Traumer etter misbruk der far ikke var voldelig
(7 innlegg) (5 deltakere)-
marie50
MedlemEr mor til to jenter - unge voksne nå, som ble misbrukt avfar fra de var mellom 8 og 9 til 13 og 15 år gamle. Han brukte ikke fysisk makt, men psykologiske metoder som gjorde at han oppnådde det han ville. Den ene av døtrene mine er mye psykisk syk, den andre vil bare legge alt bak seg og mener hun har kontroll. Bare at hun blir veldig sinna av og til uten å forstå hvorfor. Hun har tidligere hatt selvmordstanker og noe rusproblemer, men sier hun nå er over det. Hun har dårlig samvittighet overfor sin søster som er svakere psykisk, for at hun ikke sa fra før. Dette er nå noen år tilbake i tid, men ikke foreldet strafferettslig. Jeg har nå fått vite omfanget av overgrepene, som jeg før bare hadde mistanke om og hele tiden ble overbevist om var grunnløse mistanker. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe mine barn. Skal det snakkes og snakkes, eller bør jeg la barna få styre det selv. Tror at det da blir lite snakk fordi de vil skåne meg. Ingen har kontakt med overgriper nå, men det er ikke lenge siden vi bodde sammen. Vil være takknemlig for å høre andres erfaringer og råd.Skrevet for 2 år siden # -
diamanda
Medlemhei marie. Jeg er faktisk mer bekymret for den av døtrene dine som er 'sterk' og vil legge alt bak seg. Det kan være tegn på sunnere reaksjon å faktisk kjenne etter og 'være svak' - som er et viktig ledd i helbredelses prosessen. Tror jeg. Det finnes neppe noen fasitsvar. Enhver må selv være klar til å tak i eget traume - det kan ta tid før det har modnet. Men min erfaring med psykisk kontrollerte overgrep, er at å vente lenge er å la skyggen vokse seg mørkere og farligere. Jeg tror offerets samvittighet ift skyld og skam kan være tyngre å bære der det ikke har vært brukt fysisk vold for å gjennomføre overgrep, fordi da 'burde' offeret ha sagt i fra eller satt grenser før. Det blir vanskeligere å legitimere at overgriper har alt avsvar og skyld, selv når man rent fornuftig vet at det er sannheten. Det eneste rådet jeg kan gi deg er å ikke la dette ties og fortrenges bort. Snakk med fagfolk og få tips til hvordan du kan forholde deg til jentene. jeg tror ikke press er riktig, men på den andre siden var jeg selv en sterk jente som ikke ville ha hjelp, men bare legge alt bak meg. På den måten tok det mange mange år før jeg innså at jeg faktisk trengte hjelp for å komme videre og plassere ansvar på rett sted. I mellomtiden har jeg vært mer destruktiv enn jeg liker å tro har vært nødvendig. Lykke til i alle fall! Christine 35Skrevet for 2 år siden # -
adam
MedlemHei, jeg er en mann i 30-årene som ikke har vært utsatt for overgrep, og heller aldri begått overgrep, men har vært sammen med en jente i en familie som likner din. Tre søstre, der yngste og eldste ble utsatt for incest fra far. Jeg synes du bør anmelde forholdet. Å tie er enklest på kort sikt, men ikke på lang sikt. Å tie ubehagelige ting ned er ikke veien å gå - man skaper en kultur der ting ties ned. Man må slå tilbake, selv om det er tøft i starten. Hvis du planlegger saken din så tror jeg det er tøft i de første dagene etter at byllen er sprengt, men deretter vil det gå lettere og lettere. Jeg hadde planlagt saken i samarbeid med en erfaren advokat, og dannet meg en oppfatning av hvor enkelt det er å vinne frem med din konkrete sak, før jeg hadde anmeldt. Hos min kjæreste utløste et selvmordforsøk hos yngste datter at incest-forholdene ble kjent. Dette førte til anmeldelse og rettssak. Faren ble dømt i tingretten, anket, og ble dømt i lagmannsretten. Såvidt jeg vet ble han ble dømt utelukkende på bakgrunn av døtrenes forklaringer.Skrevet for 2 år siden # -
Synnemor
MedlemJeg synes ikke det viktigste er å anmelde, men å hjelpe døtrene dine. Jeg antar at din "sterke" datter, som vil legge alt bak seg, egentlig er som de fleste andre som har opplevd seksuelle overgrep; hun vil fortrenge og prøve å glemme alt det vonde som har skjedd. Min, og mange andres erfaring med dette, er at det rett og slett ikke er mulig. En dag kommer alt til overflaten og vil ut. Og det gjør like vondt, enten det skjer 2 år etter overgrepene eller 40 år etter. Og i mellomtiden går man og lever et begrenset liv fordi man er så preget av det som har skjedd en. Det er vanskelig å gi råd om hvordan du bør forholde deg. Men fra mitt synspunkt bør du starte med å legge deg helt flat og beklage at du ikke tok mistankene dine på alvor på et tidligere tidspunkt. Forklar hvorfor du valgte å tro at mistankene var grunnløse. Vis dem at du nå tror dem 100% og at du vil gjøre alt for å hjelpe dem. Deretter synes jeg det er viktig å snakke om overgrepene. Sett deg inn i problematikken, les mye om det og oppsøk senter mot incest for å få råd om hvordan du best kan gå frem for å hjelpe døtrene dine. Søk mye informasjon selv, slik at du har en viss mulighet til å forstå døtrene dine.Skrevet for 2 år siden # -
adam
MedlemTil Synnemor - du skriver at det er vanskelig å glemme og fortrenge. Det er jeg enig med deg i. Derfor tror jeg den beste hjelp døtrene kan få er å anmelde det hele. Få det ut - ta et oppgjør og få det overstått før det går for mye tid. Beste måten å legge ting bak seg. Men forbered det hele i forkant så man er så sikre man kan på at man vinner frem i retten og får gjerningsmannen dømt. Derfor mener jeg at det å hjelpe døtrene, og det å anmelde, er to sider av samme sak. Men tror det er sentralt at man vinner frem i retten. Da vil et rettslig oppgjør være en stor hjelp mhp å legge ting bak seg.Skrevet for 2 år siden # -
Synnemor
MedlemOm det er best å anmelde overgriper eller ikke blir vel individuelt fra person til person. Det er mange forhold som kommer inn i bildet, blant annet hvem overgriper er, hva slags forhold en selv og resten av familien blir nødt til å ha til denne og om man som overgrepsoffer eller hjelper har ressurser og overskudd til å anmelde. For mitt eget vedkommende tror jeg det å skulle bruke krefter og ressurser på å anmelde og forsøke å få dømt overgriper, vil ta for mye krefter fra meg. Krefter som jeg trenger til å hjelpe og bygge meg selv opp igjen. Jeg tror jeg ville følt det som om ovegriper fortsatt tar noe fra meg, og det blir det feil å la han gjøre. For et overgrepsoffer som er veldig plaget av skyldfølelse og tanker om en en selv er årsak til at overgrepene skjedde, vil jeg anta at det vil være viktig å få dømt overgriper og få plassert skyld. For overgrepsofferet vil jeg anta at en anmeldelse og evt. dom vil føles bedre overfor andre. Man har liksom svart på hvitt at overgrepene har skjedd, og det er vanskeligere for andre å stille spørsmål ved dette. Når man skal hjelpe noen tror jeg det er veldig viktig at den som trenger hjelpen får stå i fokus. Det er viktig å ikke glemme dette, slik at oppmerksomheten ikke snus mot den som har gjort dette forferdelige.Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.