sover lille jenta?
(5 innlegg) (3 deltakere)-
mina
MedlemMamma var alene med meg da jeg var liten. Vi bodde sammen og hadde besteforeldrene og tanter og onkler i nærheten. Jeg har alltid visst hvem min far var og han dukka opp ved jevne mellomrom og det hendte jeg besøkta han og hans foreldre. Han bodde stort sett sammen med dem. Da jeg var rundt 9-10 år, gjorde han sine "hoser grønne" for å få bedre kontakt med oss igjen. Jeg var veldig glad i han, og ønsket at han skulle være der. Det endte med at pappa flyttet inn til oss, og jeg var var verdens lykkeligste jentunge. Nå, 34 år etterpå, så husker jeg ikke lengre hva som skjedde når og hvordan det hele begynte, men jeg tror det hele begynte en søndags morgen, da jeg krabbet opp i sengen til mamma og pappa for å få en kosestund før dagen begynte. Jeg trodde de sov begge to og la meg i midten, med ryggen til pappa. Plutslelig kjente jeg tissen hans på låret mitt. Jeg stivnet til, syntes det var flaut. Så kjente jeg hånden fikle med trusa mi. Herregud, han tror jeg er mamma, tenkte jeg. Jeg lå musestille og latet som om jeg sov. Han lette seg frem med en finger og fant det han lette etter og stakk den inn. Jeg var livredd for at mamma skulle våkne, og livredd eller flau over at han skulle merke at det var jeg som lå der. Måtte jo bli utrolig flaut for han, så jeg lå aldeles stille og lata som om jeg sov fremdeles. Det var jo litt spennende også..... men jeg visste jo at det var veldig galt. Det gjorde ikke vondt. Da han hadde funnet frem med fingeren, stakk han tissen inn. At ikke mamma merket det, er jo helt utrolig, han var jo ikka akkurat så velidg rolig. Og jeg forsto senere at han selvfølgelig visste at det ikke var mamma. Da han var ferdig, fortsatte han bare å ligge der, Og litt etter litt våknet vi alle sammen. (Også jeg, liksom). Dette ble ikke nevnt med ett ord fra noen. Det varte ikke så lenge før mamma ikke orket at han bodde der mer, så han flyttet igjen. Tilbake til sine foreldre. Han og bestefoeldrene mine, samt en kusine av meg, reiste en tur til København. Dette var tydligvis en pansjonisttur, men koselig for det. Da vi satt og spiste middag på ferje, "beinflørtet" jeg med min far, men det viste seg at det var en dame jeg "sparket" på leggen. Jeg kan huske at jeg ble utrolig flau, for hun måtte jo skjønne at jeg hadde ett litt "rart" forhold til min far. Da vi kom frem til hotellet, skulle han og jeg dele rom, og de tre andre ligge på ett annet rom. Da vi kom inn på rommet, spurte han meg om jeg hadde noe imot at han gikk ut og hentet ei jente som han kunne kose seg med om natten. Jeg torde ikke si noe annet at nei, det var vel det samme for meg, jeg skulle jo sove allikevel jeg. "Så det skjenerer deg ikke da" spurte han flere ganger. Jeg forsikret han like mange ganger at det gjorde det ikke. Inni meg kokte det. Jeg var livredd for hvordan jeg ville takle det, og jeg skjønte jo at det var en hore han skulle ha med seg. Det ble iallefall ingenting av det. Men da kunne jo likegodt jeg ligge i dobbeltsenga sammen med han, og ikke i ekstrasenga som var planen. Jeg gjorde jo som han sa. La meg og latet som jeg sov under gjenntatte ganger med overgrep hele nattet igjennom. Dagen etter hintet jeg til min bestemor, om at vi hadde byttet side i senga mange ganger iløpet av nattet i håp om at hun ville forstå, men det gjorde hun selvfølgelig ikke. Jeg trodde ikke at han visste at jeg skjønte hva han drev med, for jeg lata jo som jeg sov,,, og ingenting ble nevnt dagen etter. Eller noen gang senere.... Senere samme året, sent på høsten, inviterte han meg på hyttetur på skitur på fjellet, der inviterete han også med seg en annen gutt som var ett par år eldre enn meg. Dette var den gutten jeg var så forelsket i. Jeg var forferdelig "guttegæærn", men turte aldri og nerme meg dem. Jeg har ofte lurt på hvorfor han inviterte med seg han og ikke f. eks noen av de andre barna der, han hadde flere søsken, og tre av de var mye nermere meg i alder og ei av dem var jo min lekekammerat. Men det spørsmålet får jeg nok ikke svar