Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Mayalille
   Medlem

   Det er vel egentlig et retorisk spørsmål. Jeg vet vel godt selv hvorfor..

   Men det frustrerer meg så grenseløst at det er det, at det er så vanvittig tabubelagt. For jeg merker det nesten overalt i systemet. Og jeg skjønner dem, jeg gjør egentlig det, det er et vanskelig tema for meg også, var det ihvertfall, før. Men så tenker jeg også, hvis de velger å jobbe i slike yrker, da må de nesten forvente å møte overgrepsutsatte.. Er det ikke da bedre å skaffe seg såpass med kunnskap om temaet at de selv er trygg nok til å snakke om det? Slik at de kan hjelpe dem de kommer borti?
   Er jo godt mulig det bare er meg som har vært uheldig også, men jeg tror egentlig ikke det.

   Jeg tror også veldig mange frykter hva de setter i gang hos utsatte, ved å snakke med dem om temaet, dermed velger mange å ikke snakke. De skjønner ikke betydningen av det, at vi faktisk virkelig trenger å snakke om det, på tross av hva det setter i gang..

   Jeg har en ganske flink psykiatrisk sykepleier. Hun er søt og snill og stiller opp så mye hun kan og har mulighet til. Men jeg merker at hun ikke er trygg på dette temaet, ikke har nok kunnskap. Jeg merker at hun er livredd for hva det vil sette i gang hos meg, når vi snakker sammen. Dermed unngår hun temaet og hopper fint videre, hvis jeg tar det opp.

   Som idag. Hun spurte meg hvordan jeg hadde det, for jeg sa jo i forrige uke at det hadde evært en noenlunde grei periode. Hun lurte på om det var sånn fortsatt. Da sa jeg at det gikk greit nå, men at jeg hadde hatt en nedtur på søndag. Og at det var en årsak for den nedturen. Hun spurte ikke noe mer, men jeg sa at det var noen som hadde kontaktet meg. Da spurte hun om det var noen som jeg ikke ville ha kontakt med som hadde tatt kontakt. Det bekreftet jeg, men hun sa ikke noe mer, skiftet tema..

   Litt senere tok jeg det opp igjen, litt bevisst, for å sjekke om hun turde å snakke om det. Jeg sa at det var på slike tidspunkt som søndag at jeg virkelig merket at hun fra SMI var borte, for da hadde jeg ingen jeg kunne snakke med om dette temaet. Det kommenterte hun ikke så mye, sa bare at hun skjønte det. Jeg sa også noe mer om hva som hadde skjedd søndag, la det frem slik at hun skjønte hvem som hadde tatt kontakt. Da begynte hun nærmest å stamme.. Så skiftet hun tema igjen.

   Så da gir jeg litt opp. Hvordan kan de forvente at jeg skal snakke med dem om disse vanskelige tingene når de ikke orker å høre? Er frustrerende!

   tussi_19_90@hotmail.com

   Skrevet for 2 måneder siden #
2. 

   Janne-Helen
   Medlem

   ... ja skifte tema du... Det er alle flinke til, flykte! Nei du, DEG og DETTE vil JEG ikke høre PÅ... Takk... Det er veldig frustrerende ja... Hva skal JEG gjøre da? Tror du at jeg klarer fikse meg selv fra dette du da? Hvorfor er du en hjelpe person og likevel egentlig ikke vil hverken høre meg snakke eller tørre sprørre meg ut om dette? ... Hun henviser og VET at jeg skal til Betania Malvik så hun beror kansje veldig mye på at der skal jeg få all hjelp... Så de timene her er liksom bare bortkastet tror hun? Nei! jeg har fått utrolig mye hjelp og trenger det! Hvis ikke hadde jeg vel sluttet å gå til henne? ...

   Jeg prøver bryte tabuet, snakker om det til hvem som helst, hvis de ikke vil så får DE valget med å gå og stenge av ørene hvis de vil. Har T-skjorter med "Kampen for å bli trodd - INCEST" på! De er jeg stolte av! Selkomponert med diktet "Sterk Nok" på ryggen.

