AKTUELT
Hvorfor faen heller
Nyheter
Artikler
NETTBUTIKK
Foredrag
Presseskriv
I medienes søkelys

ARRANGEMENTER
10. oktober 2006
Sponsorer 2006
13. oktober, 2005
Sponsorer, 2005
8. oktober 2004
Sponsorer, 2004
8. oktober 2003
Sponsorer, 2003

FRA LESERNE
Legg ut hemmeligheten
Spørsmål og Svar
Støtteerklæringer
Dikt
Gjestebok

DIVERSE
Kontakt oss
Avdelingskontorer
Nyttige linker
Kurs/Aktiviteter
Monicas Minnepris

TRENGER DU HJELP?
Hvem kan jeg kontakte?

SSOI
Stiftelsen mot seksuelle overgrep og incest


Faen Heller mottar veldig mange mailer med forskjellige spørsmålsstillinger. Noen av dem kan være svært interessante for andre som er inne på siden. Derfor har vi opprettet en spalte med spørsmål og svar. Kom igjen, ingen spørsmål er for dumme! Vi prøver å svare så godt vi kan.

Vi får mange henvendelser fra folk som har prosjekter på skolen om seksuelle overgrep/incest. Det synes vi er flott! Bruk gjerne det du finner av informasjon her til slike ting! Se bl.a. prosjektbeskrivelsen.

Kontakt:
Kom heldigvis over denne siden, bare synd slike sider må eksistere...
Saken er den at jeg nylig fikk høre at en bekjent av meg er tidligere dømt for pedofili. Jeg og min samboer har en datter på snart syv, man skal jo ikke overbeskytte barna men det går jo an å ta visse forholdsregler. Pedofili er jo ikke bare noe du går bort å spør hvem som helst om. Er det noen mulighet få bekreftet/avkreftet dette ryktet på. Man må jo prøve å være litt diskre, da
dette er meget alvorlige anklager.

Respons:
Jeg vet ikke om noen mulighet for å få greie på om folk er dømt for
overgrep eller ikke. Men er han det, er det helt sikkert noen i nærheten som vet det. Spør direkte.

Hvis dette er et godt vennskap og han ikke har gjort noe må han jo
bli lettet over å bli spurt, slik at han kan få forklare seg. Hvis han blir spurt og han bekrefter at han er dømt for overgrep mot barn, ville jeg ha kuttet kontakten. De som forgriper seg på barn kan klare å gjøre det på sekunder. Og de gjør det selv om du er i samme etg som dem.
Vær så snill, ikke risiker NOE overfor datteren din. Stol på din egen
intuisjon. Du vet allerede nå om han er til å stole på. Ikke ta noen sjanser med datteren din.

Kontakt:
Jeg bare lurer på hva 'psykomotorisk trening' og 'psykodrama' er,
og hvordan/hvorfor det hjelper mot traumer? Ser du har nevnt det
et par ganger i svarene dine på 'spørsmål og svar' siden.

Respons:
Innen psykiatrien ser det ikke helt ut til at de ennå har skjønt sammenhengen mellom kropp og sjel. Mange institusjoner for
psykiske lidelser, som f.eks. Haukåsen, har ikke noe tilbud om
verken fysioterapi eller psykomotorisk behandling. Det er sterkt
beklagelig, da det er en nødvendighet at psykisk syke får hjelp til
å ta kontakt med kroppen sin.

Psykodrama
Metoden ble utarbeidet av Moreno fra Østerrike på 1920 tallet.
Den blir brukt i næringslivet og i terapi og har vist seg spesielt
effektiv for incestutsatte.

Hvis jeg skal si noe om egen erfaring med psykodrama så vil jeg si at det har ingenting med skuespill å gjøre, og man trenger ingen forkunnskaper. Man skal bare være seg selv. Metoden praktiseres i grupper; psykodrama, eller alene; monodrama. I grupper bør man ikke være flere enn 8-10 personer. Ved monodrama må man ha en god terapeut og gjerne en person til, som du har tillitt til. En som kan "spille" deg. Den er veldig her og nå, men allikevel blir man i en modus der man ser veldig tydelig bakover. Det gjør at man "husker" ting med intellektet men at man også føler ting mye sterkere med kroppen. Hvis man for eksempel "går inn" i en hendelse: Hva følte jeg da? Hva gjorde det med meg? Hva savnet jeg? Hva kunne vært gjort for at det skulle ha vært annerledes for meg nå? Man blir veldig bevisst på seg selv. I gruppen er det hver sin gang å snakke, fortelle eller spille. Så ofte må du være medhjelper eller lytter/tilskuer til det som skjer. Man lærer like mye av å være lytter/tilskuer som å være i fokus (innen psykodrama kalles det å være i fokus for å være protagonist).

Når det for eksempel gjelder sorg, savn, behovet for å bli sett eller beskyttet osv, er jo det noe vi incestutsatte har hatt et behov for men som ikke er blitt oppfylt. For vi ble jo ikke sett i overgrepssituasjoner. Og vi blir jo ofte avvist hvis vi vil snakke om det osv. Vi går hele tiden inn og ut av to virkeligheter. Den normale og den unormale tilstand.

Hvis man da ser en protagonist i et psykodrama som sier, og du ser at hun mener det med hele kroppen, at hun var ensom den gangen overgrepet skjedde. Så blir hun et slags "bilde" på hvor ensom jeg også følte meg. Jeg ser da at kroppen min også bærer på veldig mye ensomhet. Slik speiler man seg i psykodramametoden. Og man forstår da så mye mer av seg selv.

