Sliten og forvirret
(9 innlegg) (4 deltakere)-
denise
MedlemSynes egentlig det er ganske skummelt å skrive på denne siden.Har slitt psykisk hele livet i grunn, mye problemer i forhold til kropp og dårlig selvtillit, går i behandling og begynner å se at jeg har mange muligheter, skjønner nå hvorfor jeg er redd i bestemte situasjoner etc.men har samtidig store problemer med å tro på min egen historie. Vil jo egentlig fremover i livet mitt, er selv mor og vil ikke gå glipp av barndommen til mine egne barn, men er så uendelig sliten og trist, kanskje fordi jeg ripper opp i gamle ting. Bare tanken på en ny dag gjør meg fortvilet, for vet ikke hvordan jeg skal orke alle plikter, jobb, barn og alt som hverdagen krever, har store problemer med konsentrasjonen, glemmer nøkler, lommebok etc hele tiden!:( livet skremmer meg, har jo egentlig bare vært opptatt av å overleve, men ønsker ikke det lenger, men vet heller ikke hvordan leve livet så det skal være bra for meg selv, noen som har hatt det på samme måten?Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei denise. Trist å høre at du har det vondt og sliter.Men som du sikkert har sett visst du har lest innleggene her inne, er det mange som gjøre det. Noen få av oss har kommet ovenpå igjen. Det er tungt å være i startfasen av en "oppklarings" prosess, for mange er det nettopp det. for det første å få klar het i kva som virkelig har skjedd (for noen, mange aav oss) og for det andre akseptere det og bearbeide det. Bruker å sei at når en har skreve sitt første innlegg her, så er man på god vei. Da har du tatt det første skrittet til å fortelle det og få det ut av kroppen. Dermed er det ettere å akseptere og bearbeide. Det er ikkje enkelt, og det krev masse hard jobbing og det kreves også at ein ahr en eller helst flere en kan stole på og snakke om det med. Her inne kan du skrive det du vil. Så synser vi og hjelper så godt vi kan. Å ta vare på seg sjølv og leve ett godt liv for seg sjølv må læres. Min erfaring er at det var ikkje før eg fikk "faneskapen" ut av kroppen og frem i lyset at eg var istand til å lære å leve mitt liv for meg sjølv. Stå på jente, det går bra :=)Skrevet for 3 år siden # -
denise
MedlemTakk for klokt svar farmor47, du har rett i at det må læres å ta vare på seg selv. Ser at jeg har slettet meg selv fullstendig ut for andre over mange år, alle rundt meg er jo vant til at jeg alltid er der for dem, er vel en slags "mamma" for alle de jeg har rundt meg, men nå er det som jeg ikke greier å ta vare på noen lenger, har bare lyst til å være for meg selv. Det er vel en del av prosessen, kanskje jeg kan tørre å åpne meg litt her inne, har store problemer med å vise de svarte siden til de jeg kjenner, har lest en del her inne og synes det er mange sterke tøffe jenter her, håper jeg kan være like sterk
Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemHei denise Veldig mye av det du skriver kjenner jeg meg igjen i. Det har vært en tid da jeg ikke har skjønt hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom hverdagen. Har ikke klart å se lyset i tunnelen, alt har bare vært negativt og livsgleden har manglet totalt. Har vært veldig langt nede i depresjonen. Depresjonen får jeg nå god hjelp med gjennom samtalebehandling og ad. Ad'n hjelper meg litt opp, slik at jeg lettere klarer å bearbeide og jobbe med problemene. Nå har jeg kommet igang med bearbeiding av overgrep. Jeg har ikke klart å tro på min historie, har brukt lang tid på å komme frem til at min historie er viktig uansett. Det kan du også lese mer om i innlegg jeg har skrevet i det siste. Men jeg tror jeg nå har innsett at jeg er en utsatt. For meg har det hjulpet å reflektert over følelser, tanker og reaksjoner jeg har hatt og har nå. Jeg har skrevet de ned mange ganger i dagboka mi, skrevet innlegg her inne, mailet med andre utsatte og ikke minst snakket med en fra smiso og behandleren min på dps. All refleksjonen har hjulpet meg til å stole mer på meg selv. Stole på at mine følelser, tanker og reaksjoner er viktige, både for historien min og meg selv. Men det er tøffe tak. Og etter det jeg forstår på andre som har kommet lengre enn meg i bearbeidelsen, så vil det ta tid. Og personlig tror jeg ikke jeg har møtt den tøffeste tiden ennå. Men jeg føler jeg har så god forståelse og støtte fra de jeg prater/skriver med om dette, så jeg har tro på at jeg skal klare å komme meg igjennom dette selv om det er knalltøft. Tror det er kjempeviktig å ha folk en kan snakke med, pøse ut all frustrasjon til, få forståelse og støtte fra. Du virker veldig bevisst på at du vil ha et bedre liv, men jeg tolker det slik at du ikke vet hvordan du skal komme dit. Har du snakket med din behandler om dette? Får du god hjelp fra h*n? Tenker at du kanskje kan være deprimert og at det derfor føles håpløst ut for deg. Jeg kjenner igjen alt dette med å ikke orke alle pliktene, dette med barn, jobb, alt som hverdagen krever som du selv skriver. Det er veldig tungt til tider, selv de enkleste oppgavene kan være fryktelig tunge. Syns det er kjempebra at du har skrevet innlegget ditt her. Det skal mot til for å gjøre det. Du har tatt et skritt videre nå. Syns også det er flott at du går i behandling. Vet ikke om dette er til hjelp, men du er i allefall ikke alene om tankene dine. Det kan være en god trøst det også. Lykke til denise, ha troen på at du skal komme deg igjennom dette. Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemJeg kjenner meg veldig mye igjen av det du skriver Denis... For meg er også en ny dag veldig skremmende. Jeg kan ligge å fundere lenge på hvordan jeg skal møte morgendagen. Hvilke forsvarmekanismer jeg skal benytte når folk spør meg, hvordan jeg har det. For meg er det et nederlag å inrømme at ting ikke er så bra, jeg skal liksom smile og være på topp utad, selvom jeg egentlig har lyst til å skrike. Mulig det er fordi jeg ikke vil bli "avslørt" At min hemmelighet skal synes på meg liksom. Jeg har også slitt og sliter enda med depresjoner. Noen dager er bedre, mens andre er helt håpløse. Da klarer jeg ikke annet enn å legge meg under dyna og sove bort problemene. Da skyver jeg alt foran meg, plikter som klesvask, det å lage middag og generelle gjøremål gjennom dagen, jeg klarer det bare ikke. Kroppen vil ikke henge med, den vil bare krype sammen under dyna som et lite barn, der jeg føler varme og trygghet. Der jeg kan være meg selv, uten å spille hard og ta i bruk all slags masker for å "overleve". Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg fungere best når jeg har minst ansvar og ingenting på planen. Og har jeg det, er jeg veldig flink til å avlyse i siste liten, bare fordi jeg er sliten og usikker. Kanskje er jeg livredd for å bryte i sammen, at andre skal se at jeg gråter og er svak... Ikke vet jeg, men jeg kjenner meg i hverfall veldig igjen i det du skriver her. Jeg kan ikke komme med noen gode råd, for jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal takle det selv. Men du skal vite at du ikke er alene. Og at jeg føler med deg. Hilsen PiaSkrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemDet er tøffe tak, eg vet det, har vært der. Man er bare nødt til å"bryte" sammen litt. Gråte skrike bære seg og få det ut. Det er ikkje farlig om verden får vite. Tvetrt imot. for vat man det kan amn hjelpe og støtte. Hvet man ikke at noe er galt, så er det ingen som kan hjelpe heller. MEn for å starte må man få det ut og innse det selv. Eg har alltid tydd til skriving. Eg skriver dårlig, men det er ikkje det viktige . Det viktige er ås krive det en husker og er redd for. Få det på papiret. Skrive det av seg. Da først kan man se det utenfra selv, og begynne å bearbeide det. Så lenge det ligger inni en, prøver å skyve det vekk og fortrenge, gjør det bare kroppen vondt. Vet det er lett for emg å si, men det var ikkje lett da eg starta. Ikkje i det heile tatt. men, det nytter. Håper både du denies og du pis klarer å opne dere og få ut f.... lykke til.Skrevet for 3 år siden # -
denise
MedlemHei Skjønner at flere har det på samme måten, det er vanskelig når livet svinger sånn, føler at jeg veksler mellom å være voksen, ansvarsfull mamma som stiller på fritidskativiteter og skolearrangementer, så kan det være en liten ting som minner om noe, en stemning for eksempel ,og jeg slynges tilbake i fortiden på en måte, føler meg liten og redd og vil bare sove og ser ingen utvei. Det er virkelig en berg og dalbane som jeg aldri har sett maken til. Men jeg karrer meg på bena hver morgen, tør ikke slippe taket i hverdagen, tror ikke noen vil være der hvis jeg bryter sammen. Har en klok og god behandler, men føler meg fryktelig alene om dette ellers, har ikke sagt til noen hva jeg sliter med. Setter pris på tilbakemeldingene deres. Kjenner meg igjen i det dere skriver også, hvordan man skyver plikter foran seg fordi kroppen ikke orker, men det hoper seg jo fryktelig opp da
Jeg kan også ligge og planlegge hvordan jeg skal være dagen etter så alt skal fungere. Dere skriver at dere ikke vet om svarene deres er til hjelp, men de er til stor hjelp, det skal dere vite! Takk skal dere ha, ønsker dere alt godt Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemEgskjønneretter kvart at eg er meir enn heldig både no og når prosessen stod på. Eg har hatt min kjære mann med emg heile veien. (les det eg skrev til pia rett før her) Det er veldig viktig å ha noen en kan stole på og prate med omdet som tynger, uansett kva det er. Og ikkje minst om dette her. Får berre ønske deg lykke til. Prøver å forstå å vere her viss noen tror det hjelper.Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemDet å kunne logge seg inn på denne siden og lese andre sine erfaringer, både på godt og vondt, gjør faktisk utrolig godt. Selv om det i seg selv er helt forferdelig å lese. Men det å kunne lese noe som man faktisk beskriver hvordan man føler selv, gir en følelse av at man er ikke alene. Man er ikke den eneste som har opplevd noe sånt. Før var det en skam å snakke høyt om overgrep, men hvordan klarte mennesker å komme seg gjennom det ? Jeg kan bare prate for meg selv og jeg er så takknemlig for at vi her inne kan gi hverandre støtte, en støtte som kan være med på å løfte alle og en hver her. PiaSkrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.