Jeg var vel rundt 11 den gangen hvor jeg pådro meg benbrudd i høyre benet og skadet det andre, slikt havnet jeg på ett lite sykehus ett sted på landet, med en dritkul rullestol og beskjed om att jeg måtte belage meg på å være der i 3 uker. Ingen skole ingen lekser og ingen far som drakk så kunne jeg vel ikke ha det bedre. Men det var der han var, han eldre mannen i 50årå han som så en forsømt gutt, kansje han skjønte att mor hadde reist att far drakk att jeg var alene. han fikk min tillit umiddelbart (sultefora på voksenkontakt som jeg var) vi snakket og koste oss, han spanderte is og godis i kafeterian og jeg hadde det som plommen i egget. Etter noen dager ble han utskrevet og fikk av en eller annen jævla grunn lov til og ta meg med ut av sykehuset, jeg ble med han hjem hvor han forgrep seg på meg, hver dag etterpå kom han og henta meg, tok meg hjem og voldtok meg. dette varte i fram til den dagen jeg ble utskrevet så så jeg han aldri mer.
Andre gangen var jeg rundt 13 sol og sommer og jeg hadde vært hos en kamerat, min far var som vanlig full og buss gikk ikke der ute annet enn skolebussen så haiking hjem var eneste alternativet.
Det var da han kom i den stor lastebilen sin jeg hadde egentlig ikke tenkt å hive ut tommelen siden lastebiler som regel aldri stopper (rart hva man husker i detaljer) men lei av å stå der lot jeg tommelen gå som en trommestikke og jaggu stoppa ikke lastebilen den bråstoppa og jeg kløyv inn til denne halvfeite dvaske fyren hilste pent og forklarte hvor jeg skulle hen, sånn flaks for han skulle nøyaktig den samme veien.
HISTORIEN ER IKKE FERDIG jeg må bare ta en liten pause