Her starter jeg med blanke ark...
Jeg har vært sterk og "flink" hele livet. Jeg har brukt enormt mye energi på
å holde det skjult. Helt til nå. Nå er jeg bruker ved Incestsenteret i
Sør-Trøndelag. Jeg har hele tiden båret på en hemmelighet. Så stygg at ingen
måtte oppdage det. Jeg har følt skyld og skam. Jeg har prøvd å fortrenge
fortiden. Det tok meg 28 år å vedkjenne meg det. Jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep. Jeg har forstått hvor viktig det er at noen bringer det på bane. Kvinner og menn bruker ÅR på å komme seg til Incestsenteret. Der vet de
hvilke knapper de skal trykke på. Mange bruker enormt mye krefter og tid og
penger på å gå til allverdens behandling uten å egentlig å komme inn på det
det egentlig handler om.

Jeg visste at jeg var voldtatt men jeg prøvde å bagatellisere det. Kroppen
ga klare signaler, som jeg overså, fant andre forklaringer på. Jeg trodde at
for å få hjelp på incestsenteret måtte det være seksuelle overgrep utført av
far eller mor, i direkte nedadstigende linje. Eller i hvertfall at man måtte
være i slekt med overgriperen.

Nå vet jeg bedre. Det kan være en bror, søster, onkel, tante, svoger, en
venn av familien, en nabo...

Jeg har bestemt meg for å bruke noen av de kreftene som har gått med på å
skjule, til å hjelpe andre til å stå frem. Ikke på forsiden av VG. Men til å
stå frem og snakke med foreldre, søsken, venner, lærere, helsesøstre....
Hadde jeg fått hjelp med dette for flere år siden hadde jeg vært spart for
mye!