søskenincest
(32 innlegg) (11 deltakere)-
<3
MedlemOfte når man hører om incest er det fedre, bestefedre, eller andre voksne omsorgspersoner som er overgriper. Selv var man kanskje så liten at man ikke hadde forutsetninger for å forstå at dette var galt og dermed kunne man ikke stoppet overgrepene. Jeg er selv utsatt for søskenincest. jeg var ikke veldig ung. Jeg forstod at det var galt. Jeg prøvde på min måte å si ifra. Likevel fortsatte overgriperen. I ettertid har jeg følt enorm skam og skyldfølelse, jeg har følt mye på at jeg skulle gjort mer for å stoppe han. Selv om jeg forstår at jeg ikke har skyld, er det vanskelig å ikke føle det. Er det noen som kjenner seg igjen?Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemOvergriperen fortsetter ofte, selv om man på en måte prøver å si ifra. At du skulle ha gjort mer for å stoppe han, er helt normale tanker, men jeg tror nok du gjorde det du kunne, der og da. Å stoppe den som forgriper seg på deg, helt alene, er desverre ikke så lett. Du vil nok få som svar at veldig mange her kjenner seg igjen i det du skriver. Skam og skyld.. Vet ikke hvor lenge siden du kom deg ut av det, men du må vite at det vil bli bedre etterhvert, når du får bearbeidet det du har vært igjennom. Får du noen slags hjelp? Samtaler? Du har ingen skyld uansett hva andre sier, eller du selv tenker. Du kunne absolutt ikke ha gjort noe mer. Den som burde føle skam er overgriperen, ikke den som blir utsatt for overgrep. Og det er overgriperen som har all skyld. ALL SKYLD!!Skrevet for 4 år siden # -
<3
Medlem[quote=kristin]Overgriperen fortsetter ofte, selv om man på en måte prøver å si ifra. At du skulle ha gjort mer for å stoppe han, er helt normale tanker, men jeg tror nok du gjorde det du kunne, der og da. Å stoppe den som forgriper seg på deg, helt alene, er desverre ikke så lett. Du vil nok få som svar at veldig mange her kjenner seg igjen i det du skriver. Skam og skyld.. Vet ikke hvor lenge siden du kom deg ut av det, men du må vite at det vil bli bedre etterhvert, når du får bearbeidet det du har vært igjennom. Får du noen slags hjelp? Samtaler? Du har ingen skyld uansett hva andre sier, eller du selv tenker. Du kunne absolutt ikke ha gjort noe mer. Den som burde føle skam er overgriperen, ikke den som blir utsatt for overgrep. Og det er overgriperen som har all skyld. ALL SKYLD!![/quote] Takk, for svar! Har endret litt på innlegget mitt. Jeg forstår at ingenting av det som har skjedd er min feil, men jeg klarer likevel ikke å føle det. Jeg har gått til psykolog i 4 år, vært til gruppeterapi og enesamtaler på støttesenter, hatt NLP behandling og akupunktur. jeg har virkelig prøvd det meste for bearbeide det jeg har vært gjennom. Fått veldig god hjelp av vennene mine, men familien har ikke støttet meg. Broren min har innrømmet overgrepene, så både mamma og pappa vet at det har skjedd, likevel støttet de meg ikke da jeg bestemte meg for å anmelde det i fjor. Jeg var i sommer gjennom en rettssak. han fikk 90 dager fengsel, der 45 var ubetinget og 25 000 i erstatning. Rettssaken var helt grusom. Skylden ble lagt over på meg i stor grad, noe som gikk veldig inn på meg. jeg har heldigvis klart å komme meg videre. Nå har jeg det bedre enn på lenge. Savner likevel å prate med noen som har vært utsatt for søskenincest eller lese mer om det. Synes fokuset nesten alltid er på de store, skumle mennene. Broren min var bare 3 år eldre enn meg, og ikke skummel i det hele tatt, men jeg var så ufattelig glad i han og hele livet mitt raste sammen da han gjorde det han gjorde mot meg. Heldigvis klarte jeg tl slutt å fortelle det til ei venninne på skolen, slik at overgrepene tok slutt. Det har vært en lang og hard kamp, nor det fortsatt er i perioder.Skrevet for 4 år siden # -
<3
Medlem[quote=Jenny]Har du lest hemmeligheten til Bare 26 år? Om du går inn på Ditt Faen Heller og Lesernes hemmelighet kan du velge den der. Hva føler du når du leser den?[/quote] Hjelp! Det var skummelt for meg å lese. Historien min er nesten helt lik frem til broren i hemmeligheten til Bare 26 år, tok livet av seg. Broren min truet i en lengre periode med at han skulle ta livet av seg, etter at mamma og pappa fikk vite om overgrepene, men jeg har sagt til han at det er det verste han kan gjøre mot meg nå. Heldigvis lever han fortsatt. Er det din historie? Jeg fikk stoppet overgrepene etter noen måneder ved at jeg fortalte det til ei venninne på skolen, på den måten ble lærere, helsesøster og psykologer innblandet. Det verste for meg var å miste ikke bare broren min, men jeg har på mange måter mistet hele familien min. jeg har på eget initiativ oppsøkt støttesenter og jobbet meg gjennom mye, forelderene mine har ikke stilt opp for meg og støttet meg overhodet. Det har vært detvanskeligste for meg! Plutselig følte jeg meg helt alene.. Jeg følte veldig mye da jeg leste historien. Godt å kunne gjennkjenne seg i den maktesløsheten og den frykten ved å gjøre motstand. Jeg turde ikke selv å snu meg der jeg lå i sengen, fordi jeg ikke ville se at det var han som forgrep seg på meg, selv om jeg skjønte at det var han. Det var lettere å late som ingenting, det var jo tross alt bare meg.. Jeg er redd hver dag for at min bror skal ta livet av seg. Jeg er redd det hadde ødelagt meg. Blir vanskelig å jobbe meg selv og komme seg videre, med en slik skyldfølelse. Nå vet jo ikke jeg om det er du som har lagt ut den historien, men hvis det er du må du få hjelp til å forstå at det ikke er din skyld. Vet at det er lettere sagt enn gjort.Skrevet for 4 år siden # -
Jenny
MedlemNei, dette var ikke min historie
Jeg leste den og tenkte at det hadde vært godt for deg å lese den også. Kanskje ville du kjenne deg igjen litt i hennes følelser, ikke føle deg så alene.
