Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   farmor47
   Medlem

   hei! For 3-4 år siden begyne gmale minner å dukke opp. Da hadde eg slitt med revmatisme og uforklarlige smerter i minst 10 år før det. Revmatismen kan eg ikkje lege, men eg har leget mye gjennom å gjennoppleve gamle minner. EG brukte ca 5 månader til å skrive og skrive kva eg hugset frå tidlig barndom og frem til tennårene. Etter kvart som egskrev husket eg mer av både det som skjedde mellom meg og min far og det som ikkje skjedde mellom meg og min mor. Eg har sortert og bearbeida mye av det somskjedde. Men eger ikkje heilt kvitt det, for å si det slik. Har fått gjort veldig mye, men det står litt att. Eg skal reise til mine barndomtrakter i sommer og besøke min fars grav og prøve å få gjort litt til. Mitt spørsmål til dere der ute er. Må eg tilgi han for det han gjorde mot meg, for å bli ett helt menneske? Ganske enkelt spøsmål, kanskje vanskelig å svare på. Nå erspørsmålet stilt

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   jona
   Medlem

   Hei! spøsmålet om å tilgi.Ja det er et spøsmål har jeg slitt mye med.ganske vanskelig egentlig.Man er jo oppdradd til å tilgi,og det er jo på en måte forventet at man skal tilgi.Har i mange år hatt dårlig sammvitighet fordi jeg ikke klarte å tilgi.Tenke at jeg måtte jo være et ondt menneske som ikke ga tilgivelse.ja slikt gammelt mønster der man tar på seg all skyld.Men så spurte jeg meg selv hvorfor skal jeg tilgi og hva gir det meg.Fant ut at jo mere jeg kava med å tilgi jo mere vodt fikk jeg av det.Så nu har jeg lagt den pakken ut av "ryggsekken" Den er nok tung som den er.Så jeg kommer ALDRI til å tilgi.Føler at han har gjort meg alt for mye vondt til at jeg skal bare tilgi sånn uten videre.Føler ikke at det er mitt ansvar å tilgi lenger.Kansje høres det bittert ut.Ja kansje er jeg det.men men det får være så.Har iallefall det litt bedre med meg selv.

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   kristin
   Medlem

   Kjære farmor47. Nei, du må ikke tilgi, for å bli et helt menneske. Det du "må", er å lære deg å leve med det, akseptere at det skjedde med deg. Jeg har fått høre det mange ganger; at jeg må tilgi han, at jeg må tilgi min mor.. men det kommer gjerne fra de som ikke har opplevd overgrep selv. Tilgi gjør jeg nok kanskje aldri.... men jeg prøver virkelig å forstå..

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   farmor47
   Medlem

   Takk for svar!:D. Det gjorde godt å lese at det er andre som mener at eg ikkje treng å tilgi. Ikkje treng å tilgi han som ødelagde en del av livet mitt. Eg har kome så langt i dag at eg stort sett lever veldig godt.Får noen nedturer, det er klart, men eg rekner meg som ganske heldig. Eg har ein fantastisk mann og ein super bror som har hjelpt meg gjennom noen tunge år, med husking og oppklareing og deretter bearbeiding. Har og gode venner som har hjlpt meg. Så fikk eg høyre at av venner at nå var det på tide å tilgi. For gjorde eg ikkje det ville eg ikkje komme lengre, heller sakke akterut. Det var tungt å høre. Har hatt noen tunge tanker og uker. Så tenkte eg at kvirfor i H skal eg tilgi. Har aldri snakka med noen som har opplevd liknende ting som meg. Har heller ikkje fått såkalla profesjonell hjelp. Derfor fann eg ut at eg måtte spørre andre om eg måtte tilgi for å fortsette å jobbe med å bli sterk og fortsette å leve det livet eg har jobbet meg opp til å mestre i det siste. Derfor er det godt å lese at andre også mener at eg ikkje treng å tilgi. Tusen takk