Et eksempel er at det er to personer som skal "spille" mor og
barn. Moren skal trøste og holde om dette barnet. Barnet skal klare å ta i mot trøst og omsorg. Det er to "roller" som kanskje er helt ukjent for begge to. Gjennom disse rollene skjer det mye med disse to. Og de føler mange følelser som de på en måte "rydder litt opp i" mens de spiller.

I tillegg er det fem andre incestutsatte som sitter å ser på dette. De
gråter masse og "ser" kanskje mye sterkere at de er ukjente med begge rollene, at de aldri har klart å motta trøst men at de heller aldri har klart å gi omsorg. Dette er jo bare et eksempel. Det ligger mange følelser mellom dette. Det er individuelt hva det gjør med de
forskjellige.

Metoden er veldig direkte og gjør masse på veldig kort tid med deg.
Det er noe helt annet enn å sitte å snakke med en psykolog. Men for at man skal komme til mål er absolutt begge metodene nødvendig. Og man må jobbe med begge parallelt.

Det blir mye snørr og tårer og skriking og roping og rasing med en
sånn metode. Men mange kan sitte der å se andre spille gjennom de
mest grusomme ting. Men selv føler man kanskje absolutt ingenting. Det betyr slett ikke at man skal slutte med metoden eller at metoden ikke passet for meg. Det betyr faktisk bare at man skal fortsette. Melde seg på nye kurs. For det er en grunn til at man må distansere seg, ikke føle noen ting osv. Det betyr ikke at metoden ikke virker, at det er bortkastet tid. 

Det er viktig for incestutsatte at de kjenner på sinne, at de får kontakt med sinne sitt, for det er jo ofte problemet. Mange tror at incestutsatte har et helt enormt sinne som de bare tar ut overfor alle i sin nærhet og da spesielt familien. Men ofte sitter sinne så langt inne at det ikke kommer ut men gir den incestutsatte masse smerter i kroppen osv. At vi blir destruktive i tankene om vår egen person. At vi straffer oss selv osv. For når vi må leve i skjul har vi ingen å rette sinnet mot i det virkelige liv. Derfor er det fint å få spilt det ut på et trygt og aksepterende sted som en slik psykodramagruppe er.

Jeg har deltatt på veldig mange psykodramagrupper. Og det som
kjennetegner dem er at man møter mennesker som er veldig ydmyk
overfor andre personer, man har en dyp respekt for den andres integritet og historie. Og alle stiller seg like sårbare så det er veldig viktig at man har en dyp respekt for hverandre.

Man inngår taushetsløfte. Og siden alle "legger" noe av sitt i gruppa
plaprer man ikke rundt til andre personer om det. Det må alle være
trygge på.

Jeg har aldri opplevd at historiene går videre.

Jeg vil understreke at dette svarer er gitt ut fra egen erfaring og
ikke som noen fagperson. Men jeg håper du forstår bedre hva
psykodrama er.


Kontakt:
Har lest hjemmesida deres. Kjempebra. Har skrevet til dere før.
Mye har skjedd. Jeg er ikke så sliten lenger. Jobber og har familie. Men det er mye sårt og vondt oppe i dette. Å ha en svoger som overgriper setter sine spor.
I går feiret vi vår sønns bursdag. Ingen fra min families side var der bare min manns. Jeg er syndebukken. Slik er det bare. Familien vil ikke se. De orker kanskje ikke. Det er lettere å lukke øynene. De har valget, men jeg MÅTTE fortelle sannheten. 21 år med en stor svart kvalmende klump i magen var nok. Slik er det. Livet går videre. Jeg er kvitt ansten, bildene kommer ikke så ofte lenger, jeg har min lille familie som jeg elsker, venner jeg stoler på og jeg ser at livet ikke er så verst.
HVORFOR føler jeg meg da så ALENE? Jeg har det jo greit. Men av og til så er ensomheten så stor at den fyller hele meg. Er det bare meg i hele denne verden som har det slik???

Respons:
Takk for at du deler dine tanker! Det er alltid viktig å gjøre det, tror jeg, uansett hvor store eller små de er. Det er flott at du ikke er så sliten lenger, da har vel kanskje ting sakte men sikkert blitt bedre?! Det vil de nok fortsette å bli også!
Det er nok mange som har følelser som dine, som kjenner seg alene og ensom selv om man har noen rundt seg, som man vet er glad i en. Men, dine nærmeste har ikke dine erfaringer. De kan jo likevel støtte deg og lytte til deg, men de vil kanskje aldri fullt ut forstå hva du har vært igjennom. Kanskje hadde det vært fint for deg å oppsøke et senter mot incest, om du ikke allerede har gjort det? Der finner man jo andre mennesker som sliter på samme måte som en selv, i forskjellige stadier av bearbeidelsen. Man kan støtte hverandre, og dele tanker og erfaringer - og finne noen som sier: Ja, slik føler jeg også det.. Det kan være befriende, og hjelpsomt for prosessen.

Det er trist at familien din ikke klarer å se hva du har vært igjennom! Det burde selvfølgelig vært overgriperen som møtte en kald skulder.. Slik er det desverre ikke, i så altfor mange tilfeller.. Og hva kan man gjøre da? Det er nok sikkert sant som du sier, at sannheten er for stor og vanskelig for dem å takle.. så da kan man vel bare håpe på at tiden gir dem perpektiv til å se hvordan de egentlig burde reagert...
Det er jo veldig flott at du har din lille familie, og andre rundt deg som gir deg den varmen som du trenger og fortjener!

