Skaden og frigjøringskampen
Om å erobre virkeligheten, finne ordene og følelsene.




SKADEN
Seksuelle overgrep mot barn skader barnet. Konsekvensene er som oftest alvorlige og det er et stort antall som rammes.

Mitt utgangspunkt
Jeg har 10 års erfaring fra førstelinjetjenesten fra1980-91 arbeidet jeg som pedagogisk psykologisk rådgiver og jeg satt i "Ressursgruppa for seksuelle overgrep". De siste 12 år har jeg arbeidet på heltid med voksne incestutsatte i Nord- og Sør-Trøndelag. Min erfaring er primært fra voksne incestutsatte som kommer til Senter mot Incest. Når de kommer til oss har de hengt bjella rundt halsen. De har erkjent at de er incestutsatt. Mitt utgangspunkt er arbeid med de som sjøl kommer fordi de er nødt. De kommer ikke utom ­de må ta tak og arbeide i forhold til overgrepene.

Med andre ord, jeg har et annet utgangspunk enn mange av de offentlige hjelperne som er til stede her i dag. Mange incestutsatte kommer til dere i kamuflasjedrakt. De har utallige symptom på det meste, men sier ikke noe om at de har opplevd seksuelle overgrep. Incestutsatte kan som alle andre kan ha opplevd mye vanskelig; eksempelvis alkoholmisbruk, mobbing, skilsmisser, sykdom og død. Sjølsagt må de jobbe med alle sine traumer. Mens mange incestutsatte kommer til oss etter å ha gått i årevis i terapi, og jobbet med det meste, bortsett fra de seksuelle overgrepene.

Naven i livshjulet
Slik vi ser det skader seksuelle overgrep selve naven i livshjulet. Seksuelle overgrep gir så store skadevirkninger fordi det er intimsfæren som rammes. Det er det innerste og mest sårbare som blir tråkka på. Og den som tråkker over grensa er en barnet er knyttet til, glad i og avhengig av. Krenker går over ei grense som burde være hellig. Seksuelle overgrep kan sammenlignes med torturering av barn, og bøddelen er en av barnets omsorgspersoner eller tillitspersoner. Når vi vet hvor store skader voksne torturoffer får er det ikke rart at små barn som lever sammen med, og også er glad i sin krenker, blir alvorlig skadet av seksuelle overgrep. Imidlertid kan det være svært vanskelig å få incestutsatte til å forstå og godta dette.

Overgrepet
Hva skjer?   
Lille Anne er 7 år. Hun bor sammen med mor, far og lillesøster. Anne er glad i pasta, og barbiedukker, hun liker å hoppe på trampoline. Av og til krangler hun med lillesøstra og er riktig vrang.

Anne er ei ordentlig pappajente. En dag mamma er på seinvakt baker de boller, bygger lego og så sier pappa at hun er pappas lille prinsesse og at hun er så deilig. Han tar henne over i overgrepsituasjonen. Lille Anne blir forvirret. Pappa blir ikke pappa lenger, øynene hans blir annerledes, pusten hans blir annerledes, han tar så rart på kroppen hennes.

Når mennesker og dyr utsettes for fare er det to muligheter for å forsvare seg. Man kan sloss, eller flykte. Lille Anne kan verken sloss eller flykte. Hun kan bare flykte mentalt, hun dissosierer. Overgrepsituasjonen er ikke til å holde ut. Det er umulig for lille Anne å se, ta inn det som skjer.

Hvis vi tar et fugleperspektiv på situasjonen, ser lille Anne som må ha hånden sin rundt tissen til pappa, han legger sin hånd over hennes og viser hvordan hun skal dra den fram og tilbake, kanskje må hun også ha den i munnen. Det er umulig for Anne å ta inn dette bildet. Vi kan betrakte situasjonen som et ferdig lagt puslespill. Anne kan ikke se dette. For å overleve må Anne kaste puslespillet høyt opp i luften, hun kan ikke se hele bildet, det er for vondt. Hun må fragmentere bildet. Hun kan ikke kjenne på hvor vondt
det gjør. Hun må fryse ned følelsene, ikke kjenne ikke kjenneS.

