Sviktet jeg?
(7 innlegg) (4 deltakere)-
Line66
MedlemHar lest gjennom mange tragiske historier i dag og det er godt og ikke føle seg så alene. Jeg har lenge tenkt på hva vitsen med livet er, hva vil livet meg, hvorfor så mye vonde opplevelse - Hvorfor skal akkurat jeg oppleve de, hvorfor skal jeg hele tiden måtte hente styrke jeg ikke trodde jeg hadde... Føler meg maktesløs. Tomheten jeg så lenge har følt er på vei til å bli til hat. Det er så vondt og hate, men så mye vondere og tilgi. Hvorfor akkurat meg. Trodde virkelig jeg aldri skulle oppleve at noen av mine barn fikk oppleve det jeg hadde opplevd, Trodde ikke livet hadde slike vonde ting i vente - Jeg har brukt all verdens tid på og prate åpent om hvor viktig slike ting som skal være en glede mellom to mennesker som er glad i hverandre er. Jeg har snakket om hva som er rett og galt, hva de skal akseptere og ikke. Jeg har snakket om min egen vonde opplevelse slik at de skulle forstå hvor grensene gikk... Likevel opplever jeg noe av det verste en foreldre kan oppleve - Ikke bare 1 barn er missbrukt, men i alle fall 3 - 3 barn som bor under mitt tak, som jeg har ansvar for. Det er mitt ansvar og beskytte de - HVilken mor er jeg, som ikke klarte og beskytte de mot noe slikt Jeg sier til meg selv - Hvordan kunne jeg vite at overgriperen bodde i mitt eget hjem, hvordan kunne jeg vite hvilken monster jeg tok meg av som min egen sønn. Jeg føler meg sviktet - Den dagen han forgrep seg på min datter, forgrep han seg på meg også. MItt valg om å ta meg av 3 barn som ikke hadde en mor resulterte i at jomfrudommen til min datter ble tatt fra henne.... Hvorfor GUD - er dette takken - har jeg ikke vert god nok jeg vil aldri klare og tilgi meg selv - Hva er min kamp for ekteskapet og barn jeg ikke har født selv verdt når jeg utsetter min datter for dette Men igjen - jeg vet at jeg aldri kunne vist dette om ikke tilfeldighetene fikk det på bordet - jeg viste ikke, jeg kunne ikke vite... Men skyldfølelsen er det - jeg sviktet...Skrevet for 2 år siden # -
idalie
MedlemJeg har slutta å spørre hvorfor å hva som er meningen med verden å livet om alt er så forbanna tragisk for meg å hvordan gud kan finnes å være god om JEG skal oppleve så mye faenskap. detta kanke være hevn fordi jeg har faen meg ALDRI gjort noe for å fortjene noe SÅ jævli!!! Så jeg har bestemt meg for at gud finnes ikke, vi gjør egne valg for å teste oss selv å jeg som står igjen å er blitt brukt. jeg er ikke noe offer men en overlever å VISST FAEN skal jeg vise drittsekken hva jeg setter i ordene overlever!!!! Jeg ville helt æli latt datteren din føre sak om ho vil det, å jeg ville heller svikta sønnen din å støtta dattra di enn å gjøre noe du vil andre på!Skrevet for 2 år siden # -
Line66
MedlemGodt sakt!!! Nå er det ikke min biologiske sønn - heldigvis, må jeg si, lettere og hate... Barnevernet anmeldte han og jeg pluss to av døtrene mine har vert til avhør - Han var til avhør forige mandag, så vi har enda en lang vei og gå - Håper virkelig han for en straff så mine døtre får en oppreisning- Håper også han for hjelp så ikke flere blir skadet. Er enig med deg at med tiden må vi se på oss selv som overlever istedet for offer, og det tror jeg vi vil klare til slutt. Han for ikke dra oss videre ned i dritten Men klarer ikke og la vær og ha skyldfølelse - kampen for ungene tar knekken på meg - Flashback for min egen incest gjør det så mye verre for meg og takle alt samment Men som du sier - VI ER OVERLEVER - Og INGEN har gjort noe som fortjener en slik opplevelse - Vi skal vise alle drittsekkene at vi ikke lar oss knekke Takk for svaret ditt - Godt og høre andre snakke det samme språket
Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemVel meninga med livet... At Gud den gode finnes... Vel han døde den dagen broren min trua meg... "Unnskyld jeg mente det ikke"... Hva slags idiotsikring er det liksom? Neihei, da burde hodet sagt deg at dette burde du ikke gjort da... Forsent! Om jeg MÅ møte han igjen vel da lukker jeg meg inni meg selv, vil ikke se han! Eller hun eller DET hva det nå er som står bak! Leve må vi uansett.. Til siste åndedrag. Men hva vil jeg få ut av livet mitt da? Ett nytt spørsmål ett nytt mål. Lykke til Line66, uansett kor tungt det er å måtte takle så håper jeg at du kan få svar på hvorfor du ikke oppdaget det før. Føler med deg du har vært i begge endene nå, det har min mamma å, men hennes reaksjon var blank å tom.. Heldige barn likevel de som har deg til mamma da likevel. Klem (Jeg har vært i begge endene av drapstrusel fra egen bror og selmordstrusler fra eksmann..) Vet ikke hva som er verst å måtte leve med egentlig?.... Klem, jeg tenker på deg Line66Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 2 år siden # -
