Kjenner jeg trenger noen svar...var det virkelig så usynlig som jeg føler...
eller var det noen som lurte å tenkte noen tanker om at alt ikke var så bra hjemme hos oss da jeg vokste opp.
Jeg har god kontakt med min bardoms venninne , hun var den første jeg traff den dagen vi flyttet til den byen...vi var 5 år å det sa klikk med en gang.siden har vi vært bestevenner gjennom tykkt å tynnt...ikke alltid vi har pratet like masse å ofte, vi har levd forskjellige liv..men hver gang vi hører stemmen til den andre er vi liksom på samme planet igjen.. chattet med henne på fb i går å spurte henne om hun husket noenting fra barndommen, om jeg hadde gjort eller sagt noe...hun husket at jeg ofte ville leke voksen, mann å dame, jeg visste utrolig mye om sex å hadde vist henne hvordan man "gjør" det...en gang mens jeg viste henne hadde stefaren min kommet inn på rommet å sett hva vi gjorde..han hadde eksplodert , sendt henne hjem ...jeg husker ikke dette å aner ikke hva som skjedde etterpå. den siste sommeren i den byen sku jeg bo ei uke hos han...kona å ungen deres var ikke hjemme tror jeg, husker ikke at de var der...men da hadde jeg kommet gråtende hjem til venninnen min, bare moren som var hjemme da..å jeg hadde grått å spurt om jeg kunne komme å være der til mamma kom hjem, sagt at alt var så fælt hos han å at jeg ikke orket mere...hadde selvfølgelig fått lov til det...husker ikke det da, men husker jeg snek meg inn hos han å hentet tingene mine, rett og slett rømte fra han...det var grusomt...kjenner så godt følelsen av avmakten å fortvilelsen....skrev ingen lapp eller noen ting om hvor jeg var å hva som var skjedd...bar dro fra han..han ringte ikke for å finne meg så tror han skjønte at jeg hadde stukket av...hos venninna mi var jeg helt utslått å så utrolig sliten etter dagene i helvette hos han...husker hus spurte hva jeg hadde gjort meg for jeg hadde et digert blåmerke på rumpa...jeg sa jeg hadde falt i trappen, men da sa hun at det trodde hun ikke noenting på.....å jeg bare gråt å gråt...moren hadde vel kanskje skjønt noe da, at det var noe alvorlig som skurret....i går da vennen min snakket med moren sin så skjønte hun jo alt...håper hun kommer på flere slike episoder å kan gi meg en bekretelse . tenker jeg blir å ringe til barneskolelæreren min og, men må sammle litt mot å styrke først. etter samtalen i går datt jeg helt i staver...hadde ikke spist hele dagen å så tok jeg to pinex forte for smertene i kroppen å jeg kræsja helt ... måtte bare gå å legge meg, å i natt drømte jeg masse syke drømmer om han å det han gjorde, kjenner vekten va de oppe brystet i dag...han brukte å holde meg nede med et kne på hver side av skuldrene mens de andre holdt på...grøsselig altså...!!
skal til samtale på mandag igjen å da tror jeg at jeg må finne styrken til å snakke om dette...er helt på bærtur å sliter med å klare å holde fokus.
skal ut i dag med noen venner , en hel dag uten mann å unger , bare damene på tur !! blir så deilig, men kjenner jeg er redd for å ikke klare å være tilstede med hodet.
Snakket med min barndomsveninne
(11 innlegg) (4 deltakere)-
pernille
MedlemTaushet er overgriperens beste venn....Skrevet for 1 år siden # -
pernille
MedlemSer a dette innlegget er bare rot, men akkurat nå er det bare rot i hodet mitt å...værden er tåkete å tankene tåkete å rotete ...vet rett å slett ikke hvordan jeg skal håndtere dette, å føle å bare det å være til. i dag blir en dag med et påklistret smil å tykk værnedrakt !!!
Skrevet for 1 år siden # -
verdifull
MedlemSå Flott , Pernille , at du klarte å snakke med henne om de! Stå på, du klarer å snakke med lærern din og. Bare ta ett skritt av gangen. Og gi deg selv god tid til å hvile. Nyt dagen. Og kos deg i dag!! :)Håper du klarer å være til stede. Tenk på at du er ein fantaskisk dame. Så dyrebar, og verdifull!
klem fra meglyset er sterkere enn mørket!Skrevet for 1 år siden # -
verdifull
MedlemForstår deg, Pernille. Bare drit- bare vondt- bare sår! åååå - Gud, dette er grusomt!
di er syke, disse folkene. Syke. Grusomme. forferdeikge. Og de di gjør er de samme..
Men..
Du er fantastisk Pernille!
Øv deg i å tenke de, at du er fantastisk- dyrebar- unik. En perle!!
KlemSkrevet for 1 år siden # -
pernille
MedlemJa det er grusomt å forferdelig...å grøsselig tungt å gjennomgå alt dette, men det må vel til for å få et bedre liv...å lære seg å leve med det...akkurat nå kjennes det ut som livet aldri kommer til å bli som jeg ønsker ...han\de har så fullstendig overtaket på meg...å det gjør så vondt .. vondt hele tiden...
Skrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemForstår kaoset ditt Pernille, har selv hatt det sånn. Lurer også, får jeg svar? Har jo spurt en del av dem, men ingen sier å ha lagt merke til noe... Skjult det for godt...
Føler utrolig stort tomrom... Ett hull som ikke kan fyllest...
Mange klemmer til deg Pernille
Du skal klare snakke med læreren din, du er sterk! Supersterk synest jeg du er! Familien du har rundt deg, barna dine og mannen!
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.