Akkuratt det føler jeg meg for tiden... Sitter tenker på hendelsen der min overgriper og mor sitter å ler av overgrepene, det bare helt SINNSYKT! Hinsides forstand, tenker e klikker det bare i toppen, kan ikke fortså, kan ikke forstå, error error...
Ett sånt fint bilde har kommet opp i hodet mitt, jeg sitter strandet på stranden med spade og ei bøtte og kaster sanden opp i luften, sitter der på rumpen og bare ja dæljer løs med spaden i sanden, på bøtten, bygger ett hus som jeg river ned like raskt som det ble bygget... Skriker som en liten unge og føler meg helt tullerusk... kaster sanden opp i luften som regner rett ned oppi hodet mitt igjen... Like langt...
Men i går sendte jeg fra meg siste punktet jeg hadde til min mor, simkortet med telefon nummer som var i hennes navn. Endelig ikke flere terror telefoner om "er fru Tømmervåg der", etc. Jippi! 
Men er da nå fullstendig strandet i ingenmansland... kansje like greit... Endelig bare begynne puste og kjenne at JEG er virkelig...