Vil vite hvor mye jeg tåler av smerte.. vet ikke hvorfor..føler meg "gal" som tenker det.. eller føler trang til å bare..vet ikke..dette blir rot.. har en trang. vil skade meg, en uro i meg, føler jeg må gjøre noe.. og vil vite! vil tåle, vil føle smerte! føler meg tragisk,prøver å skjerpe meg ..og det går men følelsen kommer alltid tilbake, trangen! fælt å skrive dette her.. vil egentlig bare fortrenge det. Tenker ja vil, men kan heller ikke fordi da kommer samboeren min til å merke det og er nok ingen plass jeg kan gjøre det da.. vil ikke bekymre han.. kan jo la det se ut som uhell men vet ikke om jeg klarer det.. f**** sykt å tenke sånn.. er jo ca 5år siden sist!ferdig med det der tullet.. !!!!!!!men... tenkte ikke da at det var for å teste hvor mye smerte jeg tålte..bare den uroen.. vet ikke hva som feiler meg nå,er på styr!men jeg vil.. nei huff!! kaos
sykt!
(7 innlegg) (2 deltakere)-
Den der trangen er vond.. huff..
skjønner at du har slitt med dette før?
selvskading er en vanskelig ting altså. Hvis du har lest bloggen min, så ser du jo at jeg også har slitt med dette. Har hatt en pause nå da, på en del måneder. Syns du har vært utrolig flink som har klart deg så lenge, 5 år er virkelig BRA!!!Men har man først fått en slags avhengighetsgreie (eller hva jeg skal kalle det) så vil den nok aldri bli helt borte og når man har det vanskelig, da er det ikke rart at den trangen kommer.. det er ikke sykt, Liiz. Det bare tyder på at ting ikke er så lett.
Har ofte sittet og bitt meg selv hardt i armen, bare for å unngå å gjøre noe verre. Et gummistrikk rundt håndleddet kan være en god avledning, altså å dra den ut og slippe den ned på huden. Det skader deg jo ikke, men gjør vondt. Ellers så hjelper det kanskje å finne ut hvorfor trangen kommer og prøve å jobbe med det istedetfor. Snakke om det, skrive om det, hvis du klarer det. Det er nok en bedre løsning i lengden. For selvskading er jo ikke bra for noen, selv om jeg skjønner veldig godt at mange går til det skrittet når det blir for vanskelig. Har jo hatt det slik selv.
Håper det ga seg litt etter at du skrev dette og at du får sove i natt.
Skrevet for 1 år siden # -
jeg tror det er en helt normal følelse å få, Liiz.. Føler selv skam over så mye, også ang selvskadingen. Vil ikke helt at folk skal vite det om meg, vil holde det for meg selv. Men jeg tror det er veldig bra å snakke om det. Det er veldig, veldig mange som sliter med selvskading, også ikke-utsatte. Så det å snakke om det er viktig, da kan man bryte ned enda flere tabuer. Få vite at man ikke er alene om det, at man ikke er unormal og at det er helt greit å føle sånn og sånn.
Jeg håper jo du klarer å finne andre måter å få ut dette vanskelige på enn å gå tilbake til å skade deg selv.. for det er ikke bra for noen å gjøre det, men jeg vet hvor sterk den trangen kan bli. Jeg er selv livredd for at jeg vil komme til å falle tilbake i det mønsteret nå når sommeren er her. Min kontakt på SMI går i ferie på fredag og blir borte i 4 laaange uker. gruegruegrue... har ingen andre jeg kan snakke med slik jeg snakker med akkurat henne. så jeg håper verdenen min settes på pause og at der ikke skjer NOE som kan få meg ut av balanse, for da kan jeg få et problem.
Vil ikke selvskade jeg heller..
Er veldig glad for at dette stedet finnes, slik at vi kan finne styrke i hverandre.
Vet ikke om du har fått det med deg, men jeg har også opprettet et annet forum, som ikke er så åpent som her. Der ligger en link til det på bloggen min, er bare å registrere seg!Skrevet for 1 år siden # -
Liiz
Medlemja skal ta meg en tur og kikke på forumet:)
Ja de flestew egentlig føler vel litt skam eller mye for selvskading..er fult klar over det.. trist at det skal være så tabu.. det fleste ting da som har med psykiske lidelser og problemer.. vil være mer åpen om det, og synes det er kjempe bra av de som klarer å være åpen, tør å "stå frem".. skulle ønske jeg hadde hatt nok mot til det.. men målet er å bli mer sikker på meg selv og på den m,åten hjelpe andre..og ikke bry meg så masse om ka andre mener. Og vet at det er mulig,alt er jo forsåvidt det, bare ikke alltid det går..men er ALLTID håp..viktig å tro ellers tror jeg egentlig det ikke kommer til å skje det man vil tro og håpe på.. <3 Vet at det er håp for meg fordi selv om jeg på en måte har mye jeg sliter med nå som jeg ikke har slitt med før(pga at jeg jobber med diss vonde tingene i forhold til overgrep,som jeg aldri har turd før, mye problemer før og men litt anderledes nå siden jeg holder på med dritten), så er jeg blitt veldig mye mer selvsikker på masse og tør mer.. og det er godt,gir meg håp.. selvbildet mitt er egentlig ikke bedre, men er jo en forskjell der..selvsikkert og selvbilde,selv om det seff henger sammen..
