Vil nærhet alltid være et problem?
(6 innlegg) (6 deltakere)-
pia
MedlemNærhet er jo noe av det vi strever mye med, for oss som er utsatt. Men jeg mister litt motet når jeg ser at dette alltid har vært et problem hos meg. Uavhengi om jeg er i en dårlig eller god periode... Vil det noen gang bli bedre? Eller er det noe jeg kommer til å slite med for resten av livet? PiaSkrevet for 2 år siden # -
Unikum
MedlemEn veldig kjent problematikk. Har stadig behov for å beskytte meg selv og kroppen min, det er som jeg har et panser rundt meg, eller det er som jeg ligger inne i et egg - med et hardt skall rundt meg - der føler jeg på ingen måte trygg - er stadig redd for at skallet skal bli knust. Heldigvis har jeg en mann som er veldig forståelsesfull og respekterer grensene mine, selv om han føler det blir slitsomt i lengden. Jeg føler også det er slitsomt. Når situasjonen er som den er så er det jeg som hele tiden setter grenser for all intimkontakt, og til tider (lange tider) trenger jeg å få være i fred for meg skyld . jeg må VERNE om det LILLE BARNET! Men tross dette så er det i perioder noen små lysglemt! Så gjelder det å visualisere positivt på disse da.......................Skrevet for 2 år siden # -
Heidi
MedlemJeg følte jeg hadde lyst til å svare på denne. Det har vært en av de tingene som har bekymret meg MYE! Jeg har tidligere vært gift, og jeg og min daværende ektemann hadde separerte soverom. Jeg orket ikke at han gjorde tilnærmelser ovenfor meg. Det gikk jo ikke allverden av tid for vi ble skilt. Absolutt ikke bare pga dette, men det er jo en helt annen historie.. Da jeg innledet et nytt forhold var jeg dønn ærlig om min fortid, og hva jeg sleit med. Jeg jobbet mye med å bearbeide overgrep på den tiden, og min nye kjæreste ble med på par samtaler etterhvert for å få en egen forståelse. Jeg følte avsmak for egen kropp. Kjente at det luktet vondt av meg selv. Noen ganger når han tok på meg, kjente jeg at jeg var så møkkete! Når jeg kjente at jeg ble seksuelt opphisset, følte jeg meg ekkel og feil. Og når jeg ikke ble det, var det også feil! Jeg laget meg fantasier for å flykte fra situasjonen, for å være en annen, mens vi var sammen. Og i mine øyne da var det også et overtramp mot ham. Men jeg forsøkte med ærlighet og tillit. Utrolig skremmende!! Øvde og øvde på å praktisere kjærlighet mot meg selv, suge til meg alt det positive han og andre kunne tenkes å si om meg. Våge å tro på det når ei venninne sa det luktet godt av meg (og hvorfor skulle det stinke? Jeg dusjet to-tre ganger om dagen!). Være stolt og glad for kroppen min, som ikke er kroppen til en fotomodell, men som kan gå, hoppe og danse! Akseptere at jeg fungerer annerledes enn "normalen" seksuelt sett, fordi jeg ikke har en "normal-historie" på det feltet. Og det har forandret seg =) Jeg er ikke, og vil kanskje ikke bli, som "alle andre". Men jeg kan nyte det å sitte tett inntil, nyte det å strøket over ryggen og holdt om. Jeg er takknemlig for kroppen min, og syntes den er helt okei. Jeg kan nyte sex og faktisk også ta initiativ til det -fordi jeg har lyst! Jeg har jo fremdeles"dårlige" perioder, men de er kortere og mindre omfattende. Jeg jobber fremdeles for å komme meg videre. Og det har jeg tillit til at jeg vil få til =) Jeg vil bli totalt fri for negativ effekt fra min fortid! Det er målet =)Skrevet for 2 år siden # -
chkchkchk
MedlemNærhet er det jeg sliter mest med. Både psykisk og fysisk. Intimitet har jeg et helt merkelig forhold til, noe som er veldig frustrerende. Det har vært så bra ganske lenge, men nå har problemene mine kommet tilbake igjen. I et tidligere forhold taklet jeg alt veldig bra. Da det tok slutt, gikk jeg inn i en fryse-fase hvor jeg ikke brydde meg noe om kroppen min i det hele tatt. Vel ute av den, beskytter jeg meg for alt. Nå klarer jeg nesten ikke at andre så mye som tar på meg, hvis det kommer overraskende på kan jeg bli helt borte, begynne å fryse eller andre ting. Jeg synes synd på kjæresten min, for han vet ikke stort om det. Jeg vet at jeg burde fortelle ham om problemene mine, men det er så vanskelig! Jeg føler at det er så feil, ingenting stemmer, og jeg er helt følelsesløs. Jeg går egentlig bare utenfor meg selv å venter på en bedre periode. Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan takle folk rundt meg på en bedre måte? Eller i det minste noen som kjenner seg litt igjen?Skrevet for 2 år siden # -
sommervind
MedlemJa da vi kjenner oss igjen hele gjengen:-) Men må bare gjenta et ord som er viktig: TERAPI TERAPI TERAPI. Det må terapi til. Og åpenhet. Uten åpenhet - ingen nærhet. Du må være åpen overfor partneren om du skal klare å være nær. Og hvis du ikke forteller til partneren din at du er misbrukt så fører du han bak lyset. Og fratar kanskje han også noe viktig i livet. Nemlig nærhet. Dette må snakkes om. Ellers vil det ligge som en udetonert bombe mellom dere. Det kommer ingen bedre perioder hvis du ikke er åpen mot dine nærmeste. Lykke til!Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemDet vil være et problem der en tar på deg uten ditt samtykke, og gjør han det er det ingen vei tilbake å gjøre det rett igjenn. Kroppen glemmer aldri. Har vært der og prøvd det mange ganger.. Snakke det ihjel har ikke fungert, men ærlighet og respekt for hverandre har fungert. Sanheten er at jeg hater det! Grunnen og listen er lang, men jeg kan ikke skrive det her. Mesteparten skjedde i barndommen av ulike personer. Jeg svever ofte frem og tilbake fra disosiasjon og den virkelige verden. Kan gi en klem, men jeg er oftest ikke til stede med hele meg.Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.