   Skrevet for 2 år siden #

5. Lille My
   Medlem

   Jeg er ikke utsatt selv, men jeg er pårørende. Og for å si det slik: jeg kan aldri tilgi det som er blitt gjort mot de. Jeg kan aldri forstå hvorfor et menneske gjør slike ting og jeg kan aldri acceptere å ha overgriper nært vårt hus igjen. Og det handler ikke om at jeg er sint, jeg er faktisk ikke sint, jeg er så lei meg på de små sine vegner, jeg er så lei meg for at jeg ikke var der når de trengte meg, for at jeg ikke så, ikke skjønte og ikke klarte ta signalene. Og jeg er så lei meg for at noen som skal være trygghet og varme, bryter liv. Det er så vanvittig vondt, som er åpent sår som blir bare større og større i kroppen min hver gang noen av de små forteller bittelitt om hva som har skjedd. Jeg har hele tiden et digert sverd inn i magaen min som vrir rundt hver gang noen av de små er så modige og forteller litt. Så sitter jeg der og prøver å forstå de, prøver å vise hvor flinke de er til å snakke, å fortelle om hva de føler og hva de vil. Jeg kan ikke smile, ikke rope, ikke skrike, må bare forholde meg rolig så lenge de ønsker å snakke. Oppfordre de til å fortelle, til å åpne opp. Hvis jeg viser tegn på tårer, sinne eller et smil, kan de missforstå og i verste fall låse seg og ikke fortelle mere. Etterpå kan jeg si jeg at jeg må på do en tur, så går jeg inn dit og kaster opp. Jeg kan sitte på do gulvet og skrike med et håndkle i munnen for at de ikke skal oppdage meg. Det er så vondt å høre........det er så ekkelt å vite og det er rett og slett så jævlig hele greia. Eller jeg går ut i garasjen, slår i veggen og lover at barna mine aldri skal mangle trygghet, varme og glede og at jeg alltid skal være her for de. Og jeg spør om og om igjen, hvorfor gjøre noe slikt mot et barn? De er så små, de har hele livet foran seg. De skal vokse opp til å bli snille, trygge, gode og varme mennesker - hvordan kan noen være så hensynsløs og rå og ødelegge fremtiden og drømmene til de små. Hvorfor skjønte jeg ikke noe, hvorfor hørte jeg ikke mere nøye etter, hvorfor hadde jeg ikke tid nok mellom lekser, middag, lek og kveldsstell til å oppfange signalene. Og nei, jeg kommer aldri å tilgi, det å tilgi er ikke det samme som å gå videre. Hvorfor skal man tilgi noen som gjør så stor skade?

   Skrevet for 2 år siden #
6. 

   Rosa
   Medlem

   Tilgivelse... Jeg har vært veldig bevisst på å bruke energien og tiden på meg selv og ikke på overgriperen. Men det er klart jeg har vært inne på tankene. Hvorfor? Hvordan kunne han osv. Og jeg er blitt misbrukt både av nærstående og mere perifer. Og forskjellen er enorm. Jeg kjenner at jeg lett kan hate/mislike den perifere. Men den nære er det verre med. For det er så mye kjærlighet inn i bildet. Og sviket er desto større. Jeg har vel på en måte tilgitt. Eller bortforklart. At de ikke visste bedre den gang. At de trodde at barnet aldri ville huske osv. At de var grenseløse mennesker med sin bakgrunn. Alkohol var sterkt inn i bildet. Og den rev vel ned det siste av grenser og verdighet til å gjøre noe sånt. Jeg har "kjeftet opp" personen i psykodrama. Fortalt hva jeg mente der. Rast, slått og vært sint. Og det har vært godt. Og kanskje bedre enn å slå og rase mot vedkommende. Også er det viktig å kunne tilgi seg selv. Bli glad igjen i seg selv, sin egen kropp. Kroppen min er så fremmed. Jeg ser den utenifra. I lange perioder har jeg "slått av" deler av kroppen min. Og nå er jobben med å koble den på igjen. Og jeg merker at så snart det er annen sykdom som rammer meg forsvinner kroppen min. Og jeg må koble den på igjen. Det tar utrolig mye tid. Jeg er en fremmed for meg selv.