Så, for å svare veldig direkte på spørsmålene dine, uten at jeg sitter med noe fasitsvar.. Det er naturlig å føle seg ensom selv om man har det bra og har mennesker man er glad i rundt seg. Spesielt når man har hatt opplevelser de nærmeste har vanskelig for å forstå fullt og helt. Og, nei, du er ikke den eneste i verden som føler det slik! Jeg har selv følt det slik mange ganger. Jeg tror det kan være til hjelp å for eksempel ta en tur på et senter mot incest, snakke med de som jobber der og de andre brukerene. Ha et sted å søke til der alle forstår at man reagerer, og føler. Og det er helt naturlig!

Jeg ønsker deg lykke til videre! Kjemp på, og gi aldri opp! Ikke glem at livet ditt er det DU som har full bestemmelsesrett over, og at du fortjener å gi deg selv et godt liv!

Kontakt:
Hei! Jeg er ei jente på 28 år,og opplevde overgrep da jeg var liten. Har fortrengt alt til inntil to år siden, da ble jeg sendt til en allmennpsykiatrisk avdeling for selvmord forsøk. Jeg skjønte ingenting da jeg havnet dypt ned i depresjon, og ville ta livet mitt. Har vært inn og ut der i to år nå, og har det like jævlig fortsatt. Psykiaterne sier at det eneste måten å komme gjennom dette er å ta de vonde tingene fram igjen. Men jeg føler at det er en grunn til at jeg har fortrengt disse tingene, og det å måtte begynne å ta det fram i lyset gjør meg desperat.. Har et sterkt ønske om å ta livet mitt før jeg må gå gjennom disse tingene. Er dette "vanlig"reaksjon? 

Respons:
Jeg blir veldig glad for å høre at psykiatrene sier at du må ta disse 
tingene frem igjen.  Fordi noen psykiatere ville gitt deg en diagnose og bedt deg se fremover. 
 
Grunnen til at du nå blir dårlig er at kroppen din prøver å be deg huske noe som har satt dype spor i deg. Hvis kroppen får et rift eller sår vil den med en gang begynne å prøve å lege dette såret. På samme måte fungerer det med et psykisk sår. Det som du fortrengte vil ligge der, og rett og slett rope på deg. Du vil få angst, autopiloten kobles inn og du får slike resultater som nå. At du gjør ting som er mere eller mindre ubevisst. Som å prøve å ta livet av deg. 
 
Jeg anbefaler deg virkelig å begynne å jobbe med deg selv. Se det som en spennende reise innover i kroppen din, hvor du vil lære mye. Om kroppen din, deg selv og dine egne reksjonsmønstre. Men tenk at det ikke er en ukes reise men at det vil ta mange år. 
 
Stol på din egen kropp, du vil faktisk ikke huske mere enn det du fysisk og psykisk tåler. Det er ikke sånn at alt kommer på en gang. Det kommer stykkevis og delt. Og oppdelt i porsjonstykker som du tåler. 
 
Gråt når du har behov for det og lær deg å kjenne når du er sint, og når du er trist. Blir du sint må du rope, rase og få det ut. Og det må du med gråten og. 
 
Hver gang det kommer et minne skal du takke kroppen din for at det ga slipp. Du blir trist og så sint og da er det viktig at du er i disse 
følelsene. 
 
Denne reisen må du ta. Det er den riktige måten å få bort 
smertene på. For de vil forsvinne etterhvert. Ikke døyv dem med piller, alkohol osv. Det er ingen vits. 
 
Tenk at det er mange som deg. Som jobber med seg selv på samme måten. Du får en dyp innsikt. Og det er en viktig erfaring. 
 
Men sørg for at du omgir deg med et behandlingsapparat som har god erfaring. Du må ha en psykiater eller psykolog du har tillit til. Og som du vet har erfaring. Og så må kroppen også få komme med sitt og da må du ha en god fysioterapeut eller gå til psykomotorisk trening. Det siste er best. Og så finner du deg et senter mot incest som har et godt tilbud om psykodrama. Og da vil jeg gjerne anbefale deg helgekurs eller ukeskurs på SMI i Trondheim med Aud Steinsbekk som er fantastisk flink. Da kan du ligge over  på senteret. Du kan også be legen din henvise deg til Traumeavdelingen på Malvik, hvor jeg selv har vært så heldig og fått være i 10 uker. Og det var et utrolig godt sted å være. 
 
For at du skal forstå at dette tar tid vil jeg si at jeg har gått i terapi 
i fjorten år, vært i behandling med kroppen min i nesten like mange, og nå først vet jeg alt som har skjedd med meg. Og jeg kjenner samtidig at jeg kan stå på begge bena. 
Lykke til!
 
 

Kontakt:
Jeg kommer fra en liten bygd, der alt som har med mishandling innen familien som oftest ties ihjel. Jeg nekter å godta det! Det er sladder over alt. Mest om at enkelte tør å gå en annen vei enn de andre. Ei venninne av meg ble utsatt for incest. Hun tør ikke gjøre noe med det. Jeg og en annen venninne fikk henne til å oppsøke helsesøster på skolen. Hun vil likevel ikke gjøre noe mer, fordi hun tenker på resten av familien sin. Jeg lever fremdeles i håpet om at hun en dag vil forstå at det han gjorde mot henne var kriminelt og galt. Den dagen hun vil gjøre noe med det, skal jeg være der så godt jeg kan og hjelpe henne. Jeg kan ikke tvinge henne til å si fra, eller gjøre noe uten hennes tillatelse. Det er ikke hun som skal lide for noen andres syke sinnsforvirring. Hun har det vondt nok fra før av. Hun har flyttet på hybel for å gå på skole nå, men tvinges fremdeles hjem i helgene. Da må hun sitte barnevakt for de to småsøskenene sine, slik at moren kan gå på arbeid, og stefaren sove. Om kvelden er de ofte ute og fester. Har flere ganger prøvd å snakke med moren hennes, men hun er som hjernevasket. Det ligger alltid noen usaklige og urettferdige unnskyldninger på lur. Jeg har ingenting å stille opp med, fordi jeg ikke kan buse rett ut hva som har skjedd med venninnen min. Jeg vil ikke at det ikke skal bli tatt seriøst når det fortelles.

