Vil være usynelig...
(7 innlegg) (6 deltakere)-
pia
MedlemJeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det hele, men jeg føler at jeg unngår mennesker rundt meg. Enten om det er famile og venner, eller om jeg kommer i kontakt med mennesker på butikken eller på kontorer der jeg må ha en form for kommunikasjon med andre. Jeg ahr alltid følt meg unormal, at jeg ikke passer inn i trygge og normale situasjoner. Jeg vet mye av problematikken kommer av overgrep som igjen har gjort meg skeptisk på andre mennesker. Men jeg føler det må ligge andre ting bak her også, for jeg blir bare mer og mer usikker på meg selv. Jeg har mistet troen på at jeg har noe som er bra i meg. Jeg føler meg som den stygge "andungen" som aldri blir pen. Det er akkurat som om det er en indre stemme som sier meg at jeg ikke skal ha det bra, at jeg ikke fortjener det eller vil det. Jeg føler ubehag når jeg må snakke med andre, jeg sliter med å klare å holde øyekontakt. Og jeg føler meg deprimert når jeg er i en sånn situasjonen, for jeg føler alt som kommer ut av munnen min blir dumt og latterlig. Men så kan jeg ikke være stille heller, for da er jeg redd andre skal merke min usikkerhet og ikke minst mine svakheter, som dessverre er mange. Hvorfor blir jeg bare verre og verre for hver dag som går? Er dette normalt?Skrevet for 1 år siden # -
Saphiire
MedlemKjenner meg så utrolig mye igjen, og jeg vet det er slitsomt. Å føle at alle ser på deg, at alle mener noe stygt om deg. Før kunne jeg ikke gå ut uten å få problemer med angsten. Nå er det bedre men jeg føler fortsatt på meg, den følelsen av at alle ser på meg og sånn. Prøv å blokkere alle negative tanker, å heller se på de positive. Jeg vet det er veldig vanskelig, men det er bedre å prøve å se på det som er bra, enn å ligge med ansiktet ned i bakken. Ikke la mennesker se deg for at du er svak, løft hode og spill stolt, uansett hvor vondt det er. Håper du får det bedre etterhvert, og at du finner en løsning. Ingen bør leve slik :/
Skrevet for 1 år siden # -
Lita
MedlemDet er synd at du må ha det sånn! For vet du hva, sånn har jeg også det. Kjenner meg så veldig igjen i det du skriver, og det er virkelig et slit. Et slit å møte hverdagen på den måten. Allt jeg sier og gjør er bare galt og latterlig. Føler meg dum i alle sammenhenger. Jeg sykkler og går omveier hvor det er minst mulig trafikk og mennesker. Vil ikke bli sett. Vil ikke folk skal tenke no om meg. Vil ikke at noen skal gjøre seg opp noen mening om meg eller hva jeg gjør. Persiennene i stua er trukket ned, vil ikke at noen skal ha muligheten til å se meg. Jeg tørr ikke ha vinduene åpne om jeg har på musikk. Noen kan høre den. Gjøre seg opp ei mening om den, om musikksmaken min, om den personen som bor i dette huset. Ytterføra er låst, vil ikke ha uventet besøk. Kansje har jeg musikk på, ser en film eller ligger på gulvet å gråter. Hva vil de tenke. Ja, det er jeg som tenker for mye. Ingen klær kan skjule denne skittne stygge kroppen som vandrer rundt. Føler meg uvel blandt folk uansett hvilke klær jeg har på meg, og uansett hvor nyvasket de er. På butikken. Føler folk legger merke til meg. Legger merke til hva jeg handler. Tørr ikke engang la noen se ansiktet mitt om jeg sover. ligger jeg på sofan, må jeg dekke til ansiktet. På soverommet har jeg liftgardinen trukket igjen, og et pledd hengende som dekker sprekken til liftgardinen. Føler ikke jeg hører til her, så hvor skal jeg gjøre av meg? Det går ikke ann å gjemme seg fra verden hele tiden. Det finnes heller ikke no sort hull i bakken jeg kan forsvinne i.Skrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemJeg har hatt det sånn også, har fått det mer tilbake igjen de siste årene etter at jeg ble skilt.. Men før hadde jeg lært blokkere ut å ikke tenke på