Ung, yngre, yngst
(9 innlegg) (4 deltakere)-
Jeg har også litt angst i forhold til det der, å legge ut private ting om meg selv, til at alle kan lese det. Hvis man søker på google, på enkelte ord/setninger som har koblinger opp mot overgrep, da kommer det opp hva som er skrevet her inne på faenheller. Mener ikke å skremme folk fra å skrive, men det er ekkelt at det er så lett tilgjengelig. Derfor, hvis man ikke vil gjenkjennes, da bør man egentlig pakke ting litt inn... desverre.
Det som er bra Carmen, tenker jeg, er at du klarer å finne sammenhenger med hvordan du føler det og hvorfor det er sånn. Det er som regel alltid en grunn for hvorfor man reagerer og oppfører seg. Og som jeg sikkert har skrevet før, jeg mener at det man vet om, det kan man jobbe med. Er ikke så rart du føler sånn, når du har den erfaringen du har. Og selv om det sikkert er vanskelig å innse at du ikke bare reagerte med lettelse når andre overtok din "posisjon," så er det også veldig logisk, syns jeg. Hvis den type omsorg og nærhet var den eneste du fikk, da er det ikke rart at du på en måte savnet det, da det stoppet. Barn trenger omsorg og nærhet, og de tar til takke med den type de får. Slik ser man jo med barn som har adferdsvansker også, de har lært at den eneste form for oppmerksomhet de kan få er negativ oppmerksomhet, og siden de trenger oppmerksomhet, på en eller annen måte, da velger de å gjøre det de kan for å få den, fordi de trenger å bli sett..
Robbie Wiiliams sier i en sang, "I dont wanna die but I aint keen on living either" og sånn tenker jeg veldig ofte. Jeg har også vært så langt nede at jeg dypt og inderlig ønsket å dø. Ble stoppet flere ganger og har vært overvåket på akutten et par ganger, men er glad idag for at jeg ikke gjennomførte det.(tror jeg)
Vendepunktet for meg kom helt uventet. Jeg var på påskeferie hos min tante og onkel, med min kusine. De vet ikke om min historie, men de vet at jeg har vært psykisk syk en lang stund. Og de var sååå søte, de viste så utrolig omsorg, brydde seg ufattelig, på sånne verdagslige ting. Og da jeg reiste hjem igjen, da hadde jeg plutselig en visshet om at noen var glad i meg, uten grunn, bare for min egen del.. Det betydde mye mer enn jeg tror de ante. Og etterpå bestemte jeg meg, jeg SKAL igjennom dette, jeg skal komme meg over på den andre siden. Det som skjedde meg skal ikke få knekke meg.
Slike vendepunkt er viktige, og man må komme dit, hvor man tror på det selv, vil det selv. Andre kan si det så mange ganger de bare vil, hvis man ikke tror på det eller vil det selv, da hjelper det ingen verdens ting..
Så jeg forstår deg veldig godt, Carmen!
Klem til deg! (ble visst litt langt dette her..hehe..)Skrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemJeg er glad i meg selv som jeg er, men jeg er helt lei livet, fordi menensker rundt meg hverken ser eller hørere meg. Når jeg har bedt om hjelp så tar de ikke det på alvor en gang. 6 år lille meg sier ifra til mamma "han tar fingrene opp inni meg, få han til å slutte"! ... 12 år "du sier ikke dette til noen dette skal jeg ta meg av" sier mor da... 22 år "nei du frå ikke gå til psykolog" sier mor da, men jeg går likevel... Psykologen sier "du må videre i livet la oss snakke om få deg til å fungere i ett forhold", akkuratt som det var det jeg ville å trengte i livet? Jeg ville ha ett LIV å leve ikke noen å leve sammen med... Grrr... han jeg ble å "leve sammmen med" han drev med selvmordstrusler mens den syke pappskallen til overgriper skulle drepe meg igjen... Nå sier politiet "vi tar saken din på alvor", retten ber om "få saken for retten innen rimelig tid" oktober 2009... Politiadvokaten sier "i løpet av Mai 2010"... Nå sier han "en gang til høsten"! ÆÆÆÆ e blir steike hakke sprø av disse såkalte "hjelperne" vi har her i samfunnet! "Glad i deg" du liksom langt bakom baken om de er
Fortsatt lurer på om jeg har lyst å leve? ... JA for å se HAN bli LÅST inne!!!
Klem til dere begge
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 1 år siden # -
carmen
MedlemDu trenger ikke ta bort noe Mayalille. Jeg måtte bare ta bort det jeg selv skrev, ble litt sjokkert over meg selv, følte det ekstremt ubehagelig at jeg var så åpen. Får ta det til etteretning for meg selv, ikke tråkke over egne grenser.....Du har rett, fikk det jo ut og kloke svar fikk jeg også. Klem tilbake
Skrevet for 1 år siden # -
Skjønner =) Er viktig å ikke gå for fort frem, må gjøre ting på din måte og i ditt tempo! Noen ganger kan det faktisk være farlig å være så anonym også, for da kan man gjøre som du, si ting man angrer på i etterkant. Bra du slettet da, hvis det var rett for deg.
KlemSkrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.