Seksuell skam
(11 innlegg) (4 deltakere)-
Lillejenta
MedlemJeg skjemmes veldig over å ha seksuelle følelser. Har liksom aldri vært fortrolig med disse følelsene. Og jeg skjemmes over at andre folk vet jeg har hatt sex. Jeg har jo barn, så folk vet jo med sikkerhet at jeg har hatt sex. Jeg går jo ut fra at mitt syn på sex har med overgrep å gjøre, for dette er vel ikke helt unormale tanker for en utsatt vil jeg tro. Er det andre som føler det slik? Kanskje ikke et tema alle vil svare på dette da men. Det er jo ikke vår skyld!!Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemJeg tror jeg vet hva du mener, bare at vi kanskje føler det på litt forskjellige måter. Jeg har barn selv og da vet jo andre at jeg også har hatt sex, men for meg er ikke det hovedproblemet. Problemene mine ligger rundt det sexuelle forholdet til min samboer. Egentlig skulle jeg jo ha blitt trygg på han til nå, men det kan jeg ikke si at jeg er. Jeg sliter veldig med nærhet og jeg kan snu alt han sier og gjør, til at han skal ha sex, at han er ekkel og ikke tenker på noe annet. Men for han var det kanskje bare at han ville holde rundt meg, ta på meg og vise meg at han bryr seg. Men slik klarer ikke jeg å tenke da... Når vi har sex, må alt lys være slukket. Og jeg takler ikke å kle av meg, som regel har jeg noe på overkroppen. Om han ser på meg, at vi har øyekontakt under noe som er intimt, må jeg snu meg eller se bort. Jeg får helt panikk av å vite at han ser på meg, at han ser ansiktsuttrykkene mine og hører pusten min. Slike ting takler jeg svært dårlig og det er veldig ofte at jeg gråter i stillhet når vi har sex. Og jeg klarer heller ikke å prate med han om det.... Men jeg har funnet ut at jeg bare må få lov til å være sånn, for det er faktisk på denne måten, som er den eneste måten, at jeg kan klare meg gjennom det. Det er ingen drømme situasjon, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe fatt i det.Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemEg har aldri hatt det slik. Eg hadde det omvendt. Trudde vel at det var min oppgove å gi mannfolk det dei ville ha. Ville en gutt ha sex så fikk han det. Men, alt forandra seg da eg traff min kjære mann. Da ventet vi litt og så fann eg ut at sex var godt. Trodde vel berre før at det var noe menn likte. tok berre imot. Men, som du sei vi reagerer nok forkjellig. pia, din samboer veit kva som har skjedd med deg? Håper at han er ein slik man som du kan snakke med om det meste. som kan støøte deg når du har det vondt?Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemJa, min samboer vet at jeg har vært utsatt for overgrep. Jeg har fortalt litt om den gangen da jeg var 14 år, men han vet lite om den gangen jeg var liten. Han kommer fra en enestående familie med to omsorgsfulle foreldre, noe jeg aldri har hatt. Han sier selv at det er tøft å høre når prater om det, men han klarer ikke skjønne hva det gjorde med meg. Han sier han blir stille i frykt for å si noe galt, redd for å uttale seg om noe han ikke kan fatte. Han er nok en veldig typisk mann, han er ikke så flink til å kommunisere, prate om følelser og det blir for meg veldig vondt når jeg skal snakke om mine ting. Derfor kvier jeg meg litt for det, er vel redd for å føle meg "avvist". Det er riktig som du sier farmor47, vi reagerer forskjellig. Uavhengi hva vi har opplevd og hvordan vi opplevde det. Derfor har vi nok også forskjellige måter å takle det vonde på. Jeg ser veldig godt at jeg er i den "første fasen" ut i fra hva folk erfarer her inne. Men for meg, har det å være sterk, la ting prelle av meg, vært den enste reddningen for meg. Og det er veldig vanskelig å finne en annen måte å takle det på, for jeg kan ingen annen måte. Det var dette jeg lærte meg som barn, som jeg har fortsatt med meg, også i voksen alder.Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemDet vilærer som barn, er vanskelig å venne seg av med. Driv fortsatt og trener på å ikkje stå på pnne for alle andre hele tiden. Men, har blitt mye flinkere. For eg trodde at viss eg var snill jente og gjorde som eg fikk beskjed om, var alle glade og eg fikk kanskje litt oppmerksomhet. Oppmerksomhetstrangen er til tider fortsatt stor. Men, eg er klar over det nå. Alle liker vi oppmerksomhet, men eg bikka over. Prøvde å gjere ting for fam og slikt for å få dem til å sjå meg. Min kjæe mann er også min alle beste venn. det eg ikkje kan snakke med han om, kan eg ikkje snakke med nokon om. Hadde eg ikkje hadd han da bobla mi sprakk, hadde eg ikkje levd i dag. Det er veldig viktig å ha nokon å prate med. Klart dei ikkje kan fatte det heilt, det kan ingen som ikkje har vore utsatt for det, men dei kan gå inn og forstå utfra egne forutsettninger. Vi må vite at dei forstår det på sin måte. Har du ingen å snakke md om det. Får du ingen prof hjelp? Håper du finner noen som kan kjempe sammen med deg klemSkrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemDet med oppmerksomhet, er nok litt motsatt med meg. Jeg skulle vel helst ønske jeg kunne være usynelig