Vet ikke mere..
(15 innlegg) (4 deltakere)-
idalie
MedlemNå sitter jeg her å skriver random fordi jeg fikk beskjed av kjæresten å få ut alle tankene mine å følelsene. Jeg er blitt seksuelt misbrukt av min far å jeg aner ikke når eller hva, jeg vet bare at det har skjedd å husker ett par tilfeller veldig klart. Greia er at jeg ikke klarer å snakke om det fordi jeg bynner å gråte å det gjør så vondt at jeg ikke makter å si noe. Kjæresten har nå i flere dagen prøvd å få meg til å fortelle, men bare gråter å gråter å skriker åå vet ikke hva jeg skal gjøre av meg. Jeg gikk igjennom ett fotoalbum jeg fikk av moren å faren min til konfirmasjonen min i går.. i det kjæresten min spurte når bildene ble tatt innså jeg etterhvert at jeg husker ingenting av oppholdene hos faren min. Han pekte på bryllups bilder osv å jeg husker NADA!! Dette ville ikke sjokkert enkelte fordi dettte kanskje var uviktig å jeg bare har glemt. Men greia er at moren å stefaren min giftet seg helga før å det husker jeg klart som dagen, men derimot bryllupet til faren min å min tidligere stemor (de er skilt pga hans situasjon er kommet fram i dagslys) som sto helga etter dem huker jeg faktisk ikke noe av. Jeg innså jeg heller ikke husker noe av feriene eller oppholdene hos han i det heletatt. Dette skremmer meg utrolig å jeg bynner å bli usikker på hvor mye som egentlig har skjedd som jeg ikke vet noe om fordi alt er svart. Jeg har nå i det siste bynt å få vonde drømmer igjen.. jeg innså for 2 uker siden at moren min aldri har akseptert meg fordi jeg har adhd å forlanger at jeg enten må forandre meg eller ja.. forsvinne?. Så jeg bestemte meg for å kutte henne ut. Dere kan jo tenke dere hvordan jeg føler meg nå.. faren min er psykopat å pedofil å moren min takler meg ikke. Jeg føler meg rett å slett ja.. hva skal jeg si.. misslykka..? Jeg møtte ei jente her i helga som så rett inn i sjelen min, noe som er helt utrolig for jeg stenger ut folk slik at de ikke skal se mine innerste frykter å tanker. Hun forsto alt med meg å fikk jeg faktisk til å bry sammen. Jeg har alltid hatt problemer med aggresjon å slikt, noe kjæresten min mener kommer av andre ting osv å¨at jeg børr søke hjelp for å fikse det. De siste dagene har altså ikke dette vært noe problem, nå sitter jeg bare å depper å gråter å alt er helt håpløst, fordi jeg går igjennom alt.. jeg stenger ikke lenger ting inne i meg. Dette er utrolig flaut for meg å si å jeg skammer meg utrolig over følelsene mine.. jeg vet ikke om jeg hater min far for det han har gjort.. jeg er livredd fordi jeg ikke husker ting, men vil huske så intenst.. jeg har det vondt fordi min far kunne få seg til å gjøre noe slikt mot meg, noe som har laget dype arr i meg som jeg ikke får leget. her kommer følelsene: Jeg føler skam fordi faren min å moren min ikke er normale å ikke aksepterer meg, jeg føler meg som en byrde fordi jeg er den jeg er å de er dem de er. Jeg sliter med å stole på folk fordi jeg har blitt så mye sviktet å løyet til å jeg vet ikke hvor jeg skal gå lenger. Smerten jeg har inne i kroppen er ubeskrivelig, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor vondt jeg har det å hvor ille skammen tar over. Alle andre har perfekte familier å foreldre som bryr seg å se hva jeg ender opp med.. en psykopat/pedofil å en idiot. Jeg sitter daglig å er livredd for at han skal komme en dag å ta meg, selv om det høres helt teit ut. Jeg er redd for om jeg forteller noen om alt å slipper ut det jeg sitter inne med så får jeg svi for det, jeg er redd han skal komme å straffe meg å kalle meg løgner. Jeg er også redd for å gå videre med saken fordi jeg ikke har bevis eller husker noen ting. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer.. jeg sover ikke, spiser ikke å ja.. jeg sliter. Jeg prøvde psykolog for noen år siden, men jeg tørr ikke si noe, jeg rett å slett tørr ikke fortelle hva som har skjedd. jeg er så utrolig redd for han. jeg er redd for hva han gjør om han finner ut jeg har fortalt noen. jeg gråter for øyeblikket av redsel og sorg fordi jeg ikke hvet hva jeg skal gjøre å er redd for å ikke klare å komme videre. Tenk om han fant ut at jeg hadde sagt noe, tenk om han truet når jeg var mindre om at hvis jeg sa noe så.. jeg føler meg som en 10 åring her jeg sitter. livredd for ett vesen som har skapt meg, men også ødelagt meg. jeg bynner å miste håpet..Skrevet for 2 år siden # -
