Årene går, tiden leger alle sår.......sies det! Når jeg tenker tilbake på de 13 mnd jeg gjennomgikk dette marerittet, men min livs første og største kjærlighet, føler jeg bare at jeg blir helt kald..helt nummen i kroppen, hva gjorde jeg galt?!
Jeg skulle bo ett år i utlandet, lære meg ett nytt språk, lære meg om andre kulturer å alt det spennende det hadde å by på... å spennende ble det, til slutt var jeg bare spent på om jeg kom til å overleve til familien min fant meg... å det gjorde jeg, så vidt.........i et badekar fylt med kaldt vann, masse knust glass og blod... Jeg var (heldigvis..) ikke ved bevissthet da jeg ble funnet, våknet ikke opp før jeg var på sykehuset.. kunne ikke åpne begge øynene, men det var like greit!! Tror ikke at synet av meg var noe jeg selv ville se der og da!!
Men dette var altså slutten på 13 mnd med missbruk av alle tenkelige slag...
Jeg husker så godt da jeg kom hjem til Norge sto min bror og min onkel å ventet på flyplassen, å gråt, å gud som de gråt....jeg spurte hva som var galt, da sa min bror: Vi fikk beskjed om at hvis du ikke var med dette flyet så var du ikke i live!!
huff....jeg skulle gitt hva som helst bare for å kunne glemme, gjemme bort alt av minner og ikke minst alle bildene man har i hodet 
men det går jo ikke..
