Har prøvd utallige ganger nå og skrive "min historie" men det er ikke min historie, for den skulle jo vært om en glad gutt med en trygg og god oppvekst med en mor og en far som var der, middag på bordet kl 5, rene klær, smil, latter og spørsmål om hvordan dagen har vært. Ikke om en far som var konstant full ikke om en mor som reiste 150 mil og etterlot meg her nede ikke om en voksen mann som får lov å voldta deg når du ligger på sykehuset med ett brukket bein, ikke om en annen mann som voldtar deg i lastebilen når det eneste du prøvde var å haike hjem for far var for full til å hente deg, ikke om en gutt som aldri har rene klær og lukter vondt for på midten av 90tallet er det vel ingen selvfølge att huset du bor i har innlagt vann... I verdens beste land skulle man jo tro att noen reagerer att noen gjør noe når man ser att noen er vannskjøttet for visste det gjorde de, lærerene, barnevernet og andre foreldre. som klasseforstandern min sa når vi hadde 10 års reunion "det er så godt og se deg og att du ser så bra ut jeg har tenkt mye på deg" Men jeg antar det er enklere å tie å snu ryggen til.
Så er dette kansje min historie alikevel en ødelagt barndom og ett voksentliv preget av depresjon og selvmordsforsøk i hopetall. Litt rart egentlig att det vanskligeste får man bare en sjanse ingen mulighet til å starte på nytt.