Topic: vanskelig pasient

ble skrevet ut for noen uker siden etter en innleggelse, og fikk ny behandler. Hun virker veldig grei å prate med, men greier ikke snakke om det jeg vil eller å si i fra. Føler meg veldig dum, og syns synd i de andre jeg har prata med når jeg har vært som dette. selv om jeg prøver, greier jeg ikke. og nå er jeg bare redd for at det går dårligere igjen. Siste uka før utskrivelse hadde jeg det kjempebra. For første gang greide jeg si no selv om overgrepene. Snakka med ei nattevakt, det var godt, og den natta kommer jeg nok alltid til å huske. Men skulle ønske det fortsatte, mens jeg enda var klar for det. Men det ble med den samtalen.
greier ikke slappe av lenger. Vil bare jobbe, og prøve legge allt bort igjen. Fortsetter å gå til en jobb jeg ikke ønsker å fotsette i, fordi jeg ikke tørr si i fra. jobber i aktiv sykemelding, men tørr ikke si fra jeg vil gå hjem når jeg har det vanskelig. tenker at jeg får bare ha det sånn her, når jeg ikke sir i fra. Det blir jo min egen feil.
så har jeg mine teite merkedager. dagen ved dødsfallet, begravelsen og bursdagen. alle tre nermer seg. Tenke for mye. hvorfor kan jeg ikke bare bestemme meg for å ikke gjøre det? hva tenker søstra mi disse dagene? en far hun kansje savner. en far hun egentlig ikke kjenner. for hun vet ikke hvordan han var. hvem besøker grava? hva vet de? hva tenker de? hva om de hadde visst? tenker hvordan disse dagene var, hvordan jeg hadde det. før denne innleggelsen hadde jeg lyst til å reise tilbake til stedet hvor han er begravd, og aldri mer komme tilbake derfra... hvorfor jeg ønsket det akkurat slik vet jeg ikke.
jeg vil bare folk skal se jeg har det bra. har fått hjelp, så bør jo det. Men hvorfor gjør det så vondt da når de kommerterer at de ser jeg har det bra, eller mye bedre? hvorfor gråter jeg bare så snart jeg er kommet meg fra jobb? etter psykologtimene? når jeg er alene etter å ha vært sammen med andre?
Stygge mareritt og lite søvn, jeg er innmari sliten....
sovemedisin vil jeg heller ikke ta. drømmer at jeg skal ta i mot det jeg blir tilbudt. ikke ta det, men ta vare på det. si de ikke funker, samle de opp for å bruke de til no annet. Men d vil jeg jo ikke, men er innmari redd for at de tankene skal komme. så vil ikke ha sånnt i hus. Så derfor sier jeg alltid NEI. og tørr jo heller ikke si hvorfor.....
strøttekontakten tørr jeg heller ikke ta kontakt med. sist jeg møtte henne, var det fordi jeg hadde det veldig bra, og ville dele det. vil fortsette å dele det, så skal holde meg unna nå. dessuten så sa mamma til meg at jo mer kontakt jeg hadde med henne jo mindre kontakt skulle vi ha. så jeg LØY, sa jeg ikke hadde kontakt med henne. Huff, og mamma som har beskyldt meg for å ha løyet om andre ting, nå har jeg jo gjort det

Last edited by Lita (12.05.2009 23:07)

Re: vanskelig pasient

Nå fikk jeg inspirasjon..

Sitter her med tanker som bare strømmer ned i hodet mitt.. skal jeg si dem eller ikke. Tørr ikke, tenk om de ler av meg, tenk om de stikker av å ikke vil snakke med mg mer.. bare trekker seg unna. Jeg tørr ikke, jeg har prøvd før å mistet mange, familien ser ikke på meg på samme måte mer. Mamma har sluttet å høre, hun har egentlig aldri hørt.. hun vil liksom ikke, føler meg forlatt, som om jeg har en ekkel sykdom som er ufyselig å smittsom. Føler meg skitten å ekkel, ingenting er som det skal være. Jeg klarer ikke leve ett normalt liv, uten å se tilbake å tenke over hva jeg sier å gjør. Jeg ser han uansett hva jeg gjør, kjenner igjen likhetstrekkene, jeg hater det. forbanner den dagen han møtte mamma, jeg forbanner at det skjedde. at jeg aldri fikk gjort noe, sinne.. konstant sinne å frustrasjon. deprisjonen tar på også, begynner å bli redd. føler meg så utrolig alene å ensom, ingen å snakke med, tørr jeg snakke? hvordan skal jeg gå frem? klarer jeg å få det ut eller blir det for tungt? prøver men ordene vil liksom ikke ut, kjæresten spør men jeg klarer ikke gi noen årntlige svar, han blir oppgitt å presser å jeg blir sint å brøler. ser han ikke hvordan jeg sliter? ser han ikke at det er vanskelig å vondt? forstår han ikke at det ikke er så lett? skulle ønske han forsto. alle forlanger så mye, de vet ikke hva de snakker om, aner ikke. trodde det bare var å fortrenge å glemme, men alt kommer tilbake med tiden.. i drømmene mine. sover ikke godt igjen.. hadde en fin periode å nå er alt håpløst igjen. sliter med søvn, vil bare ha det overstått men vet ikke hvordan. jeg har bare så lyst til å se han lide, se han forstå hva han egentlig har gjort å hvor galt alt sammen er. forstå hva han egentlig har utsatt meg for. han benekter alt å familien tror han, ihvertfall noen, resten bare unngår temaet. hadde jeg fått lov hadde jeg slått han ihjel.. skjelt han ut. om det bare hadde gjort noen forskjell.. det er problemet. jeg tror ikke han forstår at det han har gjort er galt.  å nå døde resten ^^

Adhd er ingen syndom, men en tilstand!