Er så innmari redd!! Skal på en stor sosial tilstelning kan jeg vel kalle det, og det som jo skal være gøy er bare så innmari skummelt. Er ikke akkurat ofte på sånt,men av forskjellige grunner må jeg bare gå på dette. Gruer meg mer og mer ettersom det nærmer seg, angrer på at jeg sa ja takk, tenker alltid at jeg må utfordre meg selv, gjøre de riktige tingene. Hvis jeg alltid lar være å gå på sånne ting, så får jeg jo aldri testet meg ut, det er jo veldig nyttig for å komme videre, da kan jeg ta med meg erfaringer tilbake i terapien, for å komme videre...men så må jeg jo overleve kvelden da. Ser for meg alle skrekkscenarioer, at jeg svetter og skjelver, blir lammet av angst, at det synes at jeg er redd. Høres kanskje ut som et luksusproblem, men dette er liksom det verste jeg kan gjøre, være sammen med mange mennesker, er så redd for andre mennesker. Håper jeg blir skikkelig syk eller noe så jeg ikke kan gå dit. Føler jeg bor i bakvendtland, alt som er gøy og som andre gleder seg til takler jeg ikke, alle gleder seg jo til alt mulig som jeg gruer meg til. Må jo utfordre denne forbanna angsten, men har gjort det så mye med varierende resultater, vet ikke om jeg orker akkurat nå. Føler at hvis jeg har litt taket på hverdagen, så detter jeg jo helt sammen hvis det kommer opp noe litt utover det vanlige, trygge liksom. Har isolert meg en del i det siste, men blir redd for det også, vil jo ikke leve sånn heller.
Livet er så vanskelig når man er redd for andre mennesker, kan liksom ikke unngå den angsten alltid heller. Har en plikt ovenfor barna mine og være sosial, de skal jo også knytte kontakter.
Synes livet kan være så stort og vanskelig, passer ikke helt inn i verden.
Når jeg først er i gang med å velte ut av meg, liker ikke å ta så mye plass her, men er det flere som synes det er vanskelig når terapeuten feks er så snill og gir så mye, har lyst til å slutte der jeg, for jeg får så dårlig samvittighet når jeg tar det imot.
