Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Synnemor
   Medlem

   Nå er det visst min tur til å ta et dypdykk i kjelleren. Etter å ha begynt å dele incesthistorien min med omverdenen og ha konfrontert overgriper, har jeg fått en skikkelig nedtur. Etter boka skal det jo være sånn. Man får det verre før man får det bedre. Det som skremmer meg nå er at jeg har fått selvmordstanker. De som jeg trodde skulle støtte meg mest nå hører jeg ikke noe fra. Etter flere uker med taushet har jeg kommet til at jeg faktisk betyr null for slektningene mine. Når jeg prøver å tenke gjennom hva det ville bety for folk hvis jeg forsvant, så tenker jeg at jeg ville bli fort glemt og noen ville sikkert bli lettet også. Jeg har hatt selvmordstanker før også, som sikkert mange av dere andre seksuelt misbrukte har hatt. Men før har jeg alltid slått det fra meg fordi jeg har barn og en mann som ville få kjempeproblemer hvis jeg ble borte. Jeg er gravid, og tanken på barnet klarer ikke engang å få meg til å tenke mer normalt. Jeg tenker heller slik at jeg skader barnet mitt nå som jeg er så nedfor mens jeg går gravid, så barnet kommer sikkert til å bli et nervevrak uansett. Og hvis jeg skulle bli borte så ville det vært vanskelig for mannen min å ta vare på en liten baby i tillegg til alt det andre ansvaret jeg etterlater meg. Har noen av dere andre hatt slike tanker? Hvordan kan man komme bort fra dem? Og er det vanlig at slike tanker kommer etter at man har delt incesthistorien sin med familie og andre? Håper noen orker å svare, for jeg er så fortvilt nå.

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   evelina
   Medlem

   Kjære deg, jeg skjønner godt at du er fortvilt. Du skriver at du hatt slike tanker tidligere, fikk du hjelp den gangen? Og har du en fastlege, eller annen person du føler deg trygg på som du kan fortelle disse tankene til? Jeg er vel kanskje ikke den rette til å svare på et slikt innlegg, men så vil jeg heller ke at det skal ta så lang tid før du får svar fra noen. Du har sikkert lest noen av mine poster, og jeg er ikke utsatt for incest selv, derfor vet jeg ikke hva du går igjennom, jeg kan bare prøve å forestille meg det, hvor vondt og vanskelig du har det. Men det jeg kan si noe om er at jeg er et barn til en far som tok sitt liv for mange, mange år siden. Jeg vet at min far hadde det skikkelig trasig, at han slet og var syk. Men det hjelper ikke. At han gav opp, at han valgte å ikke se meg og mine søsken vokse opp, at han valgte å la mor sitte igjen alene, er store sår som aldri vil gro. For meg kvittet det om han i perioder va syk, fordi det va jo min far, jeg va like glad i han uansett. Så jeg ber deg, lev, se det vakre i dine barn, se det vakre i din mann, se hvor mange som er glad i deg, som elsker deg for den DU er og for den du får de til å være når de er sammen med deg. Se fremtiden, se alt du mister om du velger å dø, alt det fine, alle glade øyeblikk med dine barn, du får aldri se de vokse opp. Din mann, dine barn og din familie trenger deg. De trenger ditt smil, din væremåte, din omtanke. Om du ikke orker alle dager så er det ok, du er jo der lell. Ikke bli borte for alltid - du mister alt og dine barn mister en verdifull, uerstattelig mor - de mister også alt.

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   Lita
   Medlem

   Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Var også utsatt for incest, har mista familien helt siden det kom frem. Det eneste er at jeg ikke har konfrontert overgriper. Men det er innmari tungt å være helt alene... Har også hatt selvmordstanker, men aldri aldri fortalt om dem. Vet ikke om jeg noen gang kommer til å tørre det heller, føler meg bare dum. Og at verden forventer at ting skal være bra nå. Det jeg var aller mest redd for etter ei stund med behandling, var at disse tankene skulle komme tilbake, men turte ikke fortelle dem om det. Jeg er innmari redd for tankene. For jeg tror at vil jeg, så kan jeg. Når det er slik er jeg innmari langt nede, og helt alene.. Om jeg ser andre dødsfall, tenker jeg på de etterlatte. Om at de kunne fått sluppet. Det kunne heller vært meg, jeg ville gjort det for dem om de kunne slippe. Fordi jeg føler at er det meg, så er det heller ingen etterlatte, som må slite med sorgen. Tenker på de uskyldige som mister en nær en i drap eller ei ulykke. Brannen, bilulykken eller drapsmamen kunne heller tatt meg. Stakkars alle uskyldige pårørende.

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   evelinde
   Medlem

   Jeg blir opprørt og trist når jeg hører om selvmordtanker.. Det er jo ikke så lett å snakke om dette med noen. Jeg vil bare si, også sint, ikke gjør det. Det er ikke din feil. Det er å gi opp. Finn en vei ut av det. Du fortjener å ha det veldig bra!!! Den siste setningen kunne jeg skrive om igjen mange ganger. Finn lyset.

