Vonde glimt....
(7 innlegg) (5 deltakere)-
pia
MedlemJeg har hele tiden hatt mange bilder. Noen ganger varer de kanskje i bare noen dager, for så å bli helt borte igjen. Så kan det ta lang tid før de kommer tilbake igjen, og da er jeg ikke lenger i tvil om at de er ekte. Jeg har alltid vært veldig redd for at hjernen min "tuller" med meg. Eller at jeg rett og slett er så gira etter å huske, at det forstyrrer tankegangen min.... Men uansett, når jeg skulle legge meg en kveld her, så var det akkurat som om jeg ikke var tilstede. Jeg greide liksom ikke å fjerne blikket mitt fra vinduet. Det var som å dagdrømme på en måte, men ikke noe positiv drømming. Den samme dagen hadde jeg begynt å lese noen bøker som handler om overgrep og hvordan man kommer seg igjennom et slikt helvete. Så først trodde jeg at jeg kanskje hadde blitt "påvirket" av det jeg leste! Herregud, jeg aner ikke hvorfor jeg tenker slik. Men da jeg lå der i senga og skulle prøve å sove, kom det et bilde av meg, som var hos et eldre ektepar i samme rekken der vi bodde. Jeg vet jeg var der masse. I følge naboer, var det mange i nabolaget som fungerte som "omsorgspersoner" for meg. Det har aldri vært noen uhyggelig følelse av å tenke tilbake på de før, men nå fikk jeg en voldsom panikk som gikk gjennom kroppen da jeg plutselig kom på at jeg var der mye. Damen i huset, husker jeg som veldig spesiell. Hun sa hun snakket med fluene som gikk på kjøkkenbenken hennes og spiste brødsmuler. Det var derfor hun aldri børstet av fjøla, fluene måtte jo få mat. Hun var veldig snill, men veldig merkelig. Mannen i huset var det som slo meg med en panikk følelse. Nå husker jeg plutselig hva han alltid hadde på seg... Alltid en hvit helsetrøye på, med bukseseler over, og den samme utvaska "dressbuksa" på. Han luktet alltid ekkelt og var veldig overvektig, pustet og peset når han gikk. Men det som gjorde at jeg fikk slik panikk når jeg tenkte på det, var at jeg så et bilde av kjelleren der. At jeg var i kjelleren og var redd, og at han var der. Og så fikk jeg et bilde av meg selv, sitte under en trapp i en hvit nattkjole, sammenkrøket og redd. Men dette var en helt annen plass... Jeg måtte slå meg i hodet for å slutte å "dagdrømme" Jeg vil ikke tenke på det. Tenk om det bare er noe jeg innbiller meg? Eller har det kanskje skjedd noe der også?! Jeg orker ikke og plutselig få bekrftet at jeg ble utsatt for noe jævlig hos dem også, for da kommer jeg til å tro at den eneste grunnen til at jeg ble født, var fordi jeg bare var en overgreps kandidat! Jeg tenker ofte slik når jeg er inne i veldig dårlige perioder, men om jeg skulle huske noe mer om noe jeg overhode ikke visste, da orker jeg ikke å ta opp denne jævla prosessen. Da legger jeg lokk på det igjen, for dette greier jeg ikke!!Skrevet for 2 år siden # -
Lilo
MedlemDu er ikke satt til verden for å bli en overgripers kandidat!! Men at "Gud" har vært på sykletur med flere av oss, kan en vel trygt si..... Du har overlevd til nå vennen, det verste som kan skje med deg, har allerede skjedd.... Du overlever dette også Pia-min... Men jeg forstår at du er livredd... Kanskje du skal vise dette til hun ene på smiso i dag? Kanskje hun kan si noe som gjør det litt mindre skummelt? Jeg tør ikke si for mye da jeg er redd for å si noe feil..... Love U! Klem"Ta tilbake makta!!"Skrevet for 2 år siden # -
pia
MedlemDu skal ikke være redd for å si noe feil vennen. For du sier ikke noe feil, du kommer med masse råd bassert på dine erfaringer og det er til stor støtte for meg. Vi står kanskje på litt forskjellige steder i prosessen vår, men det å høre dine erfaringer gir meg litt lys i tunnelen min, langt der borte.... Så ikke slutt med det. Syns du er flink og støttende jeg!! Jeg får se når vi kommer på smiso i dag, får se hvordan jeg blir da. Mulig jeg får dette "steinansiktet" mitt igjen. Og da er alt dessverre glemt :secret: Er glad for at du er til, jeg vennen :blush: KlemSkrevet for 2 år siden # -