Så er overgrepsituasjonen over. Anne må stelle seg til kvelden, det er viktig å spise opp kveldsmaten og pusse tennene godt. Neste dag er det lørdag og Anne og resten av familien spiser risengrynsgrøten som vanlig. Pappa og mamma snakker om hva de skal servere når mormor og morfar kommer til søndagsmiddag. Anne blir forvirret igjen; "dette er virkeligheten, det som skjedde på soverommet skjedde ikke. Nå er jo pappa helt vanlig igjen." Også i denne situasjonen blir det viktig for Anne ikke å kjenne på hvor
forvirret hun er og hvor vondt det gjør. Hun prøver igjen å fryse ned følelsene, hun MÅ ikke kjenne det hun kjenner. Hun må ikke kjenne, det gjør for vondt.

Så er mamma på seinvakt igjen, hun blir på nytt trukket inn i overgrepsituasjonen.

Første gang et menneske utsettes for seksuelle overgrep blir "NEI'et" stjålet. Når pappa skulle ha Anne til å dra tissen sin tok ha Neiet fra Anne. Det hjalp ikke at hun sa "Nei".

I tillegg reduserte han menneskeverdet hennes. Han sa til henne at hun ikke har full verdi i seg sjøl som 7-årig jente,  hun har verdi som et seksualobjekt. At hun ble
forvirret og syntes det var ekkelt betydde ikke noe. Hun var ikke viktig, det var pappa som var viktig. Lille Anne skjønner at hennes verdi ligger i å være grei og gjøre som pappa sier. For å få oppmerksomhet og bli elska må hun gjøre det pappa vil. Det er som kjønn hun har verdi.

Hemmeligheten
Pappa sier til Anne at dette er deres lille hemmelighet. Anne skjønner at hun "har vært med på noe" som ikke tåler dagens lys. Anne blir dermed et mørkets barn.  Å bli bærer av en mørk hemmelighet blir en enorm belastning. Det blir som om en går i et minefelt.." jeg må passe meg så jeg ikke trår galt og røper hemmeligheten. Jeg må ikke komme for nær folk for da kan de skjønne hvordan jeg egentlig er. Egentlig er jeg ganske skitten og fæl og horete."

Overlevelsesstrategier
Anne, som alle andre incestoffer, gjør det beste hun kan for å overleve i sin virkelighet. Som de fleste incestutsatte jenter snur hun smerten innover. Hun sier ikke noe, hun vil ikke se det som skjer, hun holder munn, anstrenger seg til det ytterste for ikke å kjenne på følelsene, hun retter sinnet, skammen og skylden mot seg sjøl. Krenker gjorde så grundig arbeid at den incestutsatte fortsetter å krenke seg sjøl etter overgrepene. Hun smiler og er snill og oppofrende slik at andre skal like henne, hun lukker seg, og spiller et spill 24 timer i døgnet. En del jenter og mange gutter retter smerten utover. De får "adferdsproblem". Kjønnsrollemønstrene følges også her, jenter agerer som oftest innover, gutter utover.

Livsmønster
Alle barn som har opplevd seksuelle overgrep gjør sitt aller beste for å mestre sin virkelighet. Overlevelsesstrategiene utvikler seg til livsmønster som de lever etter lenge etter overgrepene slutter. Ikke si noe, ikke kjenn på det du kjenner, smil og spill væreglad leken er vanlige mønster. Vær kontinuerlig på vakt, du kan ikke stole på noen, vær i beredskap. Unngå det som er farlig, pass på, pass på. Men aller mest: Gjem og glem! Dette hadde vært vel og bra hvis det hadde fungert, og det fungerer ---- inntil det ikke gjør det lenger!!


