Faen Heller forum

Diskusjonsforum for Faenheller.no med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

Du er ikke logget inn.

#1 05.11.2008 21:28

denise
Medlem
Registrert: 02.11.2008

Snill jente

Jeg tror at hvis jeg gir og gir til andre i bøtter og spann, sletter alle egne behov, bare er grei og snill, så vil jeg bli godtatt. Sånn har jeg levd livet mitt hittil, men det er ikke lenger så lett. Synes jeg begynner å forandre meg litt, men tenk om jeg blir helt alene? Skjønner på en måte at det ikke nødvendigvis er slik, men tør ikke helt stole på det heller. Er veldig sliten av å være så snill og grei

Avlogget

 

#2 05.11.2008 21:55

farmor47
Super-medlem
Fra: Høyanger
Registrert: 08.03.2008

Re: Snill jente

Det trodde eg også før. Sletta mine behov og bare tilfredstilte andres da vart alt bra. Men, det er ikkje slik. Ein når lengre i livet og det lange løp visss ein passer på seg sjølv også.
For det er en kjensgjerning at viss vi ikkje tar vare på osss jjølv, så klarer vi ikkje å gi såmykje til andre hller." Ein må vere egositisk for å kunne vere gavmild."
viss vi ikkje tar vare på våre behov, helse, og lever våre liv slik vi vil leve dem, blir vi til slutt så utslitt på alle måter at vi ikkje klarer å vere der for våres kjære og venner.
Ta var på deg sjølv , vennen min, eg ber deg. Så slepp du å lide så mye seinare i livet.
Stor klem


Bak skyene er himmelen alltid blå

Avlogget

 

#3 05.11.2008 22:29

denise
Medlem
Registrert: 02.11.2008

Re: Snill jente

Synes du er flink til å gi kloke gode svar farmor47, takk skal du ha

Avlogget

 

#4 05.11.2008 22:54

pia
Medlem
Registrert: 30.10.2008

Re: Snill jente

Jeg kjenner meg igjen i dette også. Det å leve livet sitt for alle andre har jeg gjort i bøtter og spann. Men jeg er så lei det, blir sint på meg selv fordi jeg lar det skje gang på gang.
Jeg føler at jeg må si de tingene folk vil jeg skal si, gjøre det de forventer og ikke minst legge meg flat for alle og en hver. Men dette er absolutt ikke noe godt liv i lengden, det går for perioder i livet der vi kanskje prøver å glemme det vonde. Dette var for meg en måte å rømme fra meg selv på, men en dag sier kroppen at nok er nok!
Jeg begynte å bli fysisk dårlig av det. Kastet opp hver kveld, gikk med magevondt i mer eller mindre hele dagen. Klarte ikke å få i meg mat eller å få den søvnen jeg trengte.
Det ble rett og slett en sykdom for meg.
Jeg har blitt litt bedre nå, men har fortsatt en lang vei igjen. Psykologen min og jeg har jobbet mye med det. Og for meg hjalp det faktisk å bygge opp et sinne mot slik jeg var. Jeg ble til slutt så sint på meg selv når jeg så hvordan livet mitt ble mer og mer komplisert, for hver dag som gikk, nettopp fordi jeg "måtte" være snill og grei hele tiden. At jeg nå klarer å sette noen grenser for meg selv og jeg klarer faktisk å si det jeg har lyst til, i noen situasjoner da vel og merke, men det er jo en framgang

Så det å bli sint, enten om du retter sinnet ditt mot mennesker som har gjort deg vondt her i livet, eller situasjonen du vil ut av, kan faktisk hjelpe litt. Det hjalp for meg, litt i hvertfall.
Men jeg har dager da jeg er tilbake på null igjen også, så jeg må hele tiden holde den tanken vedlike... Å jobbe med det.... ( Uff, er så lei av å jobbe)

Men jeg sender deg en klem på veien, for å si at jeg vet veldig godt hvordan du har det.

Pia

Avlogget

 

#5 05.11.2008 23:39

denise
Medlem
Registrert: 02.11.2008

Re: Snill jente

Det er som du sier Pia, at det går ikke i lengden, føler at det ikke går lenger, og er vel ganske sinna også når jeg kjenner etter. Du har rett i at det kan være en måte å rømme fra seg selv på, men så finner en ut at en ikke kan rømme lenger, og det er vel da jobben begynner. Er lei av å jobbe hele tiden jeg også, men det er vel det som skal til.