Respons:
Du er en flott venninne som tør å ta tak i problemene! Skjønner at det er vanskelig for deg når venninnen din ikke vil motta hjelp. Det er veldig vanlig å føle skam over å ha bli utsatt for seksuelle overgrep, og ha skyldfølelse for det som har skjedd. Det er en lang prossess å få plassert skylda der den hører hjemme, hos overgriperen. Man kan ikke tvinge noen til å oppsøke hjelp, men man kan være der for dem uansett. Det er bra det finnes gode venninner som deg! Det er veldig vikitg å ha mennesker rundt seg som man kan stole på. Kanskje er det lurt hvis du søker råd hos noen du stoler på? Som kan hjelpe deg å finne en løsning. Helsesøster f.eks. Hun har taushetsplikt, så henne kan du trygt prate med.

Kontakt:
Hei! Jeg er ei jente som har et "dumt" spørsmål. Voldtekt, er det når det er snakk om samleie eller gjelder det klåing, tvangs kyssing osv? Har blitt utsatt for en del ting, men klarer ikke huske alt. Det er som om hjernen min har klipt det bort. På skolen fant de ut at det var noe galt pga min oppførsel, men jeg ante ikke hva jeg skulle si til fagfolkene så jeg løy og sa det jeg trodde dem forventet å høre! Rådgiveren på skolen kom med en kommentar som jeg ikke blir kvitt; det må jo ha skjedd noe mer siden du reagerer så kraftig! Håper dere ha mulighet til å svare meg. 
Mvh Else

Respons:
Hei Else!
Dette var ikke et dumt spørsmål.
Med voldtekt menes inntrengning med fingre, penis eller andre gjenstander. I munnen, analt, (I rompa) eller vaginalt.
Men det du beskriver kan godt være like ille.
Det å bli tvangskysset, eller presset/overtalt eller bare å bli lurt av en person som er eldre eller du har tillit til, til å beføle, ta på ol. Alt dette kalles seksuelt misbruk. Også det at voksne viser frem kjønnet sitt, viser deg pornofilmer osv. Det er ulovlig. Og hvis noen har gjort det med deg, bør du søke hjelp. Du kan godt ta kontakt med helsesøster på skolen, legen din eller en annen voksen du har tillit til. Eller du kan oppsøke senter mot incest I den byen du bor.
Du sier at du har vært utsatt for en del ting, men kan ikke huske alt, det er typisk når man har vært utsatt fordi vi helst ikke vil huske og fortrenger det. Så Else, du gjør lurt i å søke hjelp. Før det virkelig blir et problem. Lov meg det. Jeg vet alt om hvor virkelig ille det kan bli når man fortrenger over flere år.


Kontakt:
Vi har et prosjekt på skolen om sex og samliv, og i den forbindelse har gruppa vår et litt annet tema...
Jeg lurte på om incest er en sykdom. Hvis ja: hvordan blir "sykdommen" behandlet?

Respons:
Se det var en interessant innfallsvinkel. Og her er det vanskelig å gi et direkte svar. Men vi skal sjekke ut med noen fagfolk som kanskje kan forklare hva som gjør at noen forgriper seg på barn. Er det en sykdom? Hvis noen har synspunkter på dette. Send det til oss!


Kontakt:

Hei! Jeg er en jente fra Straumfjordnes skole i Troms som lurte på om du kunne svare på noen spørsmål. Jeg holder på med prosjekt på skolen. Det skalvare i 3 uker og kommer på vitnemålet til våren. Så jeg vil stille noen spørsmål om incest, for prosjektet mitt handler om incest og overgrep. Jeg satt en dag på nett å leste en sann historie fra en jente på min alder, jeg synes det er et sårbart tema, men dette tok så på meg at jeg valgte å skrive om det.
Her er noen spm.:
 
1. Hvordan kom du på å lage hjemmesiden
www.faenheller.no?
Svar: 
Jeg kom på det fordi jeg var i dyp sorg. Og fordi jeg møtte så mange andre i et felleskap på senter mot incest. Det var et dypt ønske om oppreisning for alle de som har opplevd overgrep.

2 .Synes du incest skulle blitt et litt mer populært tema i norge?
Svar: 
Det synes jeg absolutt. Vi som er voksne må begynne å snakke om det slik at barna kan klare å stoppe evnt overgripere i tide. Ved å ta kontakt med voksne ressurspersoner rundt seg f.eks. lærere, helsesøster osv.

3. Hva synes du om straffeloven for gjernigsmannen/kvinnen? Høyere/lavere og hvorfor?
Svar:
Jeg vet veldig lite om juridiske ting. Og tror det viktigste for oss som er utsatt for overgrep er å bli trodd. Og at vi kan få hjelp til å bearbeide traumene vi er utsatt for. Samtidig er det svært viktig og flott at vi som er utsatt kan søke om voldsoffererstatning selv om ikke overgriperen blir straffet. Men når det er sagt er det selvfølgelig at det å forgripe seg på et barn er en straffbar handling. Og at det bør straffes.