Frigjøringskampen
Jeg velger å beskrive frigjøringskampen slik jeg opplever brukerne kjemper den.  Til oss kommer de som oftest til slutt. De har i det lengste prøvd å unngå å jobbe med de seksuelle overgrepene, men så ringer de og ber om en enesamtale fordi de møtte de veggen.

Å møte veggen
Dette er et kjent begrep å på Senter mot Incest. Det syners som om det står slike vegger overalt, for svært mange møter veggen. Jeg har arbeidet med mange hundrede incestutsatte, og jeg tror at 100% av dem har prøvd å gjemme og glemme. Denne gjem og glem medisinen har imidlertid ikke fungert, men det har til gjengjeld bivirkningene!! Til slutt går det bare ikke lenger.

Beslutningen om å heles.
Som oftest er det når en møter veggen at den incestutsatte tar beslutningen om å heles. (Det kan også være at de har fått det så godt, ofte med en snill og god partner, og så smeller det.) Første steg er å se hvordan de seksuelle overgrepene virker inn på ens eget liv i dag. Deretter må den incestutsatte ta en beslutning om å bearbeide det
som har skjedd. Det er litt av en jobb, til tider er det en jobb med helkontinuerlige skift.
Etter at denne beslutning er tatt søker som oftest den incestutsatte hjelp i det offentlige hjelpeapparat, eller de kommer til senteret.

I første enesamtalen på senteret pleier de som oftest å begynne å snakke om overgrepene. Som oftest er de redde for ikke å bli trodd, eller at vi skal vemmes over dem. Overraskelsen er oftestor over at de greier å sette ord på overgrepene og at vi tar imot denne virkeligheten på en ok måte. Vi pleier å si at vi er en dusinvarefabrikk. Brukeren  kommer inn og føler seg som en avviker. På senteret har alle, bortsett fra noen ansatte, opplevd seksuelle overgrep. Det er å være utsatt som er det vanlige I møte med andre incestutsatte ser brukeren at hun /han ikke er så veldig spesiell.
Seinskader er helt vanlig. Vi pleier å si at "hvis du ikke hadde blitt skada av seksuelle overgrep hadde det vært noe riv ruskende galt med deg. Du er imidlertid helt i orden derfor ble du skadet av overgrepene. Vi spør ikke etter hva som feiler deg, men hva som har hendt deg."

Akuttfasen
Når den incestutsatte begynner å få tak i minner og følelser som har vært fortrengt, kan livet bli helt kaotisk. Alt dreier seg om incest. Du våkner opp, tenker på overgrep, du pusser tenner, du tenker overgrep, du smører smør på brødskiva, det minner deg om overgrep, det regner ute, det minner om overgrep. Det er for jævlig, du skulle ønske du aldri hadde tatt beslutningen om å heles. Det var bedre før, sjøl om det var kjempevanskelig da også. Når brukerne er i denne fasen må vi igjen og igjen minne om at dette er en fase. Krisa varer ikke evig. Det er ikke ny smerte som popper opp, det er den gamle smerten som bryter seg fram. Når såret er betent må verket få renne fritt ut før det kan bli renset og bedring kan oppnås.

Vi understreker at sjøl om de har åpnet opp så er ikke lukkemuskelen ødelagt. Det kan kjennes sånn, og vi må trene på å lukke akkurat passe. Videre minner vi om deres gode forsvar. De har utviklet et solid forsvar av mange gode grunner, og forsvaret er gull verd.

Minnene i skuffa
Mange er livredde for å la minnene komme. Fortregningen har vært så effektiv at de ikke aner hva de finner. Jeg pleier å si at incestutsatte har ei skuffe som de har lagret unna de vonde og vanskelige minnene og følelsene i. Som barn, ungdom og voksne har
de brukt og bruker de enorme krefter på å holde skuffa igjen. Jeg er sikker på at den energien våre brukere har brukt på holde skuffa si inne kunne ha forsynt hele Trondheim med kraft i lange tider.
 