   Det er ett vanskelig tema, men det er påført utenfra, vi ville ikke at dette skulle hende oss. Det gjør utrolig vondt og gå med alt dette og ikke få lov å snakke ei heller å bli forstått... jeg prøver det jeg kan på min måte. Gjøre den egen jobben livet krever av meg, det er vanskelig å oppdage den veien, men har begynt å finne sporet...

   Mangel på kunnskap og kapasitet til å ville hjelpe tror jeg egentlig ligger til grunn... Vanskelig tema, gjør en redd av å tenke på, skummelt for en vet ikke hvordan det kan reagere og forandre en når man snakker om det... Men vi har spurt og oppsøkt hjelp fordi vi nettopp VIL snakke om det, da børr vi også få lov til det!

   Frykten rundt grøten... Åh den er såååå farlig! Au ikke rør den er for varm! nei da, den har stått til avkjøling lenge nok nå!

   Ja veldig frustrerende hele sulamitten, vi får kjempe videre og snakke det ihjel! Kansje bare ut i løse luften også hjelper av å til...

   Klem til deg Mayalille

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 2 måneder siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Jeg har sett det diktet du har skrevet, "Sterk Nok," innpå en blogg (du vet hvilken) skrev en kommentar der, at jeg syntes det var veldig bra. Syns du er så tøff, Janne Helen, som står på, for deg selv og for kampen om å bli sett og hørt.

   Det er det det handler om, de må tørre, de må våge og de må være sterke nok, hvis de ønsker å være der. Og ikke minst gjelder jo dette de i det offentlige, som helt på egenhånd har valgt det yrket. Jeg har ikke tvunget det på dem. Da blir det rett og slett flaut på deres vegne at de ikke takler det temaet, for det er et tema som dukker opp innen psykiatrien. Vi er der, også selv om de ikke vil se oss, vi forsvinner ikke!

   Jeg vet at det handler om mangel på kunnskap, først og fremst. Og så handler det om redsel. Redsel for å sette i gang ting hos meg og fordi det er et vanskelig tema. Det er jo det, jeg forstår det, men jo mer de løper rundt grøten, jo verre blir det. Har fått beskjed fra så mange, du er ikke klar for å snakke om det.. Hva vet de om det? Kan de føle hvordan jeg har det? Kan de vite hva jeg klarer eller ikke?

   Det gjør ikke ting bedre å lukke munnen og late som om ingen ting har hendt, DA blir det verre da!! DET vet jeg!! Som du sier og som SMI sier, det må TALES ihjel!!! Først da blir det bedre. Men jeg klarer ikke snakke hvis jeg vet at den jeg snakker med ikke egentlig vil snakke med meg om det. Da blir jeg ukomfortabel, fordi jeg vet at den jeg snakker med blir ukomfortabel..

   Men jeg utfordret hun psykiatriske sykepleieren idag da. Litt på pur f.. Bare for å se hvordan hun ville reagere, men jeg visste på forhånd hva hun ville si. Det er så enkelt å be meg/deg vente med å snakke om disse tingene til vi er i "riktige hender." De som følger meg opp i kommunen vil helst at jeg tar overgrepsproblematikken med SMI, så kan de andre ta resten. Men når kontakten min på SMI er borte, hva i huleste skal jeg gjøre da? Og hvis du ikke skal gå inn i ting før du kommer til Betania, skal du bare lukke igjen og vente? Kroppen, hodet og følelsene fungerer ikke helt slik, desverre..
   Er et merkelig samfunn vi lever i!
   Klem tilbake!

   Skrevet for 2 måneder siden #
4. 