   Skrevet for 2 år siden #
7. 

   farmor47
   Medlem

   Min overgriper var min far, Så derfor kan eg ikkje uttale meg om perifere. Han er død og begravet flere år før eg forstod kva som gjorde kroppen min så vondt. Det høres kanskje rart ut, men eg har hatt mange samtaler med han, i min prosess til ett bedre liv. Ikkje alltid har eg fått svar. Eg har rast og spraket og kalt han stygge ting. Har bedt om forklaring. De fleste av desse samtalene hadde eg medan eg gikk i naturen. Gikk alene og kunne få sagt ting høyt uten at noen såg rart på meg. *smil* måtte ha sett helt gal ut, om noen hadde treft på meg. Han svarte meg ofte i drømmene mine. Har også en mormor som døde enda før det, men som var klippen i livet mitt. Henne snakker eg også med, men på en annen måte. har alltid med meg noe som eg har fått fra ho eller bilde av henne. Det gjør meg trygg. Da kan eg nå henne uansett hvor eg er. Så til det å tilgi. Tror det er flere måter å tilgi på. Eg kan ikkje si til han at: Du er tilgitt, du visste ikke at det du gjorde ødela meg, for det visste han. Men det er ikke vits i å gå å være sint på han lengre. Ikke på samme måte som før i alle fall. for det er det bare eg som taper på.Han var på besøk hos meg og min familie 3 uker før han døde, og eg tror nå i ettertid at det han ville si meg da, men som han sa ikke var noe alikevel, var at han kanskje ville snakke om det. Han var alltid feig. Eg tror eg er heldigere enn mange andre, fordi eg traff mannen min på rett tidspunkt. Han er overhode ikke lik min far. Traff han da mine foreldre gikk ut i seprasjon. Da hadde eg han og det vart slutt på all skjult tilnerming fra min far. For de store overgrepa skjedde da eg var liten, han torde ikke seinare. Men de små hita, de ekle klemmene, de rare kommentarene, strykingen som ikke høre noen steder heime. de fortsatte til eg fann min kjære. etter det vart det slutt. dette vart mye utenomsnakk, Men eg trur at eg kan si at eg både har tilgitt og på den andre side så kan eg aldri tilgi. Forstå det den som kan

   Skrevet for 2 år siden #

8. Undercover
   Medlem

   Tilgivelse er et vanskelig tema. Sånn jeg ser det. så forutsetter det jo et oppgjør- der den som har gjort noe galt innrømmer det, og ber om å bli tilgitt? Kan man tilgi noen som ikke innrømmer å ha gjort noe galt? Det blir for vanskelig for meg. Har for et par uker siden sendt min far, min overgriper, et konfrontasjonsbrev, hvor jeg gir han en sjanse til å ta på seg ansvaret for det han gjorde mot meg som barn. Vet ikke om jeg kan tilgi han for det han gjorde, men det er iallfall viktig for meg at jeg stiller han ansvarlig for det han gjorde, og at jeg slipper å bære på hemmeligheten alene lenger...og prøve å fri meg fra denne absurde skyldfølelsen som jeg bærer på. Vet ikke om jeg ønsker/klarer å forstå heller- at man kan utsette et barn for seksuelle overgrep. Har ikke fått noe svar på brevet...forventer det heller ikke. Tror tlgivelse blir umulig hvis jeg ikke blir møtt med en oppriktig unnskyldning....det har kostet for mye...