StoreLille
MedlemKjære idalie, jeg skjønner at du har det fryktelig vanskelig nå. Når jeg leser det du skriver er det nesten som jeg kjenner kaos komme ut av PCen min. Og jeg får vondt av det som befinner deg midt oppi det. Eller bærer alt kaoset i deg. All fortvilelsen. All smerten. Og det er jammen ikke rart at du har det helt forferdelig. Du har opplevd mye vondt. Og det høres ikke ut som du har fått god nok hjelp til å bearbeide noe i det hele tatt enda. Jeg får inntrykk av at du har en kjæreste du har åpnet deg litt for, og at h*n vil deg vel og prøver å hjelpe deg? Det er i så fall veldig veldig fint. Og samtidig kan det være slitsomt også. Det er ikke alltid så lett for en kjæreste å vite hva som er lurt å gjøre. Ofte vet man ikke selv heller hva man trenger. Jeg vet jo ikke om det stemmer, men jeg får litt følelsen av at h*n kanskje presser deg litt hardt akkurat nå? Selv om det antakelig er i beste mening. Ut fra det du skriver, tenker jeg at det er noen kjempesteg du har tatt i det siste når du kan kjenne mer på de fortvilte følelsene. Kanskje skal du ikke forvente av deg selv at du skal klare å ha så mange ord eller huske eller forklare akkurat nå? Kanskje trenger du mest av alt bare å få lov til å føle og reagere som du gjør - og bli trøstet. Så kommer nye steg videre etter hvert? Jeg tror jeg kan forstå veldig godt frykten din for hva som har skjedd i alle de dagene du ikke kan huske. For min egen del var det ikke noe der veldig lenge. Så kom det litt og litt nye minner til overflaten. Lenge visste jeg ikke hva jeg fryktet mest - at jeg skulle huske noe som hadde med overgrep å gjøre, eller at jeg skulle skjønne at jeg ikke hadde noe å huske og altså var helt "gal" uten grunn. Det har vært en lang prosess. Dessverre er det ingen snarveier ut av dette. Hver og en av oss må finne vår egen vei. Erfaringen min og mange mange andres, er at den veien går innom det vanskelige. Men det tar tid. Og det må få ta tid. Den beskyttelsen som ligger i å ikke huske har vi jo trengt for å overlever. Når vi har blitt eldre, og igjen trenger å huske, er det ikke egentlig så rart at kropp og sjel trenger litt tid... Det å gå til psykolog for å få hjelp til å bearbeide erfaringer som du forteller om, erfaringer av å bli seksuelt misbrukt, har jeg veldig tro på. Men hvis det skal virkelig hjelpe, tror jeg det er veldig viktig at den man snakker med faktisk kan noe spesielt om akkurat dette feltet. Traumeterapi er en egen spesialitet. De siste tiårene er det gjort veldig mye, både av psykologer i klinisk praksis og forskere, når det gjelder å utvilke forståelse for og metoder for å hjelpe ofre for overgrep på gode måter. Og forståelse for hva som absolutt ikke hjelper... Så hvis du skulle finne mot og krefter til å prøve den slags hjelp en gang til, kan det kanskje være lurt å for eksempel sjekke med SMI eller fastlegen din om det finnes noen traumeterapeuter i nærheten. Blir oppmuntra av at du har klart å skrive her inne! Og skjønner at det kan stoppe helt opp og bli for vanskelig å lese. (kanskje veldig dumt at jeg skrive så langt svar! Jeg er visst ikke flink til å være kort...) Ta det i sånne porsjoner som du kan klare. Syns du er modig jeg. Du tar tak i tingene. Du prøver. Strever. Du har ikke gitt opp. Syns både du og kjæresten dn har grunn til å skryte av deg
Skam er vanskelig. Den slipper ikke taket uten videre. Men jeg vil nå i alle fall si til deg at du kan være et uendelig vakkert og flott menneske - helt uavhengig av hvem foreldrene dine er og hva de har gjort!
