Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Synnemor
   Medlem

   Etter å ha konfrontert overgriper (som er en slektning) har jeg møtt en vegg av taushet fra familien. Jeg hører ikke en lyd fra foreldre eller søsken, og når vi må møtes så virker det som om det er om å gjøre å få det raskest mulig unna. Ingen nevner det jeg har tatt opp, men jeg vet at de sliter hver for seg. Jeg regner med at de ikke forstår min rolle i dette. Ut fra det de sier virker det som de tror at jeg liksom har fått hull på byllen nå, og at jeg får det bedre. Mens de er i sjokk og nettopp har fått vite dette. De vet tydeligvis ikke at min prosess nettopp har startet, med den bearbeidingen jeg går gjennom. De sier at jeg har jo visst om dette og har bearbeidet det i 30 år, mens de fikk vite det nå. De forstår ikke at man ikke får bearbeidet traumene så lenge man fortrenger dem og ikke tør å føle på dem. Men hva gjør jeg egentlig nå? Skal jeg ta kontakt med dem, eller skal jeg la dem få mer tid på seg til å fordøye dette? Min mor har jeg snakket med to ganger, og jeg har prøvd å forklare henne at jeg gjerne vil ha besøk av henne eller i alle fall en sms. Men hun forteller bare om hvor tungt det ble for henne da hun fikk vite dette og forventer at jeg skal hjelpe og støtte henne gjennom dette. Skal jeg ta det opp igjen? Eller skal jeg vente et par måneder og se hvordan det blir da? Jeg er kanskje utålmodig. Men denne tausheten føles som en isvegg og en kald skulder for meg. Jeg er redd for at det skal føre til at jeg på en måte blir utstøtt. Men samtidig har familien sagt at de tror meg og historien min. Det har det ikke vært tvil om. Så hvorfor skulle de fryse meg ut da? Er det en vanlig reaksjon de viser? Blir det på en måte det samme som når dem rundt ikke tør å ta kontakt med en enke etter dødsfall? At man er redd for hva man skal si eller gjøre? Eller er det rett og slett sånn at dette er så vanskelig å forholde seg til at de bare går inn i seg selv som en forsvarsmekanisme og stenger ut meg? Jeg skulle ønske de kunne hjelpe og støtte meg. Jeg skulle ønske jeg kunne få besøk av dem og en klem når jeg går alene hjemme om formiddagene. Jeg skulle ønske de kunne ringe eller sende en sms og spørre om hvordan det går. Men det er kanskje urealistisk å ønske det akkurat nå? Det er så ensomt..... og jeg er redd for hva slags forhold jeg skal få til familien i fremtiden.

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   Petrine
   Medlem

   Jeg har følt meg helt nødt til å kutte noe familie helt ut. Møter den samme tausheten som deg og for meg er det mental tortur. Føler at de synes jeg sutrer for ingenting, og selv om de sier de tror på meg overgrepene er innrømt, blir jeg skjøvet bort. Derfor har jeg kuttet kontakt bl. med min far. Så lenge han ikke klarer eller prøver å forstå noe av mitt liv så og bagatelliser alt og ett, synes jeg ikke han fortjener å ha noe med meg å gjøre. Jeg har fått nok... Har inntrykk av at mange incestutsatte opplever det samme som oss. Det blir for vanskelig å sette seg inn i for de som ikke har opplevd det, og søskenincest blir ofte i enda støre grad problematisk for familien å ta stilling til. (jeg ble misbrukt av syv år eldre bror fra 7/8-11 år) Mine overgrep fortalte jeg om tidlig selv uten å få hjelp. Bare denne avstanden som har fortsatt videre. Har hatt masse tydelige senvirkninger, og også opplevd voldtekter uten å få hjelp. Folk flest forstår virkelig ikke desverre, eller det blir fort for mye. Har desverre ikke noen gode råd å gi deg. Sett grenser for deg selv ang din mor, du er ihvertfall ikke den som skal være hennes støtte nå.

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.