Jeg er glad for at du fikk stoppet det. At du tok kontroll og fikk stoppet ham, hvis ikke kunne det ha pågått enda lengre.
Jeg forstår at det er fryktelig vanskelig for deg at familien snudde ryggen til deg. Samtidig forstår jeg at de syns det var vanskelig å forholde seg til. Plutselig var det mye lettere for de å bare stenge deg ute, late som om du aldri hadde sagt det. Det unnskylder likevel ikke at de ikke har stilt opp for deg. Jeg håper du kan finne støtte andre steder, i venner, støttesenteret og hos oss. Selv om smerten over familien er stor.Skrevet for 4 år siden # -
kristin
Medlem[quote=Lita]Jeg er ikke utsatt for søskenincest. Men tenker akkurat som deg. Ble missbrukt fra jeg var 7 til like før jeg fyllte 12 av stefaren min. Mamma hadde gjort det slutt med han, men jeg var hos han annen hver helg sammen med søsteren min. Jeg fortsatte jo selv å dra dit, å sliter med å forstå hvorfor. Jeg tenker bestandig på hva jeg burde gjort. Jeg kan bare huske å ha sjort motstand en gang, jeg sparket til han og han gikk ut av rommet mitt. Det er vanskelig å legge fra seg skyldfølelsen når man tenker at man aldri prøvde. å tenker at man kansje hadde klart det om man prøvde...[/quote] Det er på en måte sånn at man blir...hvordan skal jeg si det? Ikke avhengig av overgriperen, men han/hun får en slags usynlig makt over deg, som gjør at du egentlig bare ønsker en bekreftelse på at han/hun egentlig er glad i deg, og ikke vil deg noe vondt, om du skjønner hva jeg mener? Det blir liksom din virkelighet, og man tror at sånn skal det være. Og man tenker at, kanskje denne gangen..kanskje jeg får være ifred nå, så jeg gir han/henne en sjanse til. For nå blir det sikkert bra. Å gjøre motstand har som regel ingen virkning, uansett, så derfor lar man heller være, og alt går sin gang. Å oppsøke overgriperen selv er nemlig ikke så unormalt som du kanskje tror..Skrevet for 4 år siden # -
Trine
MedlemHei du med <3. Eg blir så ufattelig forbanna når vi i 2007 kan opplev at dom blir mildere fordi at "ansvaret" blir lagt over på den som e utsatt. E helt utrolig at ikke rettsvesen e mer oppdatert enn som så. Uansett faen om kor frivillig man går inn isituasjon så e ikke d formildende i det hele tatt!!!!!! Andre som har opplevd å få lagt skylda over på seg sjøl? Vet d e normalt å føl det lsik, men det ska ikke skje at det offentlige dømme det dithen at man e "medskyldi". Det gjør jo bare skam å skyld tyngre å bli kvitt og historien mer uutholdeli å bær... FAEN HELLER!Skrevet for 4 år siden # -
Rosa
MedlemJeg vil bare anbefale alle som har jobbet så mye med seg selv som deg og ennå føler at de ikke har det bra. Søk deg inn på traumebehandlingen på Malvik. Se http://www.betaniamalvik.noSkrevet for 4 år siden # -
<3
Medlem[quote=Trine]Hei du med <3. Eg blir så ufattelig forbanna når vi i 2007 kan opplev at dom blir mildere fordi at "ansvaret" blir lagt over på den som e utsatt. E helt utrolig at ikke rettsvesen e mer oppdatert enn som så. Uansett faen om kor frivillig man går inn isituasjon så e ikke d formildende i det hele tatt!!!!!! Andre som har opplevd å få lagt skylda over på seg sjøl? Vet d e normalt å føl det lsik, men det ska ikke skje at det offentlige dømme det dithen at man e "medskyldi". Det