Takk for både klemmen og fint svar

Avlogget

 

#6 06.11.2008 09:29

farmor47
Super-medlem
Fra: Høyanger
Registrert: 08.03.2008

Re: Snill jente

Vil egentlig berre sei lykke til begge to. dere har en lang vei å gå, ja, men dere er på god vei. Husk livet er som eg bruker å samanlikne det med. Ett stigespill. korte og lange slakke og bratte stiger opp og desverre noen rutsjebaner ned att, men aldri heilt ned i igjen og til slutt går dere forbi den siste hinderet. Lykke til, dere klarer det når eg og mange andre har klart det. Stooooooooooooooor klem


Bak skyene er himmelen alltid blå

Avlogget

 

#7 04.02.2009 16:10

evelinde
Medlem
Registrert: 27.01.2009

Re: Snill jente

Hei,

Angående å være snill jente.  Jeg har fått vite gjennom psykolog at dette er en vanlig måte som barn reagerer
på pga. det de utsettes for. Barnet blir innesluttet, stille, passiv, medgjørlig, snill, ikke være til bry osv.  Det er veldig vondt å tenke på de
barna som utsettes for dette og som ikke får sagt ifra.  Og så er det kanskje derfor den snille til slutt må ta et oppgjør
med dette.  Det er kanskje en del av oppgjøret med fortiden og overgrepet.  Det er bra å bli sint og reagere!!

Avlogget

 

#8 04.02.2009 21:54

Synnemor
Medlem
Registrert: 16.11.2008

Re: Snill jente

Jeg har også alltid vært selvutslettende snill mot andre, hele livet. Jeg var til og med "snill" da jeg tok opp historien min med overgriper:
"Det er ikke fordi jeg er hevnlysten eller slem at jeg tar opp dette, det er fordi jeg må prøve å få et bedre liv."
"Jeg håper vi etter hvert kan ha kontakt og omgås som før."
"Å, så dumt at du ikke husker det som skjedde, da."
Alt jeg fikk tilbake var en bror som ikke vil vedgå seg noen av de handlingene han har gjort, en familie i fullstendig taushet og en svigerinne som har rettet alt sitt sinne mot meg og forsøker å bruke meg som søppelbøtte. Å være snill er utslettende i vår situasjon. Snillisme er utmattende. Sinne og raseri gir krefter.

Avlogget

 

#9 04.02.2009 23:41

pia
Medlem
Registrert: 30.10.2008

Re: Snill jente

Jeg har som sagt nettopp begynt å grave i min egen barndom, gjennom dokumenter fra avhør, hjemmebesøk, undersøkelser og uttaleleser fra barnevern og sakkyndige.
Merker at det er mye som skjer med meg om dagen. Jeg veksler mellom å tro på det, og ikke tro på det. Jeg veksler mellom å hate meg selv for alt som har skjedd, til å faktisk klare å se den smerten ei så lita jente måtte gjennom.

Med samtaler med psykologen min gjennom nå snart fire år, har jeg skjønt hvorfor jeg lever for andre. Hvorfor jeg ikke kan si meningene mine og stå for det.
Jeg har alltid sagt det andre vil jeg skal si og hver gang noen trenger meg, er jeg alltid der, uten å tvile og uten å tenke på om jeg orker det akkurat nå. Man blir styrt automatisk inn i andres verden og "slenger" bort alt det man ønsker og trenger selv.
Jeg tror det var frykten for og ikke bli godtatt lenger som gjorde at jeg måtte tilfredsstille alle, gjøre dem glade og fornøyde.

Det var som psykologen min sa," når man har vært utsatt for misbruk. Da føler man skyld og skam og mange lever livet sitt for andre i voksen alder, fordi det er det de har vært oppvokst med". Vi har vært nødt til å tilfredsstille overgriper og tie om alt det vonde, og derfor blir dette et mønster man drar med seg i voksen livet, dessverre. Når man som et lite barn blir utsatt for slike grove hendelser, får man ikke uttrykt seg, sagt i fra. Og da lærer man seg fort, at bare jeg er "snill" og gjør som han sier, så får jeg det kanskje bedre etterhvert.

Det er helt merkelig hvordan dette henger sammen og jeg blir veldig sint når jeg ser hva overgripere faktisk ødelegger for oss gjennom livet. Alle reaksjonene, alle de vonde følelsene og ikke minst den nedsatte evnen til å sosialisere seg og være trygg!

Avlogget

 

Forum-bunn

Powered by PunBB
© Copyright 2002-2005 Rickard Andersson