   Litol
   Medlem

   Det er så godt å lese dine innlegg,for du våger,virkelig.Kansje jeg en dag skal tørre å gå med en slik t-skjorte jeg og,en dag så!Er enda i "burkaønskestadiet"mitt ennå.
   Men har styrken,vet det.((((klem))))

   Skrevet for 2 måneder siden #
5. 

   Mayalille
   Medlem

   Ja, hun er tøff hun Janne Helen..
   Er fortsatt ganske feig, føler meg ihvertfall slik..er så mange hensyn å ta hele tiden.. Føler som deg Litol, ikledd en burka..hehe.. Håper en dag å kunne slippe det da!

   Skrevet for 2 måneder siden #
6. 

   Mayalille
   Medlem

   Hadde enda en slik opplevelse idag.
   Var til øyelege og skulle ha en miljøarbeider med meg. Altså ikke samme person som igår. Hun som var med idag er også veldig hyggelig, vi ler mye, noe jeg setter pris på. Kan spøke og tulle og sånn. Men jeg merker, at med en gang det blir alvor inni bildet, da blir hun utrygg. Hun er forholdsvis ung da, i begynnelsen/midten av 20 årene tror jeg, så kanskje har det noe med det å gjøre. Samtidig, som jeg skrev om min psykiatriske sykepleier, hun har valgt yrket sitt selv..

   Idag hos øyelegen skulle jeg ta bilder av netthinnen, fordi jeg tidligere har vært plaget med synsforstyrrelser og forhøyet trykk. Nå har jeg gått på medisin en god stund, så synsforstyrrelsene er borte, dermed skulle jeg sjekke at alt var normalt igjen. Når jeg skulle ta disse bildene, måtte jeg se inn i et sånt apparat, med øyet vidt åpent og helt i ro med hodet. Dermed skulle øyelegen holde hånden rundt nakken min, for å holde hodet i ro.

   Men jeg takler jo absolutt ikke slike berøringer... Jeg fikk full panikk der jeg satt. Jeg klarte å stamme frem at hun ikke måtte holde slik, så da slapp hun, men det var ikke nok. Så etterpå skulle hun sjekke sidesynet mitt, ved at jeg skulle se inn i ett apparat hvor jeg skulle se blinkende lys. Jeg dissosierte nok, for jeg så ingen verdens ting. Til slutt måtte jeg si at det ikke gikk. Så reiste jeg meg bare og skulle til å gå ut, men da kom gråten. Huff.. Hater å gråte!! Det går alltid fort over da, for jeg stenger igjen, blokkerer det automatisk. Men jeg blir flammende rød på halsen og i ansiktet når jeg blir oppkavet, stresset og nervøs, så det er godt synlig for alle.

   Jeg løp ut av kontoret og inn på toalettet. Hun som fulgte meg satt på venterommet og leste i et blad. Hun var så opptatt av bladet at hun ikke la merke til noe som helst. Jeg vet at hun så at jeg kom ut fra kontoret og gikk inn på toalettet, men hun syntes tydeligvis ikke det var noe merkelig i at jeg satt der inne i 20 minutter..

   Til slutt klarte jeg å gå ut og vi gikk fra øyelegekontoret. bilturen hjem tok vel en halv time og uten at et eneste ord ble vekslet. Jeg var nok ikke tilstedet i det hele tatt tror jeg, husker ikke så mye fra det. Men jeg kjenner jeg er veldig skuffet over hvordan hun håndterer dette her. Hun kunne sagt NOE! Hun kunne spurt om det var noe, om det gikk bra, om jeg tenkte på noe, eller om det hadde skjedd noe inne hos øyelegen. Istedet valgte hun å overlate alt til meg, å gi meg ansvaret for å gi beskjed dersom det var noe jeg ville snakke med henne om. Og det selv om hun/de vet at jeg ikke klarer det for det har jeg sagt til dem og det har hun fra SMI også forklart dem.

   Blir bare så oppgitt.. Og jeg savner hun fra SMI.. Skulle ønske det hadde vært hun som hadde vært med idag..