de som så meg for de vet jo ingenting om meg egentlig. Være en skuespiller i mange sammenhenger også lærte jeg meg selv. Det å ikke tenke så mye. Jeg skjønner at kroppen har lært seg til at overgrepene kan skje når som helst å hvor som helst fordi du har jo lært at du kan ikke en gang stole på din egen familie når de gjør deg så vondt... D er jo rart da at man tenker at kansje her midt i butikken blant alle menneskene så kansje en overgriper vil bare ta seg til rette igjenn.. Kansje det er bare en ting i hodet som vi ser for oss at sånn ser andre på oss også? Frykten for det ukjente...Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 1 år siden # -
Synnemor
MedlemHei dere. Jeg må nok bare føye meg inn i rekken av oss som føler oss uglesett av andre og at vi ikke passer inn. Jeg føler meg som en idiot når jeg sitter i møter på jobb, til tross for at jeg har lang utdanning og arbeidserfaring. Jeg tror at alle synes overvekten min er direkte frastøtende. Jeg lukter vondt. Klesstilen min er rar og upassende. Hårfasongen min er kjerring-aktig. Jeg er så høy at alle synes jeg ser ut som en kjempe når jeg kommer gående. Når jeg sier noe kommer det ofte feil ut. Da synes andre at jeg er merkelig. Når jeg går på bussen synes folk at jeg er treig og fomler med myntene når jeg skal betale. Jeg skammer meg fortsatt over små tabber som jeg gjorde for mer enn 10 år siden. Kollegaene mine liker meg ikke. De synes jeg er rar og usosial, og ikke særlig hyggelig. Jeg liker best å være hjemme. Der er jeg trygg. Der kan ingen si noe stygt til meg eller dømme meg. Dette er bare noen av de følelsene og tankene jeg har. Det er så slitsomt! Heldigvis går det litt opp og ned, slik at det føles litt bedre enkelte dager. Grunnen til at det føles sånn hele tiden, tror jeg kommer av følelsen man fikk etter de seksuelle overgrepene. Man er ikke verdt noe. Man liker ikke seg selv, og derfor tror man at andre også ikke liker en. Man er bare en person som andre kan si hva de vil til og gjøre som de vil med. Man undervurderer seg selv og tror dårlig om seg selv pga den dårlige selvtilliten. Vi er mange i samme båt. Og vi må bare ta en dag av gangen og øve oss på å tro litt bedre om oss selv. Det er bare så dumt at det tar så innmari lang treningstid, og at det skal så veldig lite til før det man har bygget opp er brutt ned igjen.... men vi må aldri gi opp!Skrevet for 1 år siden # -
Line66
MedlemKjenner meg igjen i det meste - Med årene har jeg blitt litt mer bevist på sperrene mine... Jeg må hele tiden ha aksept for det jeg gjør. Blir lei meg når folk ikke forstår mine gode hensikter. Føler mange ser ned på meg, ler av meg og snakker om meg bak ryggen. De fordømmer meg og mine handlinger og meninger - Føler jeg. Jeg skal hele tiden forsvare mine handlinger, istedet for å si at slik er det, dette mener jeg er rett, for meg. Ingenting gleder meg mer enn når noen annerkjenner min kamp, synes jeg er flink og gjør en god jobb. Jeg er psykisk nede etter de siste hendelsene og trenger mennesker rundt meg som støtter meg i kampen - Føler meg sviktet av familien, venner osv.. Ingen kan vite den smerten jeg har inni meg, men de kan i det minste vise medfølelse i vår vanskelige tid, Jeg er så alene, så alene, så verdiløs og ensom - Føler meg som en dårlig person, samtidig som jeg vet at dette ikke stemmer... Orker ikke å ta meg av og gjøre ting som tidligere var viktig for meg. Overskuddet er vekke, motivasjon og energien har helt forsvunnet - jeg har forsvunnet hadde det vert opp til meg ville jeg bare sovet, sovet og sovet - Heldigvis har jeg barn og kjempe for, barn som er avhegig av at jeg staker veien - Håper at både jeg og dere vil finne knaggene som gjør livet verdt vår tid....Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.