4. Jeg leste intervjuet ditt på norgetsglasset i NRK. Var det tungt å komme ut med at du er utsatt?
Svar:
Det er fryktelig bare å vedkjenne seg det alene. Å ta det inn over seg som en del av sitt liv. Fordi man over år prøver å fortrenge det. Når man så vet, må man ta år for å akseptere det. Og man får psykiske og fysiske smerter til å la det bli en del av seg selv. Vi kan fortelle bare noe av det og holde resten for oss selv.

5. Har det hjulpet deg å få snakket ut om det?
Svar:
Det har hjulpet meg veldig å få møte andre som har det som meg selv. Og jeg lærer veldig mye av de andre som har kommet lengre enn meg. Men jeg må hele tiden legge veldig mye energi i å jobbe med meg selv. Det går veldig opp og ned. Og jeg må ha stor omsorg for meg.

6. Vet du om andre som har fått god hjelp fra hjemmesiden din?
Svar: 
Jeg vet at mange har vært på hjemmesiden og funnet ut at de ville søke hjelp istedet for å  kjempe seg alene gjennom tilværelsen og det synes jeg er bra.

7. Tror du folk ville følt seg tryggere hvis incest ble en litt mer dagligdags sak?
Svar: 
Jeg tror at incest aldri kan bli en dagligdags sak. Til det ligger det for mye sorg, skam og skyld i det. Men jeg tror at hvis samfunnet vet hvor stor skade det gjør og at de kan møte oss på en måte som gagner oss. Kan det kanskje gjøre sitt til at vi får hjelp fortere og at færre overgrep begås.

8. Tror du noen gang folk vil skjønne hvor velt dette er og få det til å bli mindre overgrep og hvordan?
Svar:
Det vet jeg ikke. men det håper jeg virkelig. Det har alltid vært sånn at dess mere kunnskap mennesker har om ting dess bedre er det. Så det tror jeg. Og så lenge det fins sånne vitebegjærlige gutter og jenter som deg som kanskje ikke har vært utsatt for overgrep men som kjenner et ansvar for andre. Og har empati og kan være en god venninne er det godt håp for fremtiden. Lykke til med prosjektet på skolen. Og jeg blir glad hvis du oppfordrer alle i klassen din til å sjekke ut www.faenheller.no.

Kontakt:
Jeg ble misbrukt som barn på et kommunalt barnehjem og når alt dette er oppe, kommer smertene og gråten tilbake. Jeg trodde at jeg ikke skulle fortelle dette, mye pga skam og frykt for forkastelse. Men jeg orker ikke å holde dette tilbake lenger. Jeg har lyst til å rope det ut, slik at de som gjorde dette kan få tilbake frukten av sitt verk. Jeg ber om opplysning om hvor og til hvem jeg kan hendvende meg. Må jeg gå til avisen, må jeg kontakte en advokat? eller?

Respons:
Jeg skjønner godt at det å bli minnet på det at du er utsatt for seksuelle overgrep blir vanskelig. Og det beste rådet jeg kan gi deg er nok at du må oppsøke hjelp. Ta kontakt med Incestsenteret, be om en samtale. Det er det beste stedet å begynne, uansett. Der får du hjelp videre til å evnt. få kontakt med advokat/psykolog osv. Lykke til.



Kontakt: Hvordan får jeg lagt ut min "hemmelighet"?

Respons: Flott at du vil dele historien din med oss. Du kan bare sende meg historien på denne mailadressen, så leser jeg gjennom den først og legger den ut. Pass på at du ikke bruker grove ord og beskrivelser som kan appellere til de som oppsøker barneporno på nett. Men utdyp følelsene dine, slik at dette kan bli en god dokumentar på hvordan vi har det. Lykke til! Da venter jeg på historien...



Kontakt:
Hei, jeg har nettopp "kommet ut av incestskapet" Har avtalt møte med Smi neste uke. Men nå er alt blitt så virkelig. Jeg har fotrengt dette i nesten 30 år, og nå når det er uttalt, holder det på å spise meg opp. Jeg sover ikke om natta, fungerer ikke på jobb, alt blir rart i forhold til min kjære tålmodige ektemann.... Jeg greier ikke å forholde meg naturlig til foreldre og søsken... Skulle ønske det var mulig å slette hele innsiden min. Hva gjør andre i samme situasjon?

Respons:
Hei! Jeg skjønner at du har det helt jævlig. Og du har kanskje ikke hatt det så godt tidligere heller. Men nå når kroppen og hodet husker, blir det ekstra ille. Prøv å holde deg og kroppen din i ro. Slik at det som skal komme kan få komme uten at du kjemper så veldig i mot. Våg å vær litt i smerten. Det er mitt råd. Dess mere du tør å kjenne på det onde, dess hurtigere vil det gå over. Men ikke av seg selv. Gå til timer på senteret (SmI), og meld deg gjerne på til psykodrama. Møt andre på senteret som har opplevd liknende ting som deg. Legg deg under et pledd og si til familien at du trenger tid til deg selv. Hver gang du har lyst til å gråte - gråter du. Det er masse tårer der inne som skal ut. Litervis med sorg. Det er deg, der er du nå. Det er ikke farlig, på noen måte. Kroppen din og du har startet på et oppryddingsarbeid og kroppen din vet hvordan den skal gjøre det. Håper du blir litt trøstet av det jeg sier. Og at det går bedre med deg, snart. Klem:)