prøvde litt med en kulepenn i går å skrape meg,ble ikke noe særlig,litt blod og følte nei gi deg da..og redd for at det egentlig ikke så "natulig" ut.. men for prøve det med strikken kanskje det demper suget
takk for støtte..og forståelse <3
Skrevet for 1 år siden # -
Det er veldig dumt at det er så mange tabuer ja. For det som hjalp meg mest i forhold til selvskadingen var faktisk å få lov å snakke om den, uten å bli sett ned på, eller sett skjevt til. Er veldig mange der ute som ikke aner hva det handler om. Altfor mange tror det bare handler om oppmerksomhet, at man vil bli sett. Som regel gjør det jo ikke det. Og mange tenker at det er jo bare å slutte med det eller la være, når den trangen kommer. Det er ikke bare det..desverre. Skulle ønske det var så enkelt!
Jeg har full tro på at du vil komme dit, Liiz, at du kan fortelle om dette her, uten å tenke så mye over hva andre kanskje tenker. Men det er jo ikke alle man forteller alt til. Jeg tror det er viktigere å klare å fortelle til dem man bryr seg om og som er en viktig del av livet ditt. Det er lov å velge sine tillitspersoner også, man trenger ikke si alt til alle. Og det vil du klare når du er tryggere på deg selv.
Selvfølelse er viktig og jeg er helt enig med deg, selvtillit/selvsikkerhet og selvbilde/selvfølelse er to forskjellige ting. Man kan faktisk være veldig selvsikker, men ha et lavt selvbilde og omvendt. Jeg merker det egentlig litt på meg selv, på noen områder er jeg sikker på meg selv, jeg har jobbet myyye med barn, har både utdanning innen det og masse erfaring, så det er noe jeg "kan" og dermed kan jeg komme med mye positivt om meg selv i den forbinnelse, men snakker vi om personlige egenskaper og hvordan jeg føler meg, da faller korthuset sammen.
Det hele handler om, tenker jeg, at man må jobbe med seg selv, sine grenser og behov. Man må lære dem å kjenne og man må lære å uttrykke dem. Man må lære å ta gode valg for seg selv, takke nei til det man faktisk ikke vil/orker, og heller gjøre ting som kan glede en. Og så må man lære å skryte av seg selv. Man kan begynne i det små. Jeg prøver hver kveld å gå igjennom dagen og finne noe positivt jeg har gjort for meg selv og gjenta det inni meg eller høyt. Som "idag var du flink til å formidle dine behov på SMI," "idag klarte du å gå da det ble for vanskelig," "idag klarte du å gå en tur i skogen og virkelig se blomstene." Alt du finner som du har gjort for deg selv, for at nettopp du skal ha det bra, hjelper.
Da blir du mer klar over hva du trenger også. Alt dette styrker deg som person og gir deg en god følelse, altså høyere selvfølelse.
Det handler også om at man skal la være å straffe seg for "dumme" ting. Jeg husker ved en innleggelse, jeg skulle lage en plan for de neste 4 ukene. Hva skulle målet være? Jeg ville at målet skulle være at jeg ikke selvskadet. Psykologen sa, "det får du ikke lov til å sette opp som mål. Det er bra hvis du klarer å la være å skade deg, men det er ikke verdens ende om du gjør det. Setter du det som mål og mislykkes, da kan disse 4 ukene bli veldig nedtur." Der og da var jeg uenig med henne, men nå ser jeg hva hun mente. Det er ikke bra å gjøre det, men ikke straff deg selv om det skulle skje.
Denne prosessen er som en berg og dalbanetur syns jeg ofte. Og det er jo fordi at med en gang vi snakker om ting, da blir det faktisk vanskeligere. Det blir nærere og mer virkelig. Men så, når man kanskje har jobbet med det en stund letter det litt. I neste nedoverbakke er det kanskje like vanskelig, men på en annen måte, kanskje man husker mer eller ser hva som har skjedd klarere. Og så er det den laaange prosessen med å akseptere hva som har skjedd og at det har skjedd, altså ikke godta, for det er stor forskjell på det og. Men å akseptere er viktig.
Det er bra du klarer å bevare håpet, det er utrolig viktig oppi dette her. Og der er håp, jeg ser det hver gang jeg er på SMI, der jobber det mange flotte kvinner som har bearbeidet seg gjennom det og har det veldig bra den dag i dag. Men jeg har ikke alltid selv klart å se dette håpet. Kontakten min på SMI har måttet bære det for meg i perioder, sammen med sannheten, som noen ganger glipper for meg. Da kan jeg tenke på henne og vite at hun vet og tror, da kan jeg også tro. Det hjelper.
Ble visst langt dette her..hehe.. hadde masse tanker jeg ville dele med deg.
Håper dagen idag er bedre!
Klem til deg =)Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.