storebror lever livet, lillesøster sitter igjen.
(4 innlegg) (3 deltakere)-
inmymind
Medlem"ikke si noe, da blir mamma sint på deg". slik var det. hver dag fra jeg var 2 til jeg var 6... " det er slik alle storebrødre gjør, for de har hemmeligheter med lillesøsteren sin. og ingen kan si noe". ordene hører jeg like godt i dag som jeg gjorde da. jeg var 9 år... bilder og lyder dukket opp i drømmene mine. jeg sov ikke om natta, lå og snakket med noen som ikke var der. mamma tok meg med til legen for hun trodde jeg var chizofren. alt var i skjønneste orden sa legen og sendte meg hjem igjen. jeg begynte å kutte meg da jeg var 11. bare noen striper for å straffe meg selv. hvem var det som tenkte slik om sin egen bror? hvem kunne være så slem? jeg så ikke bildene bare i drømmene mine lengre. jeg så dem når jeg var våken også, uansett hvor jeg gikk. 11 år og overdose med tabletter. livet ebbet ut av meg. istedet for å være ei livlig jente som jeg skulle ha vært. ble jeg ei jente med sinneutbrudd og vanskeligheter med å oppføre meg. de tok meg med til barne - og ungdomspsykiatrisk fordi det var noe galt med MEG. da jeg var 12 spurte ei venninne om hvorfor jeg hadde prøvd å tatt mitt eget liv den gangen og hvorfor jeg var så trist hele tiden. da fortalte jeg venninna mi om hvor slem lillesøster jeg var. om alle bildene og at jeg ikke fortjente å leve fordi jeg var så slem men at jeg ikke ville forlate lillebroren min. venninna mi gikk til helsesøster og fortalte henne hva jeg hadde sagt og at hun var redd for meg. jeg ble hentet i klasserommet av 2 helsesøstre og ble konfrontert med hva jeg hadde sagt. jeg gråt av skam... de hadde møte med mamma og igjen med min storebror som innrømte alt. alle bildene jeg hadde hatt, alle marerittene var sanne. mens jeg gråt mine tårer roste de min bror for å være ærlig. mens jeg hatet kroppen min, inviterte de ham på middag. mens jeg kuttet meg feiret de jul sammen med ham. mens jeg ruset meg satt de å lo med ham. jeg har aldri fått lov til å hate ham. aldri fått lov til å være sint. enda, nå som jeg er 22 år føler jeg at jeg skylder ham. jeg løper ærender, passer barna, ler og smiler. men innvendig hater jeg ham. enda kan jeg ikke ha et normalt forhold til en mann. sex er noe jeg avskyr. jeg er redd hele tiden. må låse det rommet jeg skal sove i uansett hvor jeg er. redd for at han kommer tilbake. at vi igjen skal ha hemmeligheter sammen. vil ikke mere nå. jeg er sliten. et lite sekund med stillhet er nok til at hodet mitt fylles av angst og tanker. jeg er lei av å sovne på ei tårevåt pute hver kveld. lei av at folk skal fortelle meg at det er lenge siden. i sjelen min hendte det da jeg var 2, da jeg var 10, da jeg var 12, da jeg var 18 og fremdeles skjer det. hver dag. da jeg var 10 år fikk jeg lillebror. åh! som jeg elsket lillebror. da jeg bysset ham i søvn om kveldene p.g.a. ei mor som ikke stilte opp var alt glemt og jeg dro avsted til en plass det bare var meg og lillebror og vi var trygge. trygge fra storebror, mamma, vold og alkohol. han ble min redning. jeg var 13 og fikk føle kreft for første gang. 21. April 2000 forlot lillebror meg. aldri skulle mitt navn berøre hans lepper igjen, aldri skulle hans hånd finne min og få meg til å føle meg trygg. Kroppen min har blitt et hjem for våkne netter, gråt og fortvilelse. Jeg kunne ha reist meg opp igjen, børstet av meg støvet og gått med hevet hodet. I stedet ligger jeg nede og kjenner smaken av sand. Jeg står ved himmelens port, min bønn der jeg sitter på kne er å få komme inn. Men noen viser meg bort og forteller meg at min vei å gå er gjennom ild og smerte. Stryker hendene gjennom håret. Hodet gjør vondt. Det er for lite det er for trangt. Får ikke plass til alle opplevelsene som sitter der inne, og som gnager hull på det som kunna ha vært min lykkelige atmosfære. Slår meg selv i hodet. Få det ut, få det ut! Stemmene får meg til å gjøre dumme ting. Lage arr på huden, lage elver fra mine øyne. Kroppen min er sliten nå. Tiden er inne for lengst men smerten fortsetter på overtid. Det er lett å huske alle jeg er glad i, men de er lette å glemme når stillheten har senket seg og trettheten finner veien til sinnet.Skrevet for 3 år siden # -
Line66
MedlemDU beskriver og skriver så bra at jeg sitter med tårene i øynene mine - Hvet selv at dette er ting man må leve med resten av livet, men det er viktig og finne en måte og leve med det på - Jeg har klart det fram til nå - NÅ er kampen begynt på nytt, for 3 av 5 barna mine er missbrukt - Storebroren har missbrukt 3 av de og helvetet starter igjen... Likevel så vil jeg si deg noe om min tidligere opplevelse der min onkel forgrep seg på meg mellom 8 og 10 års alderen. Jeg klarer fint og leve med det nå, selv om jeg for backflash i blandt. Det har vert en lang prossess, men jeg klarte det - hatet er vekke, men tilgivelse for han aldri... Jeg lærte meg og leve med det og ikke la det styre livet mitt. Et valg jeg tok fordi jeg kom fram til at uansett hvordan jeg vender og snur på det så har det skjedd, og at det var opp til meg, og bare meg og finne min egen måte og overleve på. Jeg fant den ved og akseptere at det hadde skjedd, og deretter tok jeg selv styringen over livet mitt... jeg snakket om det til venner og kjente - Dette var ikke gjort på en kveld - Håper kanskje at min lille historie kan bidra til å gi deg håp og jeg ønsker av hele mitt hjerte at du vil klare og ta valget med og akseptere og ta kampen med deg selv og finne din måte og overleve på...Skrevet for 2 år siden # -
inmymind
MedlemTusen takk for svar. det er en lang og smertefull prosess, men håper at med tid og stunder smerten vil avta, og at jeg kan lære å leve med opplevelsene. tenker på å flytte, bor i ei lita bygd der også han bor og tror det hadde vært godt å kommet seg unna litt å fokusert på min egen healing. setter utrolig pris på deres innlegg, og ikke minst din historie Line66. håper og ber om at dine barn har det bra. og også du fortsetter din kamp for overlevelse. Saphiire, bare ved ditt innlegg holder du hånda mi. bare ved å vise at du bryr deg stryker du meg over ryggen og hjelper meg på riktig vei. det betyr utrolig mye og vite at man ikke er alene. så igjen, Tusen takk.Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.