I dag har jeg klart noe stort: jeg har satt tydelige grenser for meg selv i forhold til slektninger. Jeg har sagt klart ifra at fra nå av vil jeg ikke høre et ord mer om overgriperen og hans familie. Jeg er lei av å få høre hvor flink han er til ditt og datt, og hvor grei og populær han er. Jeg er lei av å høre hvor trasig familien hans har fått det etter at jeg sto frem med overgrepene han har gjort. Jeg er lei av å høre at de skal skilles, og at det er min feil. Jeg er lei av å høre om hvor trasig barna hans har fått det etter at det har kommet ut at faren har gjort overgrep.
Jeg har i dag sagt fra at slektningene er velkomne hjem til meg og at jeg er glad i dem. Men jeg har også sagt at innenfor mine vegger skal ikke overgriperens navn nevnes mer. Hvorfor? Jo, fordi det faktisk ikke interesserer meg og fordi jeg ikke har tenkt å bruke mer energi på han og hans familie nå.
Nå vil jeg bruke all energi på meg selv, mannen min og barna mine. Overgriperen får seile sin egen sjø og ordne opp i sine egne problemer! De som vil snakke om han får snakke med andre om det, og ikke komme til meg!
Det har jeg klart å si fra om i dag. Er det rart jeg er stolt av meg selv her jeg sitter, alene og midt i natten?