i de fleste sosiale situasjoner, også i familiesammenkomster. Det skal også sies at jeg har veldig dårlig forhold til min familie, det er veldig overfladisk når vi møtes. De fleste i min familie visste mye om det jeg gjennomgikk som barn, uten at de gjorde noe. Og det er vel noe jeg aldri kan klare å tillgi, for hadde jeg som voksen ,visst at et barn ble utsatt for vold, omsorgssvikt og overgrep, da hadde jeg selvfølgelig følt et ansvar. Men det gjorde ikke min familie, mulig de gjorde det. Kanskje de var redd situasjonen og at de var redd det skulle skje noe forferdelig med oss om de varslet noen. Men for meg er ikke det en grunn, for det er aldri en god nok grunn til å tie om slikt. Nok om det, måtte bare føye til at det kanskje ikke var så rart jeg ønsket å være usynelig ovenfor dem også. Jeg har en enestående psykolog som jeg har gått regelmessig til i tre år nå. Det er en eldre mann, som jeg merkelig har funnet tonen med. Men alikevell kan jeg ikke si at jeg stoler 100% på han. Jeg har overhode ingen grunn til å tvile på han, men det er noe i meg, som helt atomatisk varsler fare når jeg skal prøve å ha tilitt til noen. Det er ikke før nå det siste halve året, at jeg har begynt å gå litt i detalj om ting jeg har opplevd som barn. De første gangene kastet jeg opp da jeg skulle snakke om det, men nå går det mye bedre. Han vet fremdeles ikke de groveste tingene. For jeg har faktisk ikke store problemer med å si at jeg har blitt utsatt for overgrep, men de store problemene kommer når jeg først skal snakke om overgrepene. Jeg ser det er mange som sier her inne at de skriver mye. Bruker det som en form for terapi. Det gjør jeg også veldig mye, det hjelper å få skrevet ned mye som gjør vondt. Men jeg blir også fryktelig nedfor når jeg gjør det, så jeg kan ikke sette meg ned å skrive når som helst.Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei igjen. Da eg skreiv som verst, gråt eg stort sett heile dagen. Men, eg var i den heldig situasjonen at ungene hadde flyttet ut. det var bare meg og min mann og da kunne g la det stå til og la alt komme ut "fort". Så skjønner på mange måter at eg har hatt en "enkel" prosess. Sjølv om det ikkje føltest lik daSkrevet for 3 år siden # -
ni
MedlemOm seksuell skam: jeg kjenner meg veldig godt igjen i det Lillejenta sier... I vennekretsen min har de fleste et veldig naturlig og åpent forhold til sex, i blant sitter jeg ufrivillig dratt med i en samtale om sex på detaljnivå, og da kjenner jeg at jeg bare har lyst til å viske ut meg selv og forsvinne, jeg håper at ingen skal spørre meg, om hva jeg tenker om det de snakker om. Jeg prøver å nikke og smile og kamuflere det jeg egentlig føler. Enda det er gode venner. Dette var enda verre da jeg var tenåring. Da utgjorde bare dette, å bli dratt inn i andres samtaler om sex, et helt angskapittel for seg selv.... Og ellers, hvis det er folk i naborommet for eksempel, da vil jeg ikke ligge med kjæresten min. Det blir for nært. Så det er nettopp det, at jeg på en eller annen måte ikke vil at folk skal vite at jeg har sex, som Lillejenta skriver. Rart. Eller at folk skal tenke på meg i en seksuell sammenheng, liksom. Det er for skambefengt. Jeg skammer meg, og føler at jeg må beskytte meg mot temaet, at folk trenger seg for langt inn hvis de konfronterer meg med noe som har vært så ødeleggende. I tenårene førte skammen til at jeg ikke klarte å ha sex i det hele tatt. Nå, etter at jeg har begynt å jobbe med egne traumer, er jeg i hvert fall i stand til å fungere sammen med kjæresten min, et merkelig sammenfall syns jeg...! Og når eget sexliv i alle fall ikke er fullstendig dysfunksjonelt slapper jeg heldigvis mer av.. Men like åpen og meddelsom som vennene mine blir jeg nok aldri.Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemVet du ni, eg syns ikkje det er nødvendig å vere så open som enkelte er i dag. I dag er eg mer den sorten som lever ett vanlig liv med minkjære, men har vi barn og barnebarn på besøk, så venter vi til de har reist. Å ligge på ett hotellrom å høre hvordan de driver på på andre romemt er ikkje kjekt. Men, det syns ikke mannen min heller. Hva folk gjør på soverommet sitt er deres sak, så lenge dei er snille med kvarnadre
Eg tror ikkje det er nødvendig og sunt med for mykje sex prat heller.
Men, kanskje eg begynner å verte gammel.Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemMerker at det til tider kan være vanskelig for meg også, men det er spesielt i situasjoner der det er karer som spøker om seksuelle ting. Når det er venninner eller damer, så reagerer jeg ikke på samme måte. Men jeg er ganske flink til å la være å kjenne etter, det har jeg alltid tvingt meg selv til. Så når det blir prat om sex, er jeg faktisk med i samtalen. Det er sikkert helt merkelig, men det er akkurat som om jeg klarer å glemme at jeg er utsatt og egentlig ikke liker å snakke om sånt... Dette var nok litt rotete forklart, men klarer ikke å forklare det på noen andre måter Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.