Unikum
MedlemÅ huske er en merkelig sak. Har mange ganger opplevd at jeg sammen med venner har snakket om hyggelige hendelser "husker du da........... osv". Noen ganger husker jeg, andre ganger ikke. Men når jeg blir minnet på det, og får fortalt litt mere fra hendelsen så kommer minnene frem og jeg husker mere og mere. Og da synes jeg at det er helt naturlig at vi også kan "glemme" fæle og grusomme ting, ting vi helst ikke vil huske, men det som er det nifse med det er at de oftest kommer tilbake før eller senere. Men kanskje er det en nødvendighet for at vi skal kunne gå videre i livet? Kanskje er det nettopp slike "uoppdagede" og "glemte" hendelser som må opp i dagen for at kroppen min (vår) igjen skal fungere? Jeg er selv for tiden veldig i tvil om hva som er det riktige: Er det riktig å grave og se i detalj på hva som skejdde i fortida? Har egentlig kommet til at det var et must for meg pga at kroppen min streiker, masse smerter, hodet streiker - det suser bare og jeg er svimmel, jeg klarer ikke å konsentrere meg osv. Men så en dag var jeg hos en legespesialist for å sjekke noe somatisk. Må jo sjekke ut alle kroppslige symptomer, tror jo jeg er dødsklein.... Vanligvis er denne legen veldig travel og tar seg svært lite tid til sine pasienter, men han tok seg veldig god tid til meg når jeg fortalte om overgrepshistorie og at jeg prøvde å jobbe meg ut av dette på ulike måter. Han ristet på hodet, og sa ...det er farlig å se tilbake på det som eng gang var...fortida må vi bare glemme........vi må se fremover ..........se på mulighetene...........gå fremover....... fortida kommer aldri tilbake...........ikke snu deg å se for mye på den.................du kan bli alvorlig syk. Disse orda gjorde at jeg ble veldig ettertenksom............Har jeg gjort noe feil? Gjør jeg feil? Jeg er fortsatt i tenkeboksen!Skrevet for 2 år siden # -
evelinde
MedlemHei, Det er slik at det er ulike måter vi lagrer et minne på. Under en sterkt traumatisk hendelse, kan det lagres på et ikke-kognitivt sett, slik at du etterpå ikke vet hva som har skjedd. Det har altså ikke skjedd noe, ifølge deg selv. Det er de som mener at noen fremkaller såkalte falske minner, men det er en annen diskusjon, jeg ikke går inn på her. Poenget er at minnet kan være avtegnet på en slik måte i hodet ditt, at du ikke klarer huske samme hvor mye du prøver. Du kan få tilgang til det som har skjedd gjennom andre veier, signaler, kroppslige fornemmelser, fobier, reaksjoner osv. Det er fint om du kan huske noe, men det kan også være lurt å ikke prøve veldig hardt å huske, hvis minnet ditt er borte eller innkapslet. Dette skjer for å beskytte oss, beskytte sinnet. Du kan bli veldig sliten og fortvilet av at du prøver å huske noe du ikke har tilgang til. Jeg har en del negative erfaringer med leger som ikke vet hva de skal gjøre eller si. At en møter mye rare reaksjoner er nok ganske vanlig. En sannhet som ingen vil vite av. Det kan være lett for legen å si at du må bare glemme det og komme deg videre i livet. Men det er ikke han som skal leve med det! Det kan være at det er noen ting du må finne ut av, du må tilbake i fortiden. En annen ting er at mange sliter med PTSD som gjør at en trekkes inn i gjenopplevelser, angst osv. Da holder det ikke å si at du må bare glemme det! Det er fint at legene tar seg ekstra tid, men jeg tror også de trenger mer kunnskap om hva det vil si å leve sånn som noen av oss gjør. Hilsen fra EvelindeSkrevet for 2 år siden # -
alsoeren
Key MasterPTSD er en engelsk forkortelse for post-traumatic stress disorder, les mer på http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse.Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.