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   pia
   Medlem

   Det å få selvmordstanker tror jeg er veldig vanlig når man går igjennom slike grusomme ting. Man føler seg alene, fordi ingen kan vite hvordan vi egentlig har det. Jeg har selv vært der og er fortsatt til tider, men jeg har en liten sønn som trenger meg så sårt. Og jeg skal vise verden at jeg klarer en mye bedre jobb enn det min mor gjorde med meg. Jeg skal vise at jeg er full av kjærlighet og vil prøve så godt jeg kan for mitt eget kjøtt og blod, for uten meg, hvem skal ellers beskytte han fra alt det vonde jeg har erfart her i livet? Sånne tanker trøster jeg meg med når ting ser fryktelig svart ut. Og det er ikke alltid det hjelper heller... Jeg har prøvd å ta mitt eget liv før.....Det var den gang jeg var tennåring og ikke visste bedre. For meg føltes det som den eneste utveien akkurat da, for det var ingen andre alternativer. Å snakke var det siste jeg ville og klarte. Men jeg kom meg igjennom den tiden også, merkelig nok. Jeg forstår at dette er utrolig vondt og vanskelig. Jeg skjønner at det å stå opp hver dag føles som et ork, men prøv og tenk på de små positive tingene og ikke de store. Prøv og tenk "jeg vet aldri hva som skjer rundt neste sving" Det finnes mange hjelpetelefoner man kan ringe, uansett når på døgnet. Og det kan hjelpe når alt ser mørkt ut. Uansett, jeg gir deg en klem og håper inderlig du får det litt bedre snart.

   Skrevet for 3 år siden #
6. 

   Synnemor
   Medlem

   [quote=Lita]Om jeg ser andre dødsfall, tenker jeg på de etterlatte. Om at de kunne fått sluppet. Det kunne heller vært meg, jeg ville gjort det for dem om de kunne slippe. Fordi jeg føler at er det meg, så er det heller ingen etterlatte, som må slite med sorgen. Tenker på de uskyldige som mister en nær en i drap eller ei ulykke. Brannen, bilulykken eller drapsmamen kunne heller tatt meg. Stakkars alle uskyldige pårørende.[/quote] Disse tankene kjenner jeg meg igjen i. Jeg har mange ganger spurt meg selv hvorfor mitt liv ble skapt, og hva som egentlig er meningen med det. Når jeg er langt nede så virker livet mitt liksom så meningsløst og tomt og bortkastet. Her sitter jeg, med alt jeg trenger av materielle goder. To biler, et flott hus, lang utdannelse og god økonomi. Har en mann som elsker meg og flere skjønne og friske barn. Jeg har gjort alt av praktiske ting veldig bra, men føler ingen ting, bare tomhet og tristhet hver dag. Tenk om noen andre kunne få alt det fine jeg har. Noen som kunne føle glede over det og nyte det slik man bør? Så kunne jeg heller være et fattig gatebarn i Brasil eller noe sånt. Slike tanker kommer av og til. Men håpet er jo at jeg skal kunne klare å nyte det en dag, å virkelig sole meg i glansen av livets goder. Å kunne kose meg barbeint i gresset med et glass vin sammen med naboen, i stedet for å sitte alene inne i sommervarmen med en hel flaske og bare føle meg som en stor nerveklump. Heldigvis har jeg barna mine og mannen min som jeg kan leve for, og det holder meg på føttene. Jeg ringte Senter mot Incest den dagen da jeg hadde det som verst. Jeg følte meg helt desperat og var redd for hva som kunne skje. Kontakten min der var egentlig opptatt i et annet møte, men da de fikk vite hva det gjaldt avbrøt hun møtet for å snakke med meg. Hun var helt fantastisk. Hun sa at selvmordstanker kan være vanlige for oss, og at det ikke nødvendigvis betyr at vi faktisk ønsker å dø. Hun fikk meg til å kaste sovetablettene i do, slik at de ikke skal være tilgjengelige. Og hun ba meg ringe legevakten for å få hjelp. Jeg turte ikke det, for jeg er redd for å bli innlagt mot min vilje. Jeg er jo gravid, og vil ikke bli medisinert nå. Så helsevesenet tør jeg ikke å blande inn, jeg er redd for hvordan de skal vurdere situasjonen min. Men jeg fikk i alle fall hjelp den dagen. Av min reddende engel på Senter mot Incest. Nå ønsker jeg ikke å dø, men å leve videre og kjempe meg gjennom dette for å få et bedre liv. Akkurat i dag er dagen grei. Ikke god, men mye bedre enn for to dager siden. Jeg skal prøve å nyte det, og samle de kreftene så jeg har dem til neste nedtur. Takk for at dere har svart og gitt tilbakemeldinger. På en måte synes jeg det er ok å kunne si at man har selvmordstanker. Her kan jeg si det, men ikke til noen andre. Og det er godt å høre at andre har følt det på samme måte. Uansett om det bare er destruktive og desperate tanker, så er det ok å vite at andre har tenkt det samme. Da er man ikke gal, men et levende overgrepsoffer som kjemper for et bedre liv.

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.