   Skrevet for 2 år siden #
9. 

   farmor47
   Medlem

   Eg er enig med Undercover. For å tilgi på den måten som man vanligvis snakker om, må man få en forklaring og full tilståelse og beklagelse. I mitt tilfelle er det umulig. Han er død og begravet for mange år siden. Eg tror at han ville ta opp temaet, siste gang han besøkte oss før han døde. Det var 6 uker før hans død og han visste han skulle dø,(innerst inne) men han turde ikke. Han sa, "du Greta" eg snudde meg og såg på han. Vi stod på golvet rett før han skulle dra. "Ja", sa eg. "Nei, det var ingen ting", sa han. På den tida visste eg ikkje kva det var, men eg grudde meg for å gi han den klemmen som var heilt naturlig å gi han i det han skulle dra, og eg visste at eg aldri ville se han i live meir. Eg gjennomførte den, men det var ekkelt. Skjønner jo hvorfor nå. Har som eg tidligere har skreve, snakket med han(lange samtaler) der eg har snakka og selvføgleig han ikke svart, siden han er død. Men eg har på en måte fått en del svar alikevel. For alle som vi har hatt ett nært forhold til i livet på godt og vindt, forblir en del av oss, og ved å gå helt inni oss selv, kan vi gjennom oss selv få en viss klarhet i hva de ville ha sagt. Vet ikke om eg klarer å få frem det eg meiner, uten at det virker rart. Eg vil alldri kunne tilgi han det han gjorde, men eg har på en måte ikke tilgitt, men blitt ferdig med det meste. Lært meg å leve med det. Har lagt skylda på han og på min mor. For eg meinar at hadde ho brydd seg nok, ville ho ha skjønt og visst at noko ikkje var som det skulle. Ho, har eg tilgitt fleire gonger og prøvd å fått ho til å forstå. Men det er ikkje hjelp i. Ho ba om å få vite kva som var skjedd og korleis. Ho fikk vite det og reagerte med å fraskrive seg all skyld og ba om å få sleppe å bli plaga med slikt. Ville ha fred nå resten av livet. Det var ingen ting ho kunne gjort og sagt som kunne ha hindra det. (I den setninga som fulgte, fikk ho det til å lyde som det var min skyld alikevel, men eg tar det ikkje til meg, Ikkje fra ho) Jenter hugs en ting. Det er aldri deres skyld. Det er fult og helt overgriperen si skyld. Av og til kan andre pårørende ha oppdaga og sett om dei var våkne nok, men det ER ALDRI OFFERET SI SKYLD. ALLTID OVERGRIPEREN. HUSK DET

   Skrevet for 2 år siden #

10. Maja
    Medlem

    Hei Farmor Tidlig etter at overgrepene på meg ble kjent, var det en del fokus på dette og tilgi. Jeg kjenner at etterhvert som jeg blir mer kjent med hva som virkelig hendte meg har jeg vanskeligere og vanskeligere for og tilgi. Føler det blir helt feil fokus for meg, om jeg vil tilgi en dag det vet jeg ikke, men nå føles det som om det begraver mitt eget selvverd min rett til og være sint og min rett til og reise meg det å tenke på å tilgi, nå vil jeg være sint på denne personen som ødela min person og trampet på alt jeg var. Kanskje det er rett for noen og tilgi, men tror det må komme som en god og naturlig del av utviklingen, tror ikke det er sunt og tilgi hvis det ikke føles rett. Håper du finner ditt svar på dette Lykke til! Synes du er flink og finne veier for bearbeidelse, du er tøff

    "Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"

    Skrevet for 2 år siden #
11. 

