Hadde samtale terapi i går...det var en fin time, klare å snakke litt om
det som er vanskelig..
men så er det noe annet som og er veldig vanskelig...trenger å lufte tankene litt !
behandler,heretter kalt V. har sagt flere gangerat min historie er den verste hun noen gang har hørt, at den er helt i overkant, å sammenligner den med Natasha Kampush saken i nederland...DETTE skremmer vannet av meg, jeg har til nå klart å tenke at alt V hører fra meg har hun nok hørt fra andre før...men skjønner at det ikke er tilfelle...åååå det er skikkelig vondt !! for plutselig ble jeg usikker på HVA jeg KAN fortelle henne...kan jeg si henne alt, har f.eks ikke sagt noe om at det er mere enn en overgriper med i bilde...vil hun bli satt ut å ikke orke å høre på meg om jeg forteller dette....har heller ikke kommet særlig inn på overgrepene, kun sånn hva ledet til overgrep og hva skjedde etter overgrep, hvordan han ( ex stefaren min) var i hverdagen...kontrollbehovet hans, signalene jeg ga(hysteriske sammenbrudd å særdeles sexuellt utagerende adferd både som barn og ungdom)
Er hun sterk nok til å høre sannheten om mitt liv (kanskje jeg kan vise henne diktet ditt Janne Helen det sier alt! :o) )
Jeg tenkte å skrive henne et brev, eller hvertfall notere ned stikkord om hva jeg trenger å høre, jeg trenger å høre at hun orker meg, orker å høre på sannehten om mitt liv...alle grusomhetene..jeg vil ikke føle at jeg må holde noe tilbake for å skåne henne....Jeg trenger at hun er sterk nok! sterk nok til meg, til all galskapen som holder på å eksplodere inni hodet mitt..inni kroppen...*grøss*
dette ble et noget rotete innlegg...beklager det !
vanskelig....
(9 innlegg) (3 deltakere)-
pernille
MedlemTaushet er overgriperens beste venn....Skrevet for 1 år siden # -
Uff Pernille.. Jeg skjønner deg så godt..
Har selv alltid sterk angst over å fortelle om overgrep. Livredd for å skremme folk eller sjokkere. Hun jeg snakker med fra SMI har alltid vært veldig fin på det punktet, har fra første stund av forsikret meg om at hun tåler meg, min historie og alle reaksjonene som kommer underveis. I begynnelsen trodde jeg henne ikke og turde ikke si så mye. Men vendepunktet kom da jeg måtte fortelle om en hendelse. Da fortalte hun i grove trekk hva hun hadde snakket med andre brukere, (ikke at hun fortalte andres historier altså, bare hvilke opplevelser/detaljer hun var helt fortrolig med å snakke om) Det at hun brukte slike vanskelige ord, som jeg ikke klarte å få meg til å si, det hjalp meg ufattelig mye. Plutselig skjønte jeg at hun snakket sant da hun sa at hun tålte meg og historien. For hvis hun hadde hatt problemer med det, da hadde hun IKKE brukt de ordene hun brukte da hun skrev til meg.Jeg tror det kan være lurt å snakke med terapauten om dette her ja. Skrive et notat som du sier, eller vise henne noe herfra, om du er trygg nok til det. Og så kan du også spørre henne litt ut. Hva tåler hun? Hvordan vil hun reagere på det du forteller? Kanskje også si noe om hvilke reaksjoner du er komfortabel med, som f.eks dette at hun sammenligner historien din med den andre historien.
Jeg syns det blir litt feil at man sammenligner historier.. Vi er alle så utrolig forskjellige, ingen historier er like og man reagerer vidt forskjellig på slike opplevelser. Men det er bare min mening..
Lykke til ihvertfall, Pernille!
Skrevet for 1 år siden # -
verdifull
MedlemHei Pernille. Håper du klarer å snakke med V om dette. Tror hun kommer til å forstå deg. Kanksje hun sier de du nevnte, som en oppmuntring til deg. For du har en sterk historie, og du er virkelig veldig sterk som har klart deg gjennom alt dette. HÅper du klarer å skrive til henne de du tenker på, slik at du kan slippe å tenke på de.. Jeg vet jo ingenting om V, kanskje hun ikke har hatt så mange pasineter med overgrepesprobl. Og i alle fall tror eg at din historie er over de normale.. Men den er like sann for de. Stå på Pernille. Si de som de er. Jeg tror hun tåler de. Vis ikke må hun ta ansvar for seg selv, og sine grenser. Du må ta vare på baret inni deg som må få lov å fortelle...Sannheten vil sette deg fri! God klem fra meg!!
lyset er sterkere enn mørket!Skrevet for 1 år siden # -
Er ikke alltid det er kjekt å bli sammenlignet, nei. Selv om det er ment godt.. Tung følelse å ha, det å føle at man er unormal og annerledes.. At få har opplevd det man selv har opplevd. Tror nemlig det er ganske mange som har opplevd altfor mye mer enn det man skal.. For når det kommer til dette med overgrep, så handler det ikke om hvor mye, lite, mange eller få ganger det har skjedd. Det handler bare om at det ikke skulle ha skjedd, at det ikke er din skyld, ikke din skam. Alt er vondt, alt er galt..