De fleste er livredde for å åpne opp skuffa med minnene. De tror de blir gale hvis de ser det som er der. Vi presiserer at det ikke er noe nytt. De har båret dette lenge. Det er gammelt stoff, men det er så fortrengt at det er ukjent. Og det ukjente og fremmede er vi som oftest redd for. Vår jobb består i å gjøre det ukjente kjent. Vi skal åpne skuffa forsiktig, vi skal bestrebe oss på å ta en ting i gangen. Vi  skal se hvordan det var å være 7 år og spise risengrynsgrøt, vi skal forske i hvordan lille Anne hadde det
når hun måtte dra tissen til pappan sin. Steg for steg skal vi se i minneboka, og gjøre det ukjente kjent. Og da blir det ikke så farlig! Vi er ikke så redd det kjente som det ukjente. Utfordringen blir å åpne opp i passe tempo. Vi skal ikke åpne opp skuffa på vid vegg med en gang. Vi skal ta det litt om senn. Dette kan være vanskelig.

Mange er redd for at det skal klikke for dem hvis de åpner skuffa, men jeg har aldri opplevd at brukerne har blitt psykotiske når de har åpnet opp. Imidlertid tror jeg det sitter mange psykotiske på lukkede institusjoner som aldri fikk hjelp til å åpne opp og fortelle om seksuelle overgrep. Å dele betyr at ting blir mindre.

Noen brukere blir overivrige når de først begynner bearbeidingsprosessen. De vil spurte mot målet som om det å bearbeide skader etter seksuelle overgrep er en 100m. Dessverre er det mer som en maraton. Mange kan også ha lyst til å bryte løpet, men har du først begynt må du bare fortsette. Det kan godt være at du  innimellom skal ta deg en lang pause. Men så er det som oftest på`n igjen. Gørra står seg.

Mange brukere i salen her vil kjenne igjen uttrykket "Når du skal spise en elefant må du ta det stykkevis." Hvis du tar for store porsjoner greier du ikke å fordøye den. Du kan få forstoppelse, eller du kan bli nødt til å kaste opp det som ble for mye.

Å huske
Mange incestutsatte fortrenger alt som skjedde i barndommen. En del av våre bruker har vært godt voksne når minnene dukket opp. Noen husker ikke klare bilder på overgrep, men kroppen husker så alt for godt. Disse minnene har lavere status enn minner i form av visuelle bilder, "det var på soverommet til mormor og morfar, det var på kvelden etter 70 årsdagen til mormor, jeg hadde sovna da han kom inn og han dro av meg dyna og ville ligge ved siden av meg. Så kom de store  arbeidshendene hans
oppover lårene mine. Han tok av meg trusa, og kneppet opp buksa si og sa at jeg hadde hisset opp han."
 
Andre kommer ²bare² med kroppsminner. De har slitt over år med diverse symptom på seksuelle overgrep, de har gått i terapi på årevis, men de husker ikke Dvs husker ikke klare bilder. Sanseminner har de imidlertid i hopetall.  Når den incestutsatte ikke husker klare bilder kan det være lurt å hjelpe han/henne med å ta fram kroppsminnene. En øvelse jeg ofte benytter er å stå på andre siden av rommet, gå forsiktig mot brukeren etter å ha instruert brukeren om å si ²stopp² når jeg kommer nært nok. Kroppsreaksjonen blir som oftest kjempesterk. Å forsvare sitt eget rom, si "nei", "stopp", er umulig for en som så grundig har lært at det er helt forbudt. Når brukeren kjenner på egne reaksjoner og vi kan tenke litt omkring dem, blir det lettere å forså at denne reaksjonen må komme fra noe som har vært traumatisk.