Kontakt:
Tusen, tusen takk for et viktig og flott initiativ til denne dagen. Dere er tøffe, og jeg beundrer dere motet. Jeg har så lyst til selv å fortelle min historie, historien om meg og farfar, de stundene vi to var alene. Det er ingen hyggelig historie, men ingen slike historier er hyggelige. Jeg vil så gjerne at flest mulig skal få vite mest mulig om dette, at de som trodde så godt om farfar skal få vite hvilken mann han egentlig var. Det er mye jeg har lyst til å si.... Jeg er 31 år nå, og har levd med dette siden jeg var 6 år. Heldigvis døde farfar da jeg var 14, men det han gjorde mot meg vil alltid være med meg. Det står stor respekt av de som sto frem i dag, og jeg vil også gjerne komme dit. Vet ikke om jeg tør, men kanskje en dag...??!! Stå på for en viktig sak.... tusen takk!! Klem fra E

Respons:
Kjære E! Takk for rosen og støtten! Det setter vi pris på! Håper du får mot og styrke til å reise deg opp igjen! Hvis du ikke har vært i kontakt med noe hjelpeapparat, så kan det kanskje hjelpe å ta kontakt med Smi?! Ønsker deg lykke til! Stå på!


Kontakt:

Hei, jeg leste historien "Guttorm", og noe i denne teksten rørte dypt inni meg. Det var dette med at folk som selv har opplevd (blant annet) vold i hjemmet, som små, ofte velger omsorgsyrker, gjerne i barnehager. Jeg ble aldri utsatt for seksuelle overgrep, men faren min hadde en vane med å både banke oss og drikke med jevne mellomrom. Uansett, jeg har i tenårene vært umettelig på å lære selvforsvar, som er effektivt og faktisk funker. Ikke noe som bare er tull. Fortsatt er jeg interessert, men ikke like drevet til å forfølge en slik idrett. Jobber i barnehage... Kanskje derfor? Fordi jeg ble banket som liten? Jeg føler en trang til å ta vare på de små, og gi dem trygghet, de har ikke bedt om å komme til denne verden, og da føler jeg det som mitt ansvar å hjelpe dem så godt jeg kan... og hjelpe dem til konfliktløsning istedenfor å skape dem. Jeg tror at ved å la barn se at vold er unødvendig, og ekstremt lite effektivt for å oppnå lykke, kan vi stoppe volden. Jeg tror at den mest effektive "stopp volden"-kampanjen er oppdragelsen. Ikke ved å vise til moral (de vil alltid definere sin egen) men ved å vise til lykke, noe vold ikke kan spre. Synes det dere gjør er UFATTELIG BRA!!! Dere har min respekt! Ville definitivt blitt med på seminaret 8.okt. men fant ikke ut av det før etter påmeldingsfristen, pluss at jeg er litt blakk... Burde vært sponset av det offentlige. Gratis for ALLE.

Respons:
Takk for støtten! :)



Kontakt:
Hvorfor blander dere dyr inn i tema T-skjorte?? Dyr er det eneste som har gitt meg mening  til å fortsette å ville leve!!!!

Respons:
Det er ikke et dyr vi har blandet inn - det er et udyr! En person som har forbrutt seg mot barn og unge.



Kontakt:
Må bare si det... tok turen til politet på onsdag... ble vanvittig godt mottatt. Til tross for at jeg ikke anmeldte så har jeg i det minste sørget for at navnet hans havner hos sedelighetsavdelingen. I tillegg sa jeg meg også villig til å vitne/avlegge full forklaring dersom andre velger å anmelde ham.... trodde aldri jeg skulle tørre det, men nå er det gjort!

Respons:
At du tok turen til politiet beviser at du er på vei til å plassere skylden der den hører hjemme! Og det er bra!



Kontakt:
Hei May Lise! Nå har du fått meg til å fortelle min hemmelighet til noen rundt meg! Har enda ikke fått tilbakemeldingene på det med regner med at det går bra...  Orket ikke holde på hemmelighetene lenger og ditt engasjement fikk meg til å gå det siste steget! Takk! M

Respons:
Det er godt å høre! Ett stort skritt fremover! Lykke til videre!


Kontakt:
Hvordan legger jeg ut hemmeligheten min?

Respons:
Hei. Du sender meg hemmeligheten din pr. mail på
[email protected], merket hemmeligheten. Og du forandrer navn og stedsnavn. Eller du kan skrive det som det er, så kan jeg finne på nye navn osv. Jeg ser frem til å motta hemmeligheten din.


Kontakt: JEG MÅ PÅ KONSERTEN! Får ikke ro i sjela, er blakk som ei kirkerotte, har semesteroppgave som skal leveres på fredag, har ikke fått kjøpt bøkene enda en gang.. Men får ikke ro i sjela, om jeg så går dit alene får det heller være! Må bare gjøre det, som en slags avslutning på alt jeg har gjort de siste to ukene, med å fortelle til venner, gå til politet osv... så jeg kanskje kan fortsette med mitt vanlige liv igjen...

Respons: Det er bra at du har startet på en langvarig prosess som kan hjelpe til at du får det bedre. At du gjorde det beviser at du er på vei til å plassere skylden der den hører hjemme! Og det er bra. Kommer du på konserten?



Kontakt:
Hei. Etter å ha vært inne på denne siden, våknet en ny spirrit i meg. Er selv utsatt og vet om mange flere "gutter" som er antastet av samme mann. Noen av oss gjorde et forsøk på anmelde mannen, men kom ingen vei, saken var foreldet????? Jeg kunne godt tenke meg å få lagt ut min historie, tror dette kunne gjort meg godt!! Hvordan kan jeg få gjort det??

