Tanker fra en mamma!!
(2 innlegg) (2 deltakere)-
Mamman din
MedlemMå bare "skrive av " meg litt... For ca 3 uker siden fortalte min lille øyensten på 3 år at "bestefar" (ikke biologisk) har slikket henne på tissen. Disse ukene har vært de verste i mitt snart 40årige liv!!! Heldigvis har vi fått støtte fra familien. Min mor har valgt å flytte fra overgriper, min bror vurderte et øyeblikk å hjelpe ham å forsvinne fra jordens overflate.... Overgriper har innrømmet skyld, sagt at det var den ene gangen- og kun med henne, ikke storesøster eller andre barn!!! Hvordan er det mulig? Vi var aldri i tvil om at jenta snakket sant, men hvordan kan verdens snilleste og mest omsorgsfulle mann gjøre noe slikt? Han er ikke en ond mann, han har alltid hjulpet oss, vi har hatt et godt forhold og har mange gode minner sammen med ham! Hvordan skal vi kunne holde på dem nå?Hadde jeg bare vært sint.... istedet vet jeg ikke hva jeg skal føle.... og klarer ikke å la være å synes synd på HAM, er jeg helt gal? Vi har anmeldt saken og venter nå på et mulig dommeravhør, skal vi snakke med henne eller skal vi ikke? Hva gjør størst skade? Hva skjer hvis dette kommer ut, blir hun stemplet for livet? Hva hvis hun forteller ting i barnehagen? Heldigvis bor vi geografisk et stykke unna overgriper, så håpet er at "jungeltelegrafen" ikke når hit.... Ettersom dette er et såpass "mildt" overgrep kan vi håpe at med riktig hjelp og oppfølging blir dette bare en ubehagelig hendelse i hennes liv, som ikke setter for dype spor.... men sikker kan vi vel aldri være.....Skrevet for 2 år siden # -
pia
MedlemHei kjære deg. Jeg forstår så utrolig godt at dette er tøft for deg. Både som mor og en person med moral. Dette er noe av det groveste et menneske kan gjøre mot noen. Et barn er full av forventninger og har masse tillit til de voksenpersonene som er rundt de. Og det er for meg helt uforståelig at noen kan misbruke den tilliten. Han er faktisk "bestefar" og en bestefar står for godhet og trygghet. Det at jenta di faktisk har kommet til deg og fortalt hva som har skjedd, er noe du skal være veldig glad for. For dette er noe som kunne ha fortsatt over lengere tid og i verstefall kunne det ha gått mye lenger enn det allerede har gjort. Hun er 3 år og håper og tror at dette ikke skader henne for mye senere i livet. Men dessverre så er det også slik, at kroppen vil alltid huske. Følelsen vil man alltid huske, men man kan fortrenge noe helt frem til godt voksen alder, før man begynner å huske. Jeg sier ikke at dette skjer med din datter, men det er viktig å ha det i bakhodet at hun kan faktisk gjøre det... Vi er mange som har gått i mange mange år og båret på en stygg hemmlighet som har ødelagt muligheten til å få et godt voksenliv. Så opp i alt det vonde og tøffe nå, så prøv å se at dere faktisk har fanget opp dette på et tidlig tidspunkt. Jeg skjønner du lurer på mye nå. Om hvordan du skal gå fram ovenfor din datter... dette er vanskelig å svare på. For ingen tilfeller er like og ingen barn reagerer likt. Du kjenner barnet ditt best og vet hvor åpen og lett hun er å snakke med. Men hun er fortsatt veldig liten og vet ikke betydningen av det som har skjedd. Jeg ville nok vært veldig forsiktig med å presse henne til å snakke om dette. Avvent til dere har vært i dommeravhør, og jeg regner egentlig med at dere kommer til å få en eller annen form for hjelp til deres datter. La en fagperson snakke med henne, for du er såpass følelsesmessig innvolvert nå, at det kan skade mer enn det hjelper. Mitt råd er at dere bare viser henne masse kjærlighet og trygghet, og prøv å vær dere selv, for barn er veldig ømfintlige på følelsesmessige forandringer. Ros henne for at hun kommer til mamma og pappa når noe har skjedd, at hun fremdeles er trygg, og blir senere også, på at hun kan fortelle dere ting. Jeg skjønner godt du er redd for at folk begynner å snakke, for slike saker for som regel enorm oppmerksomhet. Det er noe du ikke får gjort noe med, men dere har gjort alt riktig. Dere har anmeldt hendelsen og er veldig opptatt av at jenta deres får den hjelpen hun måtte trenge. Så får folk bare snakke om de vil det... I barnehagen har de både kunnskap og erfaring om slike ting, så de vil takle dette på en meget bra måte. Det er faktisk veldig viktig at de får vite om det, slik at de kan ta tak i det om hun skulle si noe om det selv. Jeg vil tro dere får god støtte der og det trenger dere fremover. Når det gjelder minnene og den kontakten dere har hatt med overgriperen, så vil jeg tro at uansett hvordan du vender og vrir på det, så vil nok alt være ødelagt nå. Ingenting blir som før i hvertfall, og uansett hvilken reaksjon du har. Om du syns synd på han, hater han, eller kanskje begge deler. Så er det faktisk helt normalt, dette vil du finne ut av når du har fått tid til å førdøye alt som har skjedd. Jeg føler med dere, for dette er helt forferdelig. Hilsen piaSkrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.