Har et vedlig dårlig selvbilde.. føler meg helt forfedelig noen ganger og noen ganger går det greit. har jo alltid hatt det slik, selvforakt og følt meg mislykket! tenker at eg er sikkert ikke så gale da..sikkert berre oppi hode mitt, selv om det er vanskelig prøver jeg å tenke det.. noen ganger griner jeg bare for jeg føler meg så ekkel og fæl. Har og følt endel i det siste at jeg ser unormal ut.. når jeg ser bilde og slikt.. alle sser så normale og skjønne ut, men nei jeg ser ikke normal ut i det hele tat,men klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor.. Men er HELT sikkert noen ganger på at jeg skiller meg ut og ser unormal ut og tror andre ser at jeg se rar ut... vet ikke heller..sier det til typen min han er jo ikke enig men...han er jo gla i meg..tør ikke spørre andre for da ser de det sikkert at ja jeg ser litt rar ut!! Vet ikke,klarer ikke se meg sselv hvordan jeg egentlig er, vet virkelig ikke...føler meg bare rar og unormal og ekkel!! og ekkelt når jeg føler at kanskje jeg bare er full i vrangforestillinger...hmm...
unormal
(3 innlegg) (3 deltakere)-
Litol
MedlemLiiz:dette
vet jeg alt om,jeg og.Innimellom er jeg ekstra sår og vâr på dette,ser at andre gransker meg nøye og føler at"alle"kan se tvers gjennom meg og se hva jeg er og tenker,at jeg er unormal og bare noe andre kan utnytte og ødelegge for sin egen del.Føler det står overgrep skrevet med store bokstaver.En uvirkelighetsfølelse skyller gjennom meg og føler jeg går på bomull:helt alene i verden,ingen steder å gjøre av meg.
Får også snev av katastrofetenkning:at trær vil falle over meg i parken,at biler ikke skal stoppe for meg,at menn på gaten skal gripe fatt i meg,skremme meg,kan jo ikke forsvare meg + at folk skal gjøre noe med meg,noe slemt:listen er lang som bare det!Godt at jeg ikke har det slik hele tiden,for det er mer slitsomt enn godt er.
Har nevnt det at folk gransker meg og han sier det er fordi de ser jeg er stiv i kroppen...ikke fordi de seeeer hva jeg strever med...Burde kanskje snakke mere om dette,om gjennomsiktighetsfølelsen,mye følelser gjemt i det!(ofte usynlig imegselv og jeg da=jeg er ingen,våger ikke si det høyt,synes ikke noen har noe med det...?))Så Liiz:stå på og se det som en utfordring,det er nok mulig å komme gjennom dette her!LitolveslejenteklemSkrevet for 1 år siden # -
Synnemor
MedlemJeg kjenner meg også veldig igjen i dette Liiz. Jeg prøver å tenke sånn at jeg bare må vente til det går over når det står på som verst.
Husk at dette er noe som er påført deg av andre. Det er ikke du som er sånn i deg selv, det er andres respektløse overtramp som har fått deg til å se sånn ned på deg selv.
Det er vondt, vondt, vondt når det står på, og man blir helt lammet og aner ikke hva man kan tenke eller gjøre for å komme ut av det der og da. Men heldigvis får man pauser innimellom.
Selv om det er en liten trøst, så er du ikke alene Liiz. Håper du får en bedre dag i dag.
Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.