Ordene
De som husker overgrepene, kan ofte ha glemt følelsene knyttet til dem. Når de snakker om overgrepene er det som om de leser opp en handleliste, 2 l melk, et brød, brunost og leverpostei. "Jeg var vel 7 når det starta. han pleide å komme etter at jeg hadde lagt meg. Han begynte med beføling, så ville han at jeg skulle ta på han, jeg var fylt 10 første gang vi hadde samleie.."

 (I parantes bemerket er det fantastisk at vi ennå ikke har fått et eget ord for voldtekter mot barn. Mange brukere uttrykker seg slik, de omtaler voldtektene som samleeier og seksuell omgang. Brukerne blir forskrekket når jeg sier," ja vel, du var 10 år første gangen han voldtok deg".  De har ikke sett det på den måten, de skulle jo ha protestert, de skulle ikke ha hatt på seg den nattkjolen, de skulleS.." Det er umulig for en voksen å ha samleie med et barn. Samleie er noe som skal foregå mellom to likeverdige parter, og en voksen er ikke likeverdig et barn. Generasjonsgrensen burde være hellig når det gjelder seksualitet.)

Følelsene
I "handlelistefase" er følelsene koblet fra. Å huske er også en prosess som
må inkludere følelsene. "Hvordan var det å være deg når du lå i senga og lyttet etter trinn i trappa, hva skjedde med deg når du som 10 åring ble penetrert av en voksen erigert penis. Hvordan hadde du det  dagen etter på skolen, hvordan var det å være lille deg?² Det incestutsatte lille barnet ble ikke sett da det var barn. Etter vår erfaring er det av avgjørende betydning at den voksne incestutsatte ser det lille forsvarsløse barnet hun eller han en gang var. Ofte pleier vi å snakke om det indre lille barnet som må bli sett av den voksne. Mange incestutsatte er så sinte på det indre barnet. Det var jo hun som fikk dem inn i problemene. Brukere er ofte helt irrasjonelle i forhold til hva de forventer at barnet skulle være i stand til å gjøre. Mange incestutsatte har
mistet kontakten med sin egen sårbarhet. Å bli kjent med sitt indre barn kan gi økt innlevelse og egen-omsorg.

Det er nødvendig å huske. Ikke alt, men nok til at du får tint opp følelsene du har frosset fast og at du ser deg sjøl som det sårede lille barnet du en gang var. Etter vår vurdering må bearbeiding av seksuelle overgrep gå inn i historien. Det holder ikke med her- og-nå og framover. Du må se det traumatiserte barnet som ble sviktet av sine nærmeste. Denne prosessen gjør vondt, men når det er retning på smerten er den lettere å bære enn når du bare går i en ring av smerte uten å forstå hvorfor du har det så vondt.

En bruker sa: Først levde jeg i ulykkelig uvitenhet. Så kom minnene.
Nå lever jeg i ulykkelig vitenhet.
Målet er lykkelig vitenhet.

Å tro at det skjedde
Incestutsatte tviler ofte på sine opplevelser. Å tro at det virkelig skjedde og at det har medført seinskader er en viktig del i helingsprosessen. Jeg har ofte opplevd at brukere jeg har arbeidet lenge med og som har snakket om, og tydelig vist gjennom kroppsspråk, at de har opplevd seksuelle overgrep kan komme og si; "Du Aud tror du ikke at det bare er noe jeg har drømt, eller fantasert fram? Det kan ikke være slik?" Jeg pleier da å svare; "Jo det er klart, du har fått langvarige depresjoner, søvnproblem,
spiseforstyrrelser, angst, seksuelle problem, problem med nærhet, konsentrasjonsproblem, fibromyalgi og underlivsproblem, er det ikke rart hvor mye en vond drøm kan utløse?" Som oftest skjønner de budskapet mitt. Det går ikke an at en drøm eller et fantasibilde kan utløse så mange problem.

