(Ta) Livet
(3 innlegg) (3 deltakere)-
Guest
MedlemLivet er UUtholdbart Det er første gang jeg er inne her og skriver noe, må si at jeg at jeg har prøvd å Regjere - mitt - liv (brukernavnet), en stund nå, men jeg klarer det ikke! Alt vender tilbake til det vonde og jeg er der hvor jeg virkelig VIL ta livet mitt fordi det er ikke til å holde ut, lære å leve med, skape kraft av....eller hva noen måtte finne på å si. Han har (og jeg vet det "høres ut som jeg er et offer") ødelagt alt: - mitt forhold til min egen kropp (har lagt på meg 20-30 kilo for å bli usynlig, som om det virket!) - mitt forhold til hvem jeg er - mitt forhold til min sjel (den har gått fra kroppen for lengst) - mitt forhold til sannhet - mitt forhold til familien - mitt forhold til tillit, til verden og til håp (for meg finnes det ikke håp lenger) Før alt brast inni meg klarte jeg å ta utdannelse, jobbe - men når jeg strartet i terapi synes jeg a alt ble værre og mer ille, for jeg klarer jo ikke å formidle, smerten, omfanget. lengde - og da juger jeg for terapauten, meg selv og alle. I grunnen føler jeg nå at løgnen er mitt største problem, han har tatt fra meg muligheten til å leve et ærlig liv, til å ha relasjoner uten å sjule, tie, forestille meg. Jeg finnes ikke mer og jeg har og det er det væreste ingen TRO på at noe som helst kan bli bedre. I en alder jeg "burde vite bedre" kutter jeg meg til blods, oppfører meg destruktikt og ønsker å ødelegge meg. Ønsker å dø. Fordi jeg klarer bare ikke mer, det er ikke mulig å holde noen masker lenger. På grunn av at jeg har diagonsen post-traumatisk stress, tviler på alle diagnnoser, det jeg har det er smerte det er UMULIG å romme. Det er ikke plass, det finnes ikke noe sted, det er bare ikke noe håp. Nå har jeg "mistet" jobben også fordi jeg har vært sykmeldt for lenge og hadde bare vikariat, dvs. ingen penger, ingen fremtid, ingen jobb. Og jeg klarer ikke å la være å tenke at de 9 år med misbruk, de 9 år jeg "overlevde" har drept mitt liv, min håp - mitt alt. Hadde det ikke vært for at jeg var oppdratt til å være "snill" hadde det ikke skjedd (innbiller jeg meg?), derfor har jeg også et veldig vanskelig forhold til mamma, som ennå helst ser at jeg er snill, når nettopp det følte at alt det vonde skjedde. Jeg er så klar for å oppheve denne eksistensen, da jeg har mistet motet, får dårlig samvittighet av å si dette til "Dere ukjente" fordi det er jo langt fra deres skyld at mitt liv er ødelagt. For det er det. Intet å tro på lenger Regjerer - ikke - mitt liv, det var innbildning. Han har full kontroll - ennå.Skrevet for 2 år siden # -
Sliter
MedlemHei regjere. Jeg skjønner at du har det vondt og sliter. Jeg var selv inne på å ta mitt liv flere ganger, men for å være ærlig greide/tørte jeg ikke. Det er jeg glad for nå, for hvis jeg hadde gjort det så hadde overgripern vunnet igjen. Jeg vet det ikke er lett men du må prøve å få hjelp av noen du stoler på. Snakke ut om det med noen, prøve å skaffe deg hjelp. Jeg fikk enorm støtte å hjelp ved å kontakte Foreningen Reddferd for taperne. De har støtte meg og hjelpa meg med alt. Har nå egen familie, og vi har det bra. Det hender jeg har mareritt og skriker om natta ennå, men det er noe jeg greier å leve med. Så vær så snill ikke gi opp, jeg skjønner at du ikke ser noe særlig lys i tunnelen. Men ser du et bitte bitte lite lys der, så er det håp og da kan lyset bli sterkere hvis du får hjelp av noen.Skrevet for 2 år siden # -
StoreLille
MedlemKjære Regjere. Jeg håper du lever ennå. At du fremdeles holder ut. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg. Men jeg vil ikke være taus. Jeg vil så gjerne gi deg noe. I hvert fall et glimt av noe. Noe som er godt og håperfullt. Det mørke og den smerten du beskriver - eller sier at er der: det kjennes egentlig ikke mulig å beskrive den slags smerte helt med ord - jeg vet jo ikke hvordan du har det, men likevel tror jeg at jeg vet noe om det. Jeg kunne ha skrevet det du skriver. Ikke i dag, men for noen år siden. Jeg var så fortvila at jeg ikke vkan beskrive det. Jeg klarte egentlig ikke å forholde meg til hvor vondt jeg hadde det. Visste bare at jeg kom meg gjennom tiden på et vis ved å kutte meg og sulte meg og kaste opp og dope meg. Det kjentes som om innsiden min var i en strekkbenk strammet så hardt at jeg ikke skjønte at jeg kunne klare å fortsette å eksistere. Men jeg gjorde det. Jeg holdt ut. Jeg fortsatte å leve. Fortsatte i terapi. Jeg klarte på et eller annet vis jeg ikke forstår i dag, å samle krefter til å foreta noen fysiske endringer i hverdagen min. Sammen med terapien ble det starten på en retning mot det gode. Også for meg. Hadde noen fortalt meg den gangen, at jeg skulle ha så mye godt i livet mitt og på innsiden av meg, som det jeg har i dag, hadde jeg ikke trodd på de et sekund. Jeg hadde ikke trodd at det fantes et slikt liv for meg. Det hadde virket som en umulighet. Men det var faktisk mulig... det er nesten fremdeles vanskelig å tro det. Jeg vet ikke om dette bare er vondt å høre for deg. Jeg håper ikke det. Men jeg kan forstå hvis det, hvis stedet du er på nå er så svart at det jeg skriver bare oppleves fjernt. Eller kanskje til og med som et hån - enda en som ikke skjønner hvor håpløst vondt du har det? Det jeg håper, er at det kan gi et et bittelite glimt av håp. Nok til at du fortsetter å holde ut å leve. Nok til at du våger det du trenger å gjøre for å komme et steg nærmere det gode. For jeg er overbevist at kan finnes. Også for deg, Regjere. Sender deg mot og krefter!Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.