Respons:
Du kan bare sende historien til meg. På
[email protected]. Men pass på at du ikke skriver inngående om selve overgrepene. Da kan vi trekke til oss folk som rett og slett er ute etter porno. Flott at du er mann og vil dele historien med oss. Fordi det er så få menn som "står frem". Takk skal du ha!



Kontakt:
Hei! Dere gjør en viktig jobb. Mitt spørsmål er om dere trenger flere som kan jobbe for denne saken? Jeg har lyst til å bidra i det viktige arbeidet dere gjør. Være til hjelp for andre, og å være med på å snakke ihjel incest. Har dere noen form for frivillighets-arbeid?

Respons:
Vi trenger absolutt hjelp. Vi har behov for at noen kan dra rundt på sykehuset og på forskjellige steder I byen å henge opp plakater. Hvis du tar kontakt med meg i morra blir jeg glad for det. Topp at du vil være med.



Kontakt:
Hei! Jeg er ei jente på 22 som gjerne vil fortelle dere noe. Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var i 6-7 årsalderen. Jeg har båret disse minnene i mange år uten å fortelle dem til noen, men nå i det siste året har jeg åpnet meg mer rundt dette emnet. I fjor gikk jeg første året på DMMH her i Trondheim og vi fikk i oppgave å lage en barnebok på egen hånd. Først tenkte jeg å lage en helt enkel bok om dyr og mennesker uten noen virkelig mening, men da en av lærerne mine snakket om minner begynte jeg å tenke på det, jeg hadde vært igjennom. Jeg diskuterte med henne om det ville passe seg med seksuelle overgrep mot barn som tema og vi kom fram til at dette ville være et stort skritt i riktig retning for meg selv. Boken ble ferdig og jeg fikk fortelle klassen min om den og bakgrunnen for hvorfor den ble til. Folk ble inmponert over meg og jeg følte at jeg fikk formidlet et viktig budskap i boken. Nå står jeg kanskje foran en enda viktigere terskel. Skal jeg prøve å få publisert boken? Dette er for øyeblikket bare en drøm, men det er en stor og viktig drøm. Mange kan kanskje finne svar i boken. Kanskje trøst. Noen vil sikkert bli provosert, men det er jo også bra? Skape blest om emnet! Kan dere muligens hjelpe meg på veien til realiseringen av boken?

Respons:
Hei! Beklager at det har tatt tid for meg å svare deg. Men du skjønner sikkert at det ble litt mye til meg rundt 8. Oktober. Jeg synes det er så flott at du har laget en bok om seksuelle overgrep. Bra for deg selv men også bra for resten av verden. Og jeg synes absolutt du bør prøve å gå videre med den. Ta kontakt med forlag etc. Gå løpet ut. Dumt forresten at du ikke kom og stilte den ut på en av standene våre den 8. Oktober. Kom til neste år! Stå på!




Kontakt:
Hei. Jeg er en jente på 20 år som går på vernepleien. jeg skriver en oppgave om aggresjon og læring. Der tar jeg blant annet med noe om mennesker som blir voldtatt i barndommen, og hvordan de "blir" i voksen alder. Etter det jeg har hørt i medier osv, og etter hva jeg selv føler, tror jeg det er sånn at flesteparten av guttene vil voldta selv i voksen alder, mens jentene blir innesluttet, har problemer i det sosiale livet. De får kanskje problemer med å finne en partner, og så får de kanskje problemer med å være intim. Det jeg spør dere om er om det finnes noe som kan styrke denne "teorien" min. Håper på svar fra dere. På forhånd takk.

Respons:
Hei! Jeg tror det er en farlig oppfatning at gutter som er utsatt for seksuelle overgrep, voldtar når de blir voksne. Og statistikken viser at det er feil. Du kan lese foredraget til Berit Nicolaisen som er lagt ut på
http://www.faenheller.no/artikkel.php unikid=1068414604&type=artikkel der ser du litt statistikk. (60-80% av mennene ikke selv overgrepsutsatt: Flere kvinnelige enn mannlige overgripere sier de sjøl har vært utsatt for overgrep. Under 10% av overgrepsutsatte blir sjøl overgripere. (Hoem Kvam 2001,Nasjonalt ressurssenter 2002)) Mange jenter som er utsatt for seksuelle overgrep blir det motsatte av innesluttet, de dekker over ved å bli veldig utadvendt, dyktige i jobben/studiene sine, effektive damer med mange jern i ilden. De kompenserer og vil overbevise om at her er alt ok. Det går i mange år helt til de nærmer seg slutten av tredveårene så klapper mange sammen. Og må avdekke hemmeligheten sin. Jeg tror heller det er et riktigere bilde av de som er utsatt for overgrep. Dette er erfaringer fra både statistikk og egne erfaringer I møte med de som er utsatt. Men det er jo også noen som ikke klarer å fullføre skolegangen sin fordi de har det for tøft. De føler seg veldig annerledes, har dårlig konsentrasjon fordi noen har tatt den fra dem. Men de kan jo klare å karre seg til en god jobb alikevel. Og da begynner det at man skal overbevise, se så flink jeg er. Man vil skjule at man bærer på en stor sorg. Som må holdes hemmelig. Noen blir redd for intimitet, andre blir svært seksuelt aktive og noen
fungerer også selvfølgelig bra. Kanskje noen oppsøker en straff fordi de føler seg skitne. Og det er noe som er kjent for dem. Og søker stadig nye partnere. Og mange har et helt normalt sexliv til det butter mot på andre måter. Mens andre igjen overhodet ikke klarer å ha noe sexliv. Så vi er en sammensatt gruppe. Fint at du er nyskjerrig på de som er utsatt for seksuelle overgrep. For det fins alt for liten kompetanse på området. Lykke til!