Å forstå at det ikke var din feil.
Barn tror vanligvis at et overgrep er deres egen skyld. Voksne incestutsatte må legge skylda der den hører hjemme ­ på overgriper. I overgrepsituasjonen er det imidlertid psykologisk sett lettere for barnet å sjøl ta skylden enn å se at noen av ens nærmeste gjør det han/hun gjør.  "Det er bedre å være en synder i en verden styrt av Gud, enn å leve i helvete." Hvis du tar skylda på deg sjøl kan du forandre deg, men hvis du ser hva krenker gjør, raser hele din verden sammen. Voksne incestutsatte kan etter hvert forstå med hodet at de ikke er ansvarlig for det som skjedde, men det kan ta lang tid før kroppen tror på det. Vi arbeider med saken til vi kommer dit.

Sorgarbeid
De fleste incestutsatte har ikke kjent på tapene de har lidt, verken som barn eller voksne. Å sørge er å gi  plass til fortvilelsen over disse tapene, slippe smerten og dermed være til stede i nåtida. Det er et gedigent sorgarbeid som må gjøres. Mange må sørge over en tapt barndom, ungdom, sørge over tapet av en mor/far, sørge over tap av egen kropp og seksualitet, sørge over tap av eget følelsesliv. SØRGE.

Traumeperspektivet og relasjonsperspektivet
Etter vår vurdering er det helt nødvendig for incestutsatte å arbeide med det traumet som skjedde i barndommen. Det er imidlertid ikke nok med en forståelsesmodell som bare omfatter oppfatning av incest som et traume. Boe og Christie bygger på en forståelsesmodell som både inneholder traumeperspektivet og relasjonsperspektivet.
Grunnlaget for denne forståelsen er at de ser incest som et seksuelt overgrep, et traume, som finner sted i en betydningsfull relasjon. På Senter mot Incest støtter vi oss på denne forståelsesmodellen.

Oppsummering
Kort sagt består frigjøringskampen i å spole filmen tilbake og prøve å reparere det som gikk i stykker under overgrepene.
* Se det som skjedde. Finn bitene i puslespillet, du er nå sterk nok til å se, du behøver ikke fragmentere. Fra dissosiering til assosiering. Det som skjedde skjedde.
* Bygg bro mellom dissosieringa til overgrepssituasjonen til hverdagssituasjonen. Alt dette var din virkelighet, få det til å henge sammen.
* Tine de fastfrosne følelsene, du må sørge, gråte, være redd og sint, kjenne ursinnet, være lei deg, kjenne på sviket, gå i stykker.
* Ta tilbake ²Neiet². Bygg opp grensene dine. Du eier deg sjøl og har rett til å sette egne grenser.
* Bygg opp sjølverdet ditt. Jeg er OK!
* Snakk om hemmeligheten. Det er en menneskerett å få dele sin virkelighet. Når du deler bryter du med en viktig del av offeridentiteten. Du går fra å være et incestoffer til å bli incestutsatt. Som barn var du offer, som voksen er du ansvarlig for å bearbeide skadene og skape deg et bedre liv.
* Plasser ansvaret. Samme hva du gjorde er krenker 100% ansvarlig.
* Bryt destruktive livsmønster. Overlevelsesstrategiene fra barndommen var de beste du kunne utvikle da. Nå må du vurdere om de hemmer eller fremmer din utvikling. Eksempelvis må mange jobbe hardt med å slutte og krenke seg sjøl. Jeg spør ofte brukerne hvem sitt lag de vil spille på, krenkerens eller senterets?
* Ha respekt for forsvaret ditt. Det har du utviklet av mange gode grunner.
* Bli synlig!
* Skaff deg støtte.
* Se sammenhengengenemellom der-og-da og her- og- nå.
* Vær tålmodig og raus med deg sjøl.

LYKKE TIL . VI VET AT DET NYTTER.


   
HVA GJØR EN VED MISTANKE?