    farmor47
    Medlem

    Takk Maja. Da jeg stilte dette spørsmålet, var jeg veldig i tvil. For flere sa at eg burde tilgi for å bli hel og andre sa det var opp til meg. Er veldig, veldig glad for at jeg stilte det spørsmålet her. har fått mange svar og ytringer om emnet og har forstått at å tilgi gjør man viss man syns det er rett og viss man kan forstå og viss man kan konfrontere vedkommende og han forklarer og ber om tilgivelse, så kan man vurdere det. Jeg kan aldri konfrontere min far på det. Han døde for mange år siden. Eg har kommet så langt at eg på en måte er ferdig med han. Det vil komme tilbake til tider, men ikke i samme grad. Tilgi vet eg ikke om eg gjør, men er ikke så sint lengre. i dag er eg mer sint på min mor. Fordi ho aldri har sett min vei og til stadighet prøver å bryte meg ned. Ho begynner å bli gammel og eg er jo godt voksen, men savner fortsatt ei mor. Det har eg aldri hatt. Sjølv om ho av og til prøver, men så snur ho om og ødelegger alt i neste sekund. Så lenge eg klarer å ikke stresse meg opp, men slå tilbake og være mest mulig likgyldig i forhold til det ho sier og gjør går det bra. Eg har blitt tøffere(takk for at du syns eg er tøff Maja, tar det til meg), men eg trenger noen som bakker meg opp. Nå har eg fått enda flere. Eg er jo som eg før har tøte om, veldig heldig. Fordi eg har så mange rundt meg som tror meg og støtter meg. Den insikten de ikke kan ha, får eg her og dermed masse nye infalsvinkler og støtte i det andre skriver. Det er mange av oss. Mange med sterke historier. Alle er de sterke på kvar sin måte. Vi må stå på og kjempe for oss selv og for at ferrest mulig skaloppleve det vi har opplevd. TAKK TIL DERE ALLE

    Skrevet for 2 år siden #

12. Undercover
    Medlem

    Synes også du er tøff, farmor47! Det er godt å lese både dine og andres innlegg på denne siden. Blir liksom litt mindre ensom av det og får nye perspektiver på temaer som ofte surrer rundt i hodet. Er også veldig heldig med å ha mange gode mennesker rundt som støtter meg, men det ikke alt de har forutsetning for å forstå. For en stund siden sendte jeg et konfrontasjonsbrev til min far, og etter 3og 1/2 uke fikk jeg en tlf tilbake, hvor han faktisk innrømmet at det var skjedd! Men han var livredd for at noen andre skulle få vite noe...spesielt min mor (de er fortsatt gift)...for det ble jo så vanskelig FOR HAN dersom andre fikk vite det! Jeg fikk sagt at jeg var glad han ringte,men at vi må snakke mer om det...sammen med psykologen min! For det er jo ennå en stor hemmelighet...og jeg blir syk av å spille dette dobbeltspillet. Det er nok langt til tilgivelse- om mulig, selv om han har innrømmet. Nå er jeg egentlig bare mer og mer sint på han...synes at han er feig! (men godt å endelig kjenne på sinne!) Men jeg er selvfølgelig livredd for å "kunse" familien min...selv om jeg vet innerst inne vet at jeg nå er nødt til å fortelle til de nærmeste. For det er som du sier farmor47...at du savner fortsatt ei mor, det gjør jeg og. Jeg har trukket meg så langt vekk fra henne...dessuten har hun en egen evne til å snu ting slik at det alltid dreier seg om henne og hennes behov...og jeg er nok redd for at det kommer til å skje nå også.. I helga fortalt jeg det faktisk til min eldste bror og kone...de tok det fryktelig tungt, tror de ville tatt det bedre om jeg hadde vært dødssyk eller noe...jeg forstår det jo, jeg knuste jo bildet av den lykkelige familien...og ga dem et bilde av en helt annen virkelighet- min! Så du har helt rett farmor47, vi er nødt til å kjempe for oss selv. Det er våre liv det dreier seg om....det har dreid seg om andres behov i alt for stor grad tidligere. "jeg går langsomt, men jeg går aldri tilbake!" (Abraham Lincoln)

    Skrevet for 2 år siden #
13. 

    farmor47
    Medlem

    Vær stolt av deg selv Undercocer. skikkelig stolt over at du sendte brevet og at den førstesamtalen med han er uannagjort. Stolt over at du også har fortalt det til din bror og kone. Dei vil nok se det mer fra din side etter hvert. Eg er så glad på dine vegne. Stolt av å fått blitt litt "kjent" med deg, og vite du og alle andre klarer å gå ett og ett skritt fremover. vi gjør hverandre sterkere. Etter at eg begynte å skrive og lese her inne har eg forandret meg mye. Familien ser at eg er blitt en tryggere person. Håper du klarer å gå alle skritta som skal til:D:D:D sender deg en stor klem jeg

    Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.