på. .. Da natten kom, lå vi i samme seng igjen, "det var jo så kaldt". Det varte ikke lenge før jeg kjente at fingeren var på plass, samme ritual som alltid... Denne gangen tenkte jeg på at det var den gutten som var med. At det var han jeg delte seng med..... på denne måten, distanserte jeg meg fra selve handlingen og latet som noe annet. Og det var jo ikke vondt. Jeg skammet meg fordi jeg syntes faktisk at det var godt. men det skulle han alldri få vite. Han skulle få lov til å tro at jeg sov. (Tenk så naiv var jeg...) Vi var der i tre netter, med tilsvarende like mange overgrep. Det var vel rundt denne tiden han fikk seg en hybelleilighet og skulle liksom prøve å være en foeleder med å ha meg hos seg annenhver helg. Det fungerte nok ikke, han hentet meg akkurat ettersom det passet for han. Hver gang jeg var der, så var det vel best at vi tok oss en liten "lur", han var jo så trøtt, og jeg hadde vel godt av å sove litt jeg også. Aner ikke hvor mange ganger dette gjentok seg, men en plan begynte å ta form i hodet mitt. Midt under akten skulle jeg gå på kjøkkentet å hente en kniv og kutte av hele "stasen" hans. Jeg skulle ikke drepe han, det ble for godt for han, men å kutte av han kjønnsorganet ville nok bli en mer pine. ** Forholdet mellom å elske og hate, er helt merkelig. Jeg elsket pappaen min. Det han gjorde mot meg, var jo ikke fysisk vondt. Enkelte ganger var det tilogmed godt. Men allikevel gjorde det så vondt. Den psykiske smerten og det at det var så ferferdelig galt var så vond.*** *** Jeg hadde ei venninne som jeg fortalte alt til. Mange år etterpå, forsto jeg hvorfor hun hadde så god forståelse for det hele, samtidig som meg, oppelvde hun mye av det samme med sin stefar. Må jo ha vært dobbel belastning for henne. Hun fikk hele min smerte, samtidig som hun skulle bære på sin grusomme hemmlighet.*** Så var det den dagen jeg fylte 11 år, jeg hadde ett lite selskap med ett par venninner. På den tiden var det så populært med noe vi kalte for "jomfrubånd", og dette fikk jeg av ei venninne. "Dette kan jeg ikke ha", sa jeg "for jeg er ikke jomfru". Mamma reagerte momentant. "hva er det du sier"... Osv, osv. jeg fortalte alt. Men sa også at jeg hadde funnet en løsning på det. Var lei meg for at jeg aldri fikk gjennomført avkuttingen, det skulle nemlig skje neste gang. Mamma hadde akkurat truffet en ny kjærest, og det var vel egentlig han som anmeldte det hele og satte igang hele rettsapperatet. Mamma så jeg ikke noe særlig til. Har hørt en gang senere at hun ikke taklet det, og bare sov og sov. Avhørene og lensmann og advokat var værre enn selve overgrepene. Alle de spørsmålene... Alt de skulle vite. Jeg husket ikke alt, og klarte ikke sette ord på alt, så jeg sa at det hadde skjedd 5 ganger, og fortalte om 5 av overgrepene. men i virkeligheten var det mange, mange fler. Veninnen min måtte også i avhør. Jeg instruerte henne i hva hun skulle si.. Jeg følte meg skyldig. Satt inne på kontoret til en mann og skulle legge ut om penisen hadde vært inni meg og om han hadde ejakulert. Det ante vel ikke jeg. Og dessuten hadde jeg stort sett "sovet". Jeg skulle undersøkes av en lege, men nektet plent. Ingen mann skulle få lov å ta på meg lenger. Jeg sto i vindu og var klar til å hoppe ut av andre etage om han nermet seg. Mamma ble fortvilet og klappet til meg så jeg begynte å blø neseblod. jeg sølte på dukken min, og den tok jeg ikke i etterpå, fordi den hadde fått litt av min skam. Jeg kastet den en stund senere.. Da alt dette hadde roet seg, og ingen kunne skjønne at dette var riktig, "for han var jo så snill og hjelpsom med alle". Er det ingen som har snakket noe mer om det. Bortsett fra han som ble stefaren min, som absulutt ville undersøke om jeg fremdeles var jomfru. Han kom med så mange "psykiske angrep" at det også nesten var værre enn det min far hadde gjort. Mamma ville egenlig skilles fra han også, men de hadde da fått to barn sammen, og hun orket ikke tanken på å være alenemor en gang til. Hun valgte heller å jobbe på kvelden, og han på dagen, så hun slapp unna