Barn
Du har fått en vag mistanke
Snakk med barnet når det viser signaler
Enhver fagperson som arbeider med barn må følge opp spontane samtaler.
Diskuter mistanken videre med leder
Diskuter mistanken videre med fagperson(er) med spesiell kompetanse, helsesøster, ped. psyk rådgiver, so-team,S.
Ta eventuelt opp mistrivsel eller atferdsendring opp med foreldrene ­ på et generelt grunnlag. Har de en rimelig forklaring? Blir de bekymret? Gjør de noe med det?
Snakk med barnet om signalene eller observer barnet over et bestemt tidsrom.
Fremdeles bekymret? Meld saken til barnevernstjenestens SO team. Den mulige
overgriperen skal ikke vite om mistanken. Kan melde anonymt som privatperson.
Barneverntjenesten bestemmer videre framdrift. Hvis barneverntjenesten ikke gjør noe, drøft melding til politi.


SO team - Seksuelle overgrepsteam
I hver bydel (6) i Trondheim er det opprettet SO team. Bystyrevedtak fra 1996. Teamene kan konsulteres i saker som gjelder seksuelle overgrep, eller der en har mistanke om dette. SO teamene har en lav terskel for inntak av saker. I SO ­ teamene er det som oftest fagpersoner fra hjelpetjenesten og helsestasjonene.
SO ­ teamene søker råd/samarbeider med:
Konsultasjonsgruppa i fylket
Teamet for seksuelle overgrep  ved barneklinikker på St. Olav
BUP ­ Kommuneadvokaten  - Politiet

Hva bistår SO teamet med?
-Støtte/råd i forhold til bekymring for et barn /ungdom. -Konsultasjon til melder/foreldre, institusjon inntil annen hjelp blir koblet inn.
-Generell info om seksuelle overgrep
-Råd veiledning til videre saksgang, Evt. anmeldelse
-Være med på å vurdere om saken bør meldes videre i systemet.

Offentlige ansatte:
Opplysningsplikt til barneverntjenesten!!!!

Enhver voksen: Vær barnas advokat! Privatlivets fred skal ikke holdes hellig hvis barn blir misbrukt seksuelt!! Hvem er det du beskytter hvis du ikke gjør noe?
Hvis du unnlater å handle og får vite 5 år seinere at det barnet du var bekymret for har levd i en overgrepsituasjon får du det ikke godt. Og det er deg vel undt!

Mange av våre brukere undrer seg høylydt over at det ikke var noen som SÅ dem og undret seg over om de kunne være seksuelt misbrukt. De føler seg sviktet av krenker, de føler seg sviktet av mor som ikke så, men mange føler seg også sviktet av hjelpe apparatet. "Jeg hadde konsentrasjonsvansker, jeg stakk av, jeg hadde spisevansker, var fortvilt, deprimert, hadde stadig vondter, plagdes med mareritt og isolerte meg. Jeg skulket gymmen så ofte jeg kunne for å slippe å dusje, men jeg var pinlig renslig: Allerede i barneskolen viste jeg seksualisert atferd, og den seksuelle debuten skjedde
før jeg ble tenåring. Så var det en periode hvor jeg prøvde ut alkohol og stoff, og skulket skolen. Hele tiden hadde jeg kontakt med førskolelærere, lærere, rådgivere, helsesøstre, p.p.rådgivere, barnevernsarbeidere, leger og alternativbehandlere. INGEN spurte meg noen gang om det kunne være sik at jeg ble misbrukt seksuelt.
Det er heller ikke sikket at jeg ville ha røpet hemmeligheten, men bare det å bli spurt ville ha vært godt. Da ville jeg ha visst at en voksen SÅ meg, og visste om at denne virkeligheten finnes." Denne jenta hadde fortjent at en voksen hadde grepet inn i livet hennes. Jeg håper inderlig at alle dere som siter i denne salen er i stand til å bryte denne vonde sirkelen. Barn som opplever seksuelle overgrep må ha hjelp av en voksen for å komme seg ut av overgrepsituasjonen.  Tenk igjen hvem er det dere beskytter hvis dere ikke orker å se det dere ser.

