Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Silje
   Medlem

   Hei.. Har aldri klart å få frem hva jeg sliter med. Ikke til psykologer jeg har snakket med, der bagatelliserer jeg følelsene mine.. Ikke til min kjære som jeg elsker over alt på jord, og som nok alltid har visst at noe har hendt, men som ikke har spurt og bare vært hensynsfull... Ikke til venner som i perioder ser at jeg sliter, men vet ikke hvorfor.. Ikke engang her klarer jeg å sette ord på det, men er alikevel glad for at jeg kanskje har funnet et sted hvor jeg etterhvert kan klare å lufte tankene mine.. Dersom jeg våger å slippe taket i lokket som har ligget over disse følelsene så lenge...jeg vet det blir tøft... men det slipper aldri helt taket..så jeg må ta skikkelig tak i det en gang for alle.... Jeg vet bare ikke hvordan.........

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Hei Silje. Velkommen hit Det er ikke så mye aktivitet på forumet for tiden, men jeg håper du etterhvert føler for å dele mer her. Jeg syns i hvertfall det var utrolig godt å finne et forum der det var så mange av oss som satt i samme båt. Bare det å kunne identifisere seg med andre som sliter med mye av de samme tingene, gir en dytt til å klare å se hva man sliter med selv og ikke minst at man klarer å skrive noe om det, litt etter litt. Tingene du skriver er som jeg skulle ha skrevet det selv, kjenner meg veldig igjen og kan trøste deg med at du ikke er alene om å føle det sånn. Jeg føler meg veldig "unormal" til tider, nettopp fordi jeg ser at følelser er veldig vanskelig for meg å vise. Både gi og ta er vanskelig, men etterhvert som man klarer å snakke om det, får man selvinnsikt og klarer å se disse mønsterene. Og da er man et godt stykke på vei Håper du får utbytte av forumet! pia

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   Synnemor
   Medlem

   Hei Silje. Jeg hadde det også som deg. I over 30 år bar jeg alt alene, bagatelliserte eller unnlot å fortelle om de seksuelle overgrepene til psykologene, fortalte ikke noe til mannen min, familie eller venner. Jeg følte meg rar og utenfor i alle sammenhenger. Jeg levde liksom ikke, jeg bare eksisterte fordi jeg måtte for andres skyld. Jeg husker at jeg håpet at tiden i livet mitt ville gå fort så det vonde kunne ta slutt ved livets ende. Den eneste jeg "snakket" med om det vonde var meg selv, alle de gangene jeg gråt og var fortvilet. Da kunne jeg være ærlig og si ting som de var, og på en måte hjalp vel det. Jeg turte ikke engang å ringe senter mot incest eller søke på internett om temaet. Jeg var livredd for at jeg skulle møte noen kjente eller at mannen min skulle finne ut at jeg hadde søkt om temaet på nettet. Og jeg var livredd for hva jeg kom til å finne ut og hvordan jeg kom til å føle meg dersom jeg leste om temaet og snakket om det. Men en dag fikk jeg liksom nok. Da kjente jeg at jeg ikke orket å leve mer på den måten, og jeg ble nødt til å finne ut om det var noe jeg kunne gjøre for å få det bedre. Jeg tok mot til meg og leste på nettet om incest og seksuelle overgrep. Jeg leste om alle dem som hadde våget å snakke om det vonde og som hadde fått det bedre på lang sikt. Og jeg tenkte at jeg hadde det så jævlig uansett, så det kunne umulig bli særlig mye verre. Jeg bestemte meg der og da for å begynne å snakke om det som skjedde meg og hvordan det har preget livet mitt. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Nå vet de jeg kjenner og familien om hva som har skjedd. Nå trenger jeg ikke å be overgriper hjem til meg på familiefeiringer og slikt. Nå trenger jeg ikke å føle meg rar dersom jeg takker nei til å delta på noe fordi jeg har en dårlig dag. Jeg slipper å føle meg så falsk. Jeg slipper å lyve. Jeg slipper å snakke med overgriper mer, dersom jeg ikke ønsker det selv. Og jeg slipper å finne på dekkhistorier overfor mannen min når jeg skal til time for traumebehandling. Jeg har vel ikke fått det så veldig mye bedre inni meg ennå. Til det har det gått for kort tid. Men jeg har veldig stor tro på at det blir bedre. Og jeg føler meg stolt av meg selv og litt tryggere enn før. For meg ble nok også det at jeg har fått barn en stor drivkraft til å snakke om overgrepene. Jeg kjente at jeg måtte beskytte barna mine og ikke kunne risikere at overgriper fikk være alene med dem. Jeg håper at du også kommer til det punktet at du tør å snakke om det vanskelige, Silje. Selv om det blir lenge, lenge til, så har du i alle fall begynt å tenke tanken. Og det er en start på veien til å få det litt bedre. Det er veldig fint at du forteller om det her også. Det hjelper deg på veien mot å kunne snakke med andre om det siden.

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Silje
   Medlem

   Kjære Synnemor og Pia..tusen takk for at dere svarte meg! Jeg kjenner meg mye igjen i det dere skriver. Jeg har lest om og om igjen svarene her, uten å logge på. Jeg er redd for å ta tak i ting igjen, fordi jeg vet hvor mye krever av meg... samtidig kjenner jeg at behovet har meldt seg igjen... dersom jeg skulle ta mot til meg for å søke hjelp igjen vet jeg at jeg blir nødt til å åpne meg mer..og det skremmer meg og.. har dere noen råd om hvor jeg bør begynne for å ta tak i ting, få hjelp til å sette ord på alle disse følelsene, og tørre og kjenne etter....? Hilsen Silje.

   Skrevet for 2 år siden #
5. 

   Synnemor
   Medlem

   [quote=Silje] har dere noen råd om hvor jeg bør begynne for å ta tak i ting, få hjelp til å sette ord på alle disse følelsene, og tørre og kjenne etter....? Hilsen Silje.[/quote]Du har jo allerede begynt, i og med at du leser og skriver på dette forumet. Ellers så er det hjelpesentrene og psykolog som kan hjelpe deg best, tror jeg. Hva om du skriver om det som har skjedd i et brev, og gir det til legen eller psykologen din? Eller du kan f.eks. printe ut det du skriver om deg selv her på forumet, og gi det til psykologen.

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.