Line66
MedlemEr det noe som er verst? Jeg mener at det verste er det den enkelte opplever og føler, er det vesrte i deres liv. Man skal ikke undervurdere andre menneskers tragedier. Vi har det alle tøft som har opplevd slike ting, på vær vår måte... Jeg tror skyldfølselsen må jeg leve med hele livet, og hva gagner det og finne ut av om jeg skulle ha oppdaget det før? Ungene mine sier med overbevisning at jeg aldri hadde oppdaget det uten at jeg selv gravde fram misstanken - Inders, inders inne, vet jeg at jeg ikke kunne gjort det så mye anderledes uten og vite. Jeg har vel gjort mer enn de fleste gjør for og forhindre slikt. Likevel er skyldsfølelsen der og at jeg sviktet som mor... Må finne en måte og leve med det på, som alt annet... Jeg kan ikke forstå at en mor kan vende ryggen til sine barn på den måten du opplever. For meg har kampen for ungene vert en måte og holde meg oppe på. Jeg kunne aldri klart og leve med meg selv uten og ha gjort alt. Det som er så vondt er at jeg vet og føler på kroppen hva ungene går igjennom og hva de skal i gjennom av følelser og frustrasjon, hat og vonde tanker. Derfor blir er det så vondt hele tiden... Jeg bare håper at jeg kan bidra til at de for det mye lettere enn hva jeg har hatt. Mine foreldre ville heller ikke vedkjenne seg det - Jeg fikk ikke snakke om det med de - For 2 år siden da jeg om min far pratet sammen fortalte jeg ham at jeg hadde kontaktet incest senteret. Han avbrøt meg og sa at det sikkert var feigt av ham, men at han ikke klarte dette temaet... pyse sier jeg inni meg (jeg aksepterte det - nå spiller det ingen rolle lengre) og han har liksom jobbet i politiet med etterforskninger på det meste, og så tørr han ikke face sin egen datter? FEIGHET Menneskene rundt oss burde ta bedre vare på sine og ikke holde på og skremme de som ligger nede... føler sterkt med deg Janne-Helen og håper du vil komme deg hel og styrket gjennom dine ting....Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemSant nok vær sin tragedie... Samvitighet og skyldfølelse er noe alle strever med... Det er ikke enkelt leve med, men man må. Det er hinsides forstand at en mor kan gjøre noe sånt som min har gjort mot meg..... De er heldig å ha deg oppe i alt dette, du er alt det min mor ikke er.. Ansvarlig voksen som bryr seg og tross alt er mamma likevel om ho har svikta. Jeg håper at du kan påpeke det for dem. Takk for det Line, lykke til videre med kampen din.Skrevet for 2 år siden # -
Saphiire
MedlemJeg må si at jeg kun har en grunn til å leve for på dette tidspunktet. Men den egentlige grunnen til livet, det vet jeg ikke. Det kommer så mange spm og masse vonde følelser, og vi føler oss så hjelpesløse. Men jeg tror, at en og hver av oss har en kriger i oss. En som kjemper for oss, en som griper verdigheten vår og holder den igjen. Uansett smerter og uansett syn, så må vi holde tak i den krigeren. Og hva med det lille barnet som ser opp på oss, og ber oss om å holde oss fast i håpet og ikke falle ned. Det lille barne er også en grunn til å fortsette å kjempe. Det høres nok ut som en personsplittelse, men kanskje alle mennesker har en slags personsplittelse, at vi har flere personer i oss, noen sterkere enn den vi egentlig er. Når det gjelder datteren din, så er skyldfølelse noe som følger med, når noe forferdelig skjer med de man er glad i. Og uansett om den er der eller ikke, så er det aldri din feil at andre mennesker skader eller sårer barnet ditt. Det du trenger å gjøre er å snakke med barna dine. Nå vet jeg ikke hvor gamle de er, men å få dem til å forstå er et godt steg innenfor grensen, så de ikke vokser opp å tror det er deres feil. Noe som det absolutt ikke er. Jeg håper personen som gjorde det får hjelp, og at dere kommer dere igjennom helvete som dere plutselig befant dere i. Sender varme tanker til dere. KlemSkrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.