Tverrfaglig samarbeid.
I dette feltet er det helt nødvendig med tverrfaglig samarbeid. Hver faggruppe har ansvar for sitt område. Du skal kjenne ditt ansvar og bruke din kompetanse. I din kompetanse ligger også det å vite når du når ditt inkompetansenivå og andre skal overta.

Hvis en lærer har meldt sin bekymring til sin leder vil denne kunne be SO-teamet om konsultasjon , en har et bekymringsmøte der en deler informasjon og vurderer om det er grunn til bekymring. Så bestemmes hvem som gjør hva i forhold til videre arbeid. Det utvikles en handlingsplan.

Hvis det blir bestemt at en skal snakke direkte med barnet må vi forvente at barnet  benekter at overgrep finner sted. Hjelpeapparatet må ikke slå seg til ro med det, men vurdere barnets totalsituasjon og organisere videre oppfølging for å trygge barnet.

Voksne incestutsatte
Offentlig hjelpeapparat ­ bli mer offensiv. Når det gjelder voksne incestutsatte er det vårt håp er at det offentlige hjelpeapparatet skal bli mer offensive i forhold til å gå inn i
incestproblematikken. Hvis klienten/pasienten har vært utsatt for seksuelle overgrep er det som oftest ganske sentralt i hennes/hans historie.  Å bearbeide seinskadene er viktig for å gjenerobre egne ressurser. Hjelpeapparatet må ikke styre unna temaet, men også ha seksuelle overgrep som en arbeidshypotese. Fagpersoner må spørre mer direkte. For å gi incestutsatte god behandling må behandleren vite at pasienten/klienten er incestutsatt. For å gi en Vietnamsoldat adekvat hjelp må behandleren vite at han har vært i Vietnam.

Jeg vil oppfordre alle fagpersoner som er i salen til å bruke sin faglige kompetanse også i forhold til incestutsatte. Dessverre synes det fortsatt å være slik at mange fagpersoner mister mye av sin faglige trygghet i møte med incestutsatte. Jeg pleier å si at det synes som om fagligheten renner av og blir liggende som en våt flekk ved siden av fagpersonen. Dette håper vi blir historie for dere som er her på en dag om incest.
Stol på din egen kompetanse, og spør den incestutsatte hvis du er usikker på om du er for direkte, for defensiv, om det noe den incestutsatte ønsker i en eller annen retning. Den incestutsatte har sin spisskompetanse, og trenger å bli behandla respektfullt. Ikke lat som om, de avslører deg. Blir du usikker så si det. 

Oppfordring: Vær mer offensiv i forhold til seksuelle overgrep. Spør; jeg har kjent deg en tid nå og ut fra det du sliter med undres jeg på om du kan ha opplevd seksuelle overgrep/incest? Hvis svaret blir nei tar en det til etterretning. Ditt spørsmål kan kanskje bidra til at den incestutsatte får mot til å åpne opp for en annen , eller til deg  på et seinere tidspunkt. Når jeg sier dette  pleier fagpersoner jeg har på kurs uten unntak å si; "Men enn hvis jeg tar feil , enn hvis klienten/pasienten ikke er incestutsatt". "Ja hva så" sier jeg. Hvis vedkommende ikke er incestutsatt, men synes det er ille at du spør har vedkommende så mange fordommer mot incestutsatte at det er på høg tid at noen pirker i dem.
   
Mange fagpersoner er også overforsiktige fordi de er redde for å åpne for mye. Slik vi ser det har det til nå vært et mye større problem at fagpersoner har åpna for lite! Det er så vanskelig for den incestutsatte ta det opp. Husk dette mennesket har båret dette på årevis, det er en  ressursperson, du har foran deg. Tabuet mot å snakke om seksuelle overgrep er ikke verneverdig. Incest skal snakkes i hjel ikke ties i hjel



Trondheim 8.oktober 2003
Aud Steinsbekk