   Skrevet for 2 måneder siden #
7. 

   carmen
   Medlem

   Nei nå ble jeg skikkelig harm på dine vegne Mayalille. Jeg tviler ikke på at miljøarbeideren er både snill og søt, men poenget med å være med deg til øyelegen er vel ikke bare å spøke og tøyse og lese ukeblader på venterommet tenker jeg. Vet ikke hvor mange ganger jeg har stått på et eller annet toalett og fortvilet prøvd å bekjempe både gråt og flammende kinn, så kjenner meg så igjen! Synes det er ille jeg, at det er så mye uforstand og engstelse rundt denne problematikken vår. Vi trenger jo at noen hjelper med det som er vanskelig, og i dette tilfellet ble det jo vanskelig når øyelegen holdt på nakken din, det var en trigger. Men hva er vitsen med hjelp da liksom, når du blir stående på toalettet i 20 minutter alene? Men det er vel desverre sånn at folk er usikre, men samtidig skjønner jeg ikke helt at man velger et yrke hvor man skal være en hjelper, da må man jo takle følelser, for det er jo det som det handler om, vonde følelser som kommer opp. Jeg hadde blitt kjempelei meg hvis jeg hadde møtt bare taushet etter en slik opplevelse, merkelig at ikke hun kunne spørre hvordan det gikk hvertfall. Kanskje du skulle hatt litt mer voksne mennesker rundt deg Mayalille, men det er vel ikke sånn at du kan velge fritt heller. Skulle så inderlig ønske at du hadde hatt en terapeut e.l. som virkelig var villig til å gå veien sammen med deg, som tåler å høre og tåler alle følelsene som kommer, vet at de finnes men er kanskje ikke så mange av dem. Bra du har hun fra SMI hvertfall, virker som hun er et menneske som både tør se og takler følelser, skjønner godt at du savner henne, de blir så viktige de personene som er der litt for en liksom.

   Dumt at det ble sånn da, du fikk vel ikke gjennomført undersøkelsen helt heller. Håper du har det litt bedre nå, bra at du deler det her, jeg skjønner hvertfall hvor ubehagelig det må ha vært og hvor lei seg man blir etterpå. Så var det meg og disse klemmene da, men vil gjerne sende deg en stor trøsteklem

   Skrevet for 2 måneder siden #
8. 

   act
   Medlem

   Mayalille, Mayalille !
   Jeg føler så med deg, uten at jeg selv har det så vondt som du beskriver,i slike sammenhenger.(Det ble en rar setning,men håper du forstår hva jeg mener...)
   Synes du er utrolig sterk som holder ut,setter ord på det og legger det ut her! Kjenner egentlig at jeg bare har lyst til å gi deg en god,ærlig og oppriktig klem...Omsorg.
   Jeg har blitt litt "hekta" på disse sidene,og er inne flere ganger om dagen og leser. Klarer ikke alltid å skrive noe,engasjere meg personlig.Men kjenner at jeg er full av beundring og ydmykhet i forhold til å lese hva du/dere har vært utsatt for,og kampen for livet! Mayalille,uten at jeg kjenner deg,synes jeg du virker som en flott person,som også har mye å komme med til andre,selv om du har det så vanskelig selv. Det vitner om at du er et veldig godt menneske ! Fortsett å være den du er!
   Er lei for at miljøterapeuten ikke var "på nett", hvis jeg kan kalle det det. De har vel kanskje enda mindre kompetanse på det området (vet ikke hva utdanningen inneholder),og regnet kanskje med at det bare var å følge deg som hvem som helst andre?!? Det blir jo ekstra ille når du har sagt i fra om akkurat dette på forhånd. Du har jo sagt i fra hva du trenger,eller hvordan du tenker/fungerer, og så blir det ikke tatt på alvor. Veldig likt mye annet du sikkert har vært igjennom også... Take care ! Tenker på deg !