Husk å prøve å tillate deg å hvile litt hvis du kan.Skrevet for 2 år siden # -
idalie
MedlemJa, han er helt utrolig. han presser eg veldig men jeg tror jeg trenger det også, han prøver vel bare å forberede meg på det som kommer. Jeg skal til legen min på tirsdag å skal da be om hjelp, jeg har sitti å forberedt meg mye, men gruer meg like forbanna. Dette er drit skummelt for meg for å være æli. Jeg syns det er bra du skriver så langt svar. Godt å se at noen faktisk bryr seg å anstrenger seg for å bry seg. Deilig å se jeg ikke er idiot liksom. Han skyter av meg daglig å forteller hvor flink jeg er å hvor langt jeg er kommet osv, han gjør ting utrolig godt for meg. Tusen takk for alt, du aner ikke hvor mye hjelp dette har vært. Nå får jeg sove godt i natt
Skrevet for 2 år siden # -
idalie
MedlemHeii
Aww, så koselig. Ja jeg var der, tok med meg svigemor. Gikk veldig bra, hun skulle søke meg inn hos en psykolog. Jeg snakker også med en som har med slikt å gjøre å alle foreslår at jeg skal anmelde nå så jeg har snakket med en politi dame som hjelper oss med slike problemer osv så hun har gitt med nr til noen justis advokater så jeg skal bynne å ringe å få meg ett møte deretter skal jeg i møte med hun politi dama osv.. så det blir nok anmeldelse osv nå jeg er så STOLT :D:D:DDD
Klemmer tilbake Skrevet for 2 år siden # -
StoreLille
Medlemså utrolig modig gjort og bra jobba!!! Du har jammen grunn til å være kjempestolt! Jeg kjenner at jeg får frysninger på ryggen av beundring... Sender deg masse mot og krefter oppi alt sammen! Og litt tolmodighet...jeg vil tro det også kommer noen nedturer innimellom, kanskje kjenner du deg noen dager bare liten og redd og ikke modig.. prøv å være tålmodig med deg selv - husk at alle øyeblikkene av mot er like modige selv om vi også er små og redde og slitne innimellom. Jeg trenger i alle fall å minne meg selv på å prøve på det... Det er jammen et sammensatt liv for tiden. Hulkgråt den ene dagen. Som egentlig er godt også - for jeg har brukt utrolig mange år på å komme dit at jeg kan gråte. Men samtidig utrolig vondt og slitsomt. Og så noen dager hvor jeg kjenner at jeg kan ta inn det gode i livet. At jeg er voksen og sterk og fri. Og så noen vonde dager igjen... Heldigvis er det ikke på langt nær sånn som livet har vært. Det Vondeste Vonde er faktisk over! *varme tanker til deg*Skrevet for 2 år siden # -
idalie
MedlemTusen takk. sitter å gruer meg veldig nå, sover omtrent ikke om natta engang. i morra er nemlig dagen.. skal til politiet og advokat osv. fy fader jeg gruer meg. nesten så jeg føler det ikke går, men kan ikke vente heller. jeg ber nå om all styrken jeg kan få. måtte dette gå bra..Skrevet for 2 år siden # -
StoreLille
MedlemLenge siden jeg har vært her inne nå... Men nå fikk jeg altså oppdatert meg litt. Masse masse lykke til i morgen, idealie!!! Jeg har ikke gjort det selv enda, så jeg vet ikke noe om akkurat hva du kan vente deg. Men jeg skjønner veldig veldig godt at du er nervøs. Desto mer respekt av at du orker å gjøre det! Jeg tipper at det kan være en god ting å planlegge noen ting du vet at pleier å gjøre deg godt til rett etter at det er over. (eller begynt om du vil...) Gjøre en avtale med kjæresten din eller en venninne om å være sammen med det etterpå kanskje? Kanskje ha klar godis og en film du tror du kan slappe av med? Eller noe annet du liker? Sender deg mot&krefter! Ska tenke på deg i morgen... StoreLilleSkrevet for 2 år siden # -
idalie
MedlemTUSEN takk for all din støtte StoreLille.. samme med deg Saphire. Jeg har nå anmeldt osv. Jeg sitter igjen med MASSE sinne.. jeg aner ikke hvordan jeg skal bearbeide noe som helst. Skulle bare ønske noen bodde i nerheten eller at jeg kunne snakke med noen generelt som VET hva jeg føler osv.Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.