Kontakt:
Hei! Jeg var på seminar 8 oktober og ønsker å si tusen takk for en minnerik dag. Jeg går andre året ved HIST, barnevernpedagogutdaninga, og det hadde vært ønskelig om Dere kunne komme til oss og holde et foredrag om seksuelle overgrep. Dette er en henv. fra meg som student, da ingenting er avklart med instituttet angående tidspunkt. Ønsker med dette å høre om Dere har mulighet til å komme.
Med vennlig hilsen Maria Ørsund



Kontakt:
Hei! Deltok på "En dag om incest" på Nova. Der ble det sagt at en del notater skulle legges ut på internettsiden deres. Lurer på når dette skjer? Syns det var så bra foredrag at jeg venter med lengsel på notater/overheads. Det var en flott dag forresten, -tøff følelsesmessig, men utrolig bra! Vennlig hilsen Hildgunn Lomundal, sosionomstudent

Respons:
Foredragene er nå lagt ut på
http://www.faenheller.no/artikkel.php?unikid=1068410001&type=artikkel. Flott at du likte seminaret!




Kontakt:
Hei. jeg har akkurat fått vite at en nær venn av meg har blitt utsatt for incest i barndommen. fra han var 5-7 av storebror og fra han var 12-15 av stefar. han er nå 19 år og har kun snakket med én person tidligere om dette. han har svært vanskelig for å snakke om det men det virker som om det trenger å komme ut. hva kan jeg gjøre? hvordan kan jeg hjelpe? jeg vil gjerne lære så mye som mulig om dette slik at jeg på best mulig måte kan hjelpe han. kan dere hjelpe meg å hjelpe han?

Respons:
Hei! Jeg går ut fra at du er jevngammel med denne vennen. Han vil nok sikkert ikke snakke om det, han ønsker sikkert å fortrenge/glemme det. Det vil nok bli vanskelig. Og verre og verre etterhvert. Ikke grav og spør etter detaljer om det som hendte. Han har dårlig samvittighet selv om det ikke er hans skyld. Prøv å overtale ham til å snakke med prosfesjonelle folk. Aller helst ta ham med til senter mot incest. Det vil være det desidert beste. Der får han den hjelpen han trenger. Og husk at du kan være hans venn. For det trenger han nok fremover. Vis ham bare at du bryr deg. Og det gjør du best ved bare å være der. Og vis litt "handling". Ta ham med til nærmeste senter mot incest.



Kontakt:
Hei. Var på seminar 8.oktober på NOVA etter invitasjon fra Martha Kalland. Jobber ved Klæbu lensmannsktr. Dagen var veldig bra. Det ble nevnt at foredrag skulle legges ut på nettet. Jeg er interessert i foredragene fra Aud og Berit. Har kolleger som er interessert. Hilsen Olav Berg

Respons:
Hei! Flott at du likte seminaret. Håper vi kan få til noe lignende neste år. Begge foredragene vil bli lagt ut på websiden så snart jeg mottar det fra de travle damene Berit Nicolaisen og Aud Steinsbekk.



Kontakt:
Hei, takk for godt svar.... Har begynt å jobbe med meg selv nå, men det er ikke enkelt. Har bestemt meg for å fortelle det til foreldrene mine i kveld... Selv om jeg tror at de har visst det hele tiden, det sårer litt... Da søstra mi fortalte sin hemmelighet, gjorde foreldrene mine ingen ting, selv om de inrømte at de hadde hatt en mistanke da vi var små.... Det jeg er redd for nå, er at de heller ikke bryr seg når jeg forteller min hemmelighet, og konfronterer dem med at jeg føler meg litt sviktet... og at jeg ikke kan stole på dem i forhold til mine barn. Føler at jeg ikke orker å ha noe forhold til dem hvis de ikke tar meg på alvor. Kan du gi meg noen råd, høres jeg altfor bitter ut? mvh, Hanne   :o)

Respons:
Hei igjen! Du høres ikke bitter ut. Det er en naturlig spørsmålstilling. Men har du nå tatt kontakt med senteret? Det er viktig tror jeg. Hvem er din overgriper? Grunnen til at jeg spør er for å vite dine foreldres forhold til denne personen. Men sånn generelt kan jeg si at folk reagerer ofte veldig rart. Med vantro osv. Men det er jo fordi hvis de skal slippe det innover seg, må de ta et ansvar for at det skjedde, selv. Det er jo klart at hvis mora di hadde passet på bedre så hadde det ikke skjedd. Så hvis hun skal forholde seg til det må hun også på en måte, om ikke bare for seg selv, innrømme skyld. Det er det ikke alle som takler. Og du må kanskje være tydelig mot foreldrene dine. Men det er jo ikke lett for du føler deg sikkert ganske sviktet. Du sier at søsteren din også ble utsatt for overgrep, har dere snakket sammen om det? Kan dere være en støtte for hverandre? Og har hun tatt kontakt med senteret? Hva mener du med det å stole på dine foreldre ovenfor dine barn? Det må du forklare meg nærmere.

NYHETER

10.06.2007:
Liv og latter!

6.06.2007:
Husk, husk!!

19.05.2007:
Billettene lagt ut!

5.05.2007:
Facebook!

26.04.2007:
Dato for høstens happening!

14.10.2006:
Kari mottok Hedersrosen!

14.10.2006:
Velkommen vi sier til deg!

13.10.2006:
Norge rundt!

13.10.2006:
Prisen gikk til Aud!