   Skrevet for 2 måneder siden #
9. 

   pernille
   Medlem

   har ikke ord Mayalille....STOR klem til deg !!

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 2 måneder siden #
10. 

    Mayalille
    Medlem

    Takk begge to!
    Det er ingen god følelse det der, å ikke bli sett og ikke bli møtt på det man trenger, av den som skal være en støtte, uansett hvilken alder eller utdannelse denne har. Jeg trodde jeg hadde gitt veldig uttrykk for hva jeg trengte i slike situasjoner, både med egne ord og ved at hun fra SMI hadde snakket på mine vegne, men tydeligvis har det ikke nådd inn. Og ihvertfall på en så spesiell ting som følge til slike ting som idag, trodde jeg hun ville være mer observang, men hun tilbydde ikke engang å være med inn i timen..

    Og jeg blir så skuffet, må innrømme det.. Fordi det er så tungt å stå i disse tingene alene. Og når den du har med deg ikke er til hjelp, hva er da poenget med at de er med? Hun som var med meg idag er jo forholdsvis ung, så det kan jo være derfor det var ubehagelig for henne, men jeg har vært borti godt voksne folk som heller ikke takler dette temaet her. Jeg har også vært borti ganske unge folk som er trygge på temaet. Så jeg tenker det handler om egne erfaringer, modenhet og ikke minst kunnskap! Jo mer kunnskap, jo tryggere blir man. Men jeg må "ta til takke" med de kommunen har å tilby meg. Kan jo selvsagt si at jeg ikke vil ha oppfølgning av dem lenger, men da står jeg uten noen ting, går jo ikke helt det heller desverre.

    Dette grepet rundt nakken er enda en av disse berøringene jeg ikke takler, men jeg var ikke forberedt på å bli konfrontert med det idag.. Mulig hun som fulgte meg heller ikke tenkte tanken at berøring ville skje, men hun burde jo spurt om det var noe, enten etter at jeg kom ut fra badet, eller i bilen på vei hjem..

    Nei, Carmen, fikk ikke helt gjennomført undersøkelsen, men fikk tatt de bildene og det var jo det viktigste. Det går stort sett greit nå. Er såå glad for at denne siden finnes, at man kan dele og få støtte. Takker for klemmen, skjønner at det er vanskelig, er vanskelig for meg også, så forstår om du ikke klarer å skrive de ordene/forholde deg til det. Skjønner tanken bak..

    act, jeg tror det er bra for oss alle å lese her inne, for å vedkjenne for oss selv at disse tingene skjer, har skjedd med oss selv og at vi ikke er alene. Jeg tror ikke jeg er noe bedre enn andre mennesker, har/har hatt det vanskelig, men det å samtidig kunne gi litt til andre det gir meg mye, så hvis jeg klarer det blir jeg jo glad.
    Takker for klemmen, sender en tilbake!

    Skrevet for 2 måneder siden #
11. 

    Mayalille
    Medlem

    Takk til deg og pernille. klem til deg. håper du har en noenlunde dag?

    Skrevet for 2 måneder siden #
12. 

    act
    Medlem

    Da må du være litt glad, Mayalille, for du gir meg noe i vertfall ! Og det gjør alle dere andre som deler av dere selv her også ! Jeg kjenner at jeg liksom blir glad i dere, samtidig er jo det skremmende også...
    Ett lite dikt fra meg...:

    "Ja,du kan skrike du Munch !
    Men,tenk på alle oss
    som ikke kan male"
    

    Skrevet for 2 måneder siden #
13. 

    act
    Medlem

    Et annet spørsmål... Har vært inne på hjemmesiden til støttesenteret mot incest,og der har de også hjelp/støtte for overgripere. Kjente at jeg ble skrekkelig provosert over dette,og redd for hvis jeg tar kontakt med dem,drar dit,så kanskje jeg møter "overgripere"...Samtidig,når jeg får tenkt meg litt om,så er det vel overgripere som også har vært utsatt for overgrep og trenger hjelp også... Vet ikke helt hva jeg skal tenke og føle om dette.

