Hva kan jeg gjøre for å få gnisten tilbake igjen? den lille gnisten som gir meg styrke til å steve videre?
Når man bruker mye energi på å bygge opp noe andre enkelt tramper sammen igjen. Gang på gang.
Føler meg innmari alene....... mulig jeg har sørga for det selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne synge og danse.
Jeg skulle ønske jeg var lita jente igjen, som kunne gjøre mamma stolt.
Jeg skulle ønske jeg hadde noen som brydde seg litt. Noen som kunne gi meg en klem, og gi meg håp om at ting ordner seg. En klem for å trøste. En klem som ga meg følelsen av å ikke være skitten og fæl.
Jeg vil så gjerne vær sterk. Heve hodet og kjempe meg gjennom dagene.
Men jeg greier bare ikke, uansett hvor mye jeg vil og ønsker det. Får det bare ikke til. Har ikke kreftene til det.
Hadde det bare vært noen jeg kunne støtta meg til. Et familiemedlem. En venn. En jeg kunne stole på. bare NOEN. Noen jeg kansje kunne ringt, når ting blir for tungt. Noen som hadde villet kommet på besøk, ikke for en koselig kveld, men kansje for å høre på meg. Noen jeg lot se øynene mine selv om jeg gråt. Noen jeg tørr gråte for.
Ikke bare være her alene, dag etter dag. Jeg orker bare ikke lenger.
Har ikke lenger noen å prate med. Hadde det. Åpna meg. Fikk støtte. Tok imot hjelp. Men så ble jeg alene. Mista de nermeste jeg hadde.
jeg har psykolog. Men har akkurat fått ny, så har ikke helt greid å åpne meg enda. Jeg sitter der, får ikke fram ordene jeg vil. Redd for å gråte, så holder igjen. Tårene kommer, men greier ikke la kroppen gråte. Slippe opp. Vet ingen vil være der å trøste meg etterpå. Jeg forlater timen, og så kommer gråten. Det er ikke gråten, som slipper ut følelsene etter de vonde minnene kroppen bærer på. Det er den ensomme gråten. Gråten som kommer av tankene på å være alene.
Alene i leiligheta. Dag etter dag.
Psykologtimene er det eneste jeg har akkurat nå. Men skal de holde meg oppe. Etter hver time, venter mange tomme dager. Bare venting på ny time jeg skal møte opp til.
Jeg takkler ikke hverdagen lenger. Jeg er håpløs, og har mistet motet.
Allt jeg sier og gjør er bare galt og latterlig. Føler meg dum i alle sammenhenger.
Jeg sykkler og går omveier hvor det er minst mulig trafikk og mennesker. Vil ikke bli sett. Vil ikke folk skal tenke no om meg. Vil ikke at noen skal gjøre seg opp noen mening om meg eller hva jeg gjør.
Persiennene i stua er trukket ned, vil ikke at noen skal ha muligheten til å se meg. Jeg tørr ikke ha vinduene åpne om jeg har på musikk. Noen kan høre den. Gjøre seg opp ei mening om den, om musikksmaken min, om den personen som bor i dette huset. Ytterføra er låst, vil ikke ha uventet besøk. Kansje har jeg musikk på, ser en film eller ligger på gulvet å gråter. Hva vil de tenke. Ja, det er jeg som tenker for mye.
Ingen klær kan skjule denne skittne stygge kroppen som vandrer rundt. Føler meg uvel blandt folk uansett hvilke klær jeg har på meg, og uansett hvor nyvasket de er.
På butikken. Føler folk legger merke til meg. Legger merke til hva jeg handler.
Tørr ikke engang la noen se ansiktet mitt om jeg sover. ligger jeg på sofan, må jeg dekke til ansiktet. På soverommet har jeg liftgardinen trukket igjen, og et pledd hengende som dekker sprekken til liftgardinen.
Føler ikke jeg hører til her, så hvor skal jeg gjøre av meg? Det går ikke ann å gjemme seg fra verden hele tiden. Det finnes heller ikke no sort hull i bakken jeg kan forsvinne i.
Vil ikke ha det slik. Men samtidig glad ingen ser meg til tider. Jeg er lei av å møte dagen, smile, være hyggelig, late som ingenting.
Den andre ser for tiden, er ikke meg.
Jeg kommer hjem, låser døra, inn på stuegulvet hvor ligger gråtende en stund før jeg orker gjøre noe som helst annet. Kan ligge sånn lenge. Gråte til jeg er så utslitt at jeg bare sovner. Det samme skjer om jeg har hatt besøk, låser døra etter de som går. Så er det bare meg igjen. Den lille jenta.
Den jenta som bare gråter.
Den jenta som engang lo og lekte.
Den jenta som strevde for å holde på dem hun hadde igjen.
Den jenta som skulle ønske hun hadde noen som var glad i den hun er.
Den jenta som vil være der for andre.
Den jenta som skulle ønske hun hadde noen å gå til.
Den jenta som skulle ønsket hun hadde noen som kunne trøste henne.
Den jenta som vil vokse og bli stor.
Den jenta som akkuart nå ønsker at hun aldri kom til.
men kommer alltid bedre dager.viktig med håp en plass langt inni seg selv om man ikkje alltid føler det..