Viktig at du tenker over hva du trenger i de situasjonene hos psykologen hvor du skal snakke om disse vanskelige tingene. Og at du formidler dette til henne. Åpenhet og ærlighet tror jeg er utrolig viktig, for det igjen skaper tillitt og trygghet. Dette er noe jeg og hun jeg snakker med, har jobbet mye med, før vi kom til det punktet at jeg klarte å snakke om de vanskelige tingene. Hun spør meg ofte enda, "hva trenger du fra meg, når vi snakker sammen?" Men det er også vanskelig å klare å kjenne på egne behov og ikke minst uttrykke dem, det er en utfordring, men viktig å jobbe med det.
Skrevet for 1 år siden # -
pernille
MedlemHuff ja, takk Mayalille, det er vanskelig...er ikke noe flink å sette ord på hva jeg trenger...jeg får faktisk angst anfall av det (gahh liiitt teit bare ) men sånn er det bare...må jo lære å snakke om det. men det er vel slik med ptsd...ikke viljestyre reaksjon!!
Skrevet for 1 år siden # -
Nei, det er ikke viljestyrt, alt handler om forsvarsmekanismer, som man lærte seg å bruke under overgrepene, for rett og slett å overleve. Og når man har brukt dem i mange, mange år, da er det ikke rart at det tar tid å endre dem.. Ikke stress deg selv heller, Pernille, du må la deg selv få bruke den tiden du trenger. Hvis det er for vanskelig å si det, så er du kanskje ikke helt klar til å si det?
Men det er viktig å snakke om de andre tingene, om hva du trenger, å jobbe med deg selv, slik at du blir klar over hva du trenger, at du trenger noe.. Du har faktisk lov å trenge noe liksom!
Viktig å formidle at man syns det er vanskelig å snakke om disse tingene også, for da kan det være hun kan forandre fremgangsmetode, hvis det hadde gjort det enklere for deg. Jeg har store problemer med å snakke om ting hvis den jeg snakker med overlater all snakking til meg. Men hvis jeg blir spurt om ting og ledet litt, da blir det for meg mye enklere. Da blir jeg også tryggere på at personen jeg snakker med faktisk vil snakke om disse tingene også. Når ting er veldig tungt å si høyt blir det enklere om man kanskje bare må si ja eller nei, og så etterhvert klarer man å utdype mer.
Kan jo godt være du syns det er bedre på en annen måte da.. Men tenkte bare jeg skulle nevne at man også kan ta dette opp.
Skrevet for 1 år siden # -
pernille
MedlemjA jeg er sånn som må ledes hehe...klarer ikke bare starte på noe...det er for vanskelig..
lov å trenge noe, jah..vanskelig det og !! å skulle få lov til å si hva man trenger å vil..det ikk jeg aldri lov til, heller ikke var det lov å gi utrykk for smerte eller sånnt. det er tilogmed vanskelig å skrive om sånnt.
ordene dine er utrolig gode å lese . tusen takk!!Skrevet for 1 år siden # -
Jeg fikk heller aldri lov å trenge noe.. Jeg betydde ingen verdens ting, var ikke verdt noe som helst, var bare til for andre, utenom det var jeg bare til bry.
Og det sitter hardt i! Jeg strever enda med å tro på at hun jeg skriver med faktisk vil skrive med meg og at jeg har lov å skrive til henne. Enda må hun minne meg om det, at jeg har lov, at jeg har lov å ta litt plass, har lov å forvente noe av andre, har lov å trenge noe..
Jeg fikk aldri lov å gråte, aldri lov å ha vondt noen steder, så jeg sliter enda med å faktisk kjenne smerte. Har akkurat hatt en periode med urinveisinnfeksjoner. Og det er noe jeg har slitt med både i barndom og som voksen, men har ikke gjenkjent symptomene selv. Har blitt oppdaget pga andre ting. Jeg fikk derfor litt sjokk da jeg for noen uker siden plutselig kjente smertene! Jeg kjente at det gjorde vondt.. Det var nytt, veldig rart og ganske ubehagelig. Samtidig er det også bra at jeg kan kjenne smerten, for det betyr at jeg er enda et skritt nærmere. Men det er fryktelig vanskelig også..
Og.. ikke minst skulle oppsøke lege og si ifra om det. Klarte imidlertid å si det til hun på SMI, så da tok hun tak i det, ellers hadde jeg ikke kommet meg til legen..
Er vanskelig å snakke om det ja, vanskelig å skrive om det også, men vi gjør det jo! Så da er vi jo i gang!!
Jeg syns det er veldig godt å snakke med deg og andre her inne, for jeg kjenner meg så igjen i det dere skriver og da er man ikke helt alene om å ha det sånn..
Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.