Jeg sliter veldig med dette, føler mye skyld, har stooore problemer med å plassere den, der den hører hjemme. Sikkert mange andre her inne som gjør det også? Den siste tiden har dette vært et tema mellom meg og hun jeg snakker med fra SMI. Jeg fikk en mail av henne idag, og tenkte at jeg skulle dele noe av det hun hadde skrevet, for det hjalp meg så masse, det hun skrev. Kanskje det kan hjelpe andre..
"Du kjenner på dette med skyld… at du tenker du selv var med på overgrepene som skjedde, at du skulle bare gå unna. Hvis du hadde vært med på det, hadde ikke du hatt det du sliter med i dag – som er veldig typiske tegn på overgrep. Når det ikke er overgrep så betyr det at det skal være frivillig, du skal kunne trekke deg akkurat når du vil og du skal ha vært med å satt spillereglene selv. Og ut fra det jeg vet om din historie så er ingen av disse tatt hensyn til. Og det er ikke bare sånn at man kan gå unna. Ofte ”fryser” man til, eller dissosierer, eller man rett og slett forstår at det ikke vil bli tatt hensyn til. Det er spesielt vanskelig når det er en i nær relasjon som man har tillit til. De skal jo ikke gjøre slikt. Det er enormt mye som spiller inn, som er med på at det å gå er helt umulig. Ansvaret ligger hos dem, ikke deg."
Arrene sitter dybt i ens sinn, jeg har vel også nok med det som skjedde før jeg var 10 år, men fikk også overdose av tenårenes sykhet av samme person... Lite har det vel hjulpet å treffe andre menn også på veien i livet...