Jeg er sliten og lei. Og fatter ikke hvorfor alle disse minnene fortsetter å ødelegge hverdagen min. Går rundt å leter etter en stoppknapp som ikke eksisterer. Jeg burde kommet meg tilbake i jobb, for jeg er jo ikke fysisk syk.
Men de er der, og roter til hverdagen min hele tiden. Eller er det kansje jeg selv som gjør det?
Hvordan komme seg videre?
Hvor skal man starte?
Når senga blir skremmende, og du frykter natta.
Når maten blir din fiende, og det eneste du har kontrollen over.
Når ditt høyeste ønske hver kveld er å slippe våkne til en ny dag.
Når du ikke lenger har noen nære å støtte deg til. Ikke følelse av å være en del av familien du tilhører en gang, bare en blant alle bekjennte i deres nettverk.
Når du har prøvd å stikke av uten at det hjalp, fordi problemene sniker seg med i bagasjen unasett.
Når du hater den du er så mye at du skulle ønske du sto på siden av din egen kropp, og kunne dytte den utfor et stup. Eller at du bare var en side i et ukeblad, du kunne revet i stykker og kvittet deg med.
Når du sliter deg gjennom de gjøremålene du har, og når du endelig er for deg selv bare gråter deg gjennom resten av dagen.
Skal det noen gang ta slutt?
(4 innlegg) (2 deltakere)-
Lita
MedlemSkrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemHei Lita!
Jeg forstår frustrasjonen din.. Med tiden så vil det kansje bli borte, men du må gjøre en jobb for at det skal bli bra igjen selv også. Det ordner seg ikke av seg selv... Jeg håper at du får hjelp og ikke går alene med dette?
Det har tatt lang tid å komme dit jeg er i dag, men jeg strever også fortsatt. Jeg må gjennom en strevsom rettsak og Betania Malvik å gi det en sjanse for å få grundig hjelp. Psykologen er ikke nokk.
Livet mitt har også vært på vent. Fasene med sjokket å miste familien når du går til rettsak mot overgriper, din egen bror. Det er vanskelig å skulle takle alt, man stopper opp så klart man blir ekstra psykisk syk av sånt, man kan ikke forvente at folk skal klare takle det. Ett overgrep er nokk til at hele verden raser, men en som har over hundre matet inn i sinnet har nesten ikke luft å puste i.. Hverdagen går rundt når minnene strømmer på og må bearbeides.
Ta gjerne kontakt pr e-post hvis du trenger noen å snakke med, jeg trenger også noen som forstår hva jeg går igjenom å snakke med..
Klem
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemJeg tror du er veldig frustrert derfor går det så sakte fremover, da sliter man ekstra med å finne ut hva man skal gjøre også... Har selv vært der og faller fort tilbake dit.. Er lei av det ja, men tid er alt du har til hjelp. Noen å snakke med også. Som ikke er redd for å høre hva du har å si, samme hvor vondt det er..
Du har kommet deg bort fra overgrep og overgriper håper jeg? ... Det tok meg veldig lang tid å komme dit jeg er idag.
Ser det ikke går ann å kontakte folk her lenger. Har en e-post adr. du kan kontaket meg på: janne_helen@hotmail.com
Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.