han. Men det gjorde ikke jeg. Men det ble "bare" det psykiske, selv om jeg våknet en gang at han tok på meg, men da skrek jeg så høyt og slo så hardt jeg bare kunne, så det skjedde ikke igjen. Dette trodde ikke mamma på, sa hun, men jeg tror bare ikke hun orket og tro på det. Det hører med til historien at pappa tilsto med en gang, og satt ett års tid i fengsel. Nå er dette 34 år siden, jeg har klart meg tilsynelatende bra frem til nå. Men nå kjenner jeg at jeg tenker mer og mer på det, og slettes ikke klart meg bra. Jeg tror jeg trenger hjelp for å komme igjennom det. Jeg har snakket om dette til flere venninner opp igjennom, men har aldri aldri mottatt noen profesjonell hjelp. jeg føler meg så alene. Og dette kommer nermere og nermere. For ett halvt år tid siden, skrev jeg brev til pappa. Har ikke hatt kontakt med han eller resten av den familien siden den gang. Men "dumpet" plutselig bort i min kusine ved en tilfeldighet (hun som var med til København). Jeg skrev til han at jeg følta at det var på tide å ta ett oppgjør med det som hadde vært, og komme seg videre. Jeg skrev også at jeg sikkert ikke kunne tilgi det som hadde skjedd, men at vi kunne, om han ville prøve å legge det bak oss. jeg har ikke fått svar. Min kusine mener at han sikkert er redd. jeg føler nesten som om hun fremstiller dette som om det er han som er offeret. Jeg prøvde å forklare henne at om jeg ønsker kontakt, så er det slettes ikke for hans skyld, men kun min egen. Tanker som har opptatt meg mer og mer i den senere tid, er om det skjedd noe mye tidligere også. I hele barndommen var jeg så sexsuellt opptatt. Og flørtet med menn. Dette er jo ikke normalt for ett barn.? Men nå husker jeg nesten ikke når som var hva eller noe ting. jeg glemmer nåtiden også. Ungene mine er ganske oppgitt over meg. Og jeg er nesten redd selv også. Jeg glemmer de utroligste ting. Ting som har skjedd og ting jeg bør huske.. Og ting jeg bør huske å gjøre, som jeg glemmer at jeg skal...Tror nesten jeg er dement i en alder av 44 år. Det er skremmende.Skrevet for 4 år siden # -
mina
MedlemJeg vil gjerne snakke med og veksle tanker og følelser med noen som har det på samme måte som meg. jeg går også å har hatt tanker om å skrive en bok om dette. Har tenkt lenge, lenge, men kommer ikke igang, vet heller ikke hvordan jeg skal forholde meg til eventuelt å publisere den. MinaSkrevet for 4 år siden # -
farmor47
MedlemHei Mina! Sterk historie. Vi som har opplevd overgrep som barn el også senere i livet, har mange felles opplevelser. Selv om mange av detaljene kan være veldig forskjellige. Ingen historie er lik og alle er unik på sin måte. Har skjønt etter å lest mange av historiene, at det er mange som har enten fortrengt(som eg gjorde), eller trodd at de hadde blitt ferdig med historiene, men når ein kommer opp i godt voksen alder, kjem det att. Da er det veldig godt å ha noen å dele historien med, utveksle erfaringer, og se at tankene som en slit med er "normale". Det som hendte må opp i dag og ut av systemet. Eneste måte en kan gjrøe det er å få snakket om, diskutert det, eller som eg tyt om skreve det ned. Skrive og skrive og dermed finne;huske, mye mer enn det du trodde du kunne huske. Eg går inn her ofte(som man kan se av alle mine innlegg), ta kontakt om du tror det vil vere hjelp i å skrive til meg. Du har nettopp starta på en prosess, som du kanskje trodde du var ferdig med.Det er tøft. Men problemer er til for å overvinnes. Stå på!Skrevet for 4 år siden # -
<3
MedlemEn veldig sterk historie Mina. Glad for at du deler historien din med oss. Jeg skjønner ikke hvordan du har kommet deg gjennom alt dette uten profesjonell hjelp. Selv har jeg veldig god erfaring med psykologer og ikke minst støttesenteret mot incest, kan være godt for deg og prate med noen som har noe mer kunnskap og erfaring og som kan hjelpe deg med å få tilbake nåtiden. Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Du er flink til å skrive! Håper du gir ut bok en dag. Lykke til videre.Skrevet for 4 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.