    Skrevet for 2 måneder siden #
14. 

    Mayalille
    Medlem

    Er et følsomt tema det der ja..fryktelig vanskelig. Men jeg vet om at støttesenteret i vestfold også driver med hjelp til overgripere. Jeg tror de holder de to gruppene helt separate, tviler på at man risikerer å møte en overgriper hvis man dra dit. Så tror ikke du skal være redd for det.

    Desverre er det fryktelig mange overgripere som begår disse handlingene fordi de selv er utsatt og ikke har fått hjelp/behandling. Jeg vet dette, lært det på den harde måten, for å si det sånn. Mine overgripere har selv vært utsatt, emn det ble ikke oppdaget og de utsatte meg.

    Derfor mener jeg det er ekstremt viktig at overgripere får hjelp, så mye og så omfattende som mulig. Og hvem er ikke bedre til å hjelpe dem, enn folk som vet førstehånds hvor mye dette gjør med en person, det å bli utsatt for overgrep? Samtidig er det ikke så mange overgripere som oppsøker denne hjelpen. De gjør det sjelden på eget initiativ og meget, meget sjelden før de begår overgrep. De har som regel blitt dømt for overgrep, eller opplevd at barnet deres har kuttet kontakten med dem.

    Men du har lov å føle slik du føler, act. Er viktig at du gjør det. Hvis du tar kontakt med et støttesenter, så kan du også ta dette opp med dem. Si hva du tenker og spørre om det du lurer på. Jeg vet at SMI liker at brukerne snakker om det de tenker på. Åpenhet og ærlighet er viktig i en relasjonssammenheng, for å bygge opp en tillit. Dersom dette blir et stort problem for deg, og det hindrer deg i å ta kontakt, så har du også lov å ta kontakt med et annet senter. Er mange som oppsøker de i Oslo, selv om de bor andre steder i landet, der blir man veldig anonym, noe mange synes er godt. Men de i Oslo har ikke et så omfattende samtale tilbud som de i vestfold. Man kan få enesamtaler der også selvsagt, men de er litt mer begrenset.

    Skrevet for 2 måneder siden #
15. 

    act
    Medlem

    Kanskje jeg skulle prøve og kontakte dem... Har ringt dem en gang før,men klarte ikke dra dit når det kom til stykket. Vet ikke om jeg må avklare det med psykiateren jeg går hos på sykehuset heller. Det er mange som ikke liker at man "blander inn" andre enn de som de bruker i behandlingsopplegget sitt. Dessuten føler jeg meg for ambivalent også. Jeg vet jo ikke OM det har skjedd meg noe,hva det i tilfelle er og hvor alvorlig... Kjenner veldig på disse følelsene,og at det er JEG som lager det opp. Siden jeg var liten har "folk" sagt at jeg er rar. Så da er det vel bare noe i mitt hode, selv om det ikke føles helt sant heller. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og tro,og det er dette jeg sliter mest med akkurat nå for tiden. Både fysioterapeuten (psykomotorisk) og psykiateren har sagt at de hadde det på følelsen,før jeg sa noe om det,men det hjelper ikke. Kan ikke tro det. De få gangene det liksom har gått opp for meg i ett par sekunder,blir jeg dårlig,kaster opp og så "manipulerer" jeg meg selv til å tenke/tro at det ikke har skjedd noe. Det er bare meg,rare meg,som vil ha oppmerksomhet osv.
    Uff,jeg føler at jeg blir/er så egoistisk og selvopptatt når jeg stort sett bare skriver her om meg,meg,MEG ! |Beklager ! Jeg er i alle fall glad for dere og dette nettstedet!
    Kunne nesten ønske at det var en "sommerleir" el.l....!
    Klem,klem og klem

    Skrevet for 2 måneder siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar »

Du må være innlogget for å skrive.