjonen for så å ta jobben senere Synnemor. Det kreves jo mye av en å ha en liten baby å ta vare på, men glem ikke at du skal gjøre jobben senere. Benytter sjansen til å ønske deg lykke til med liten baby, håper du kan nyte den tiden selv om du strever. Kan inne i mellom kjenne at jeg savner litt babytiden, barna vokser så innmari fort!

Avlogget

 

#5 05.02.2009 18:46

evelinde
Medlem
Registrert: 27.01.2009

Re: Minner

Hei, denise

Jeg fikk lyst til å gi en liten tilbakemelding om det å være klippen, den som andre støtter seg til. Det må du ikke være. Og at en tror at en kan falle fra hverandre.  Dette kjenner jeg veldig godt igjen.  Det kan være du må innrette deg på en "snillere-mot-deg-selv" modus en stund.  Når du har fått det frem, alle sidene, alt som har skjedd, så vil du til slutt forstå at dette ligger i fortiden og ikke i nåtiden.  Men jeg føler med deg, det er ikke noe godt, alle minnene, alt som trenger på, det som trenger på som du ikke skjønner. Prøv å ikke skjønne og ta inn alt med en gang, la tiden virke for deg, og forsøk ha det bra innimellom. Håper det var litt oppmuntrende, forsøk å ikke være  lei deg eller opprørt hele tiden. 

Sånn føler jeg det: Det er over, og det fortsetter. Du mobiliserer til kamp, men det som du kjemper mot er allerede skjedd.

Avlogget

 

#6 05.02.2009 22:56

denise
Medlem
Registrert: 02.11.2008

Re: Minner

Veldig hyggelig å få svar her inne, vanskelig det der med fortid og nåtid, er ikke alltid helt sikker på hvor jeg befinner meg følelsesmessig hvis du skjønner hva jeg mener. Takk for kloke ord.

Avlogget

 

Forum-bunn

Powered by PunBB
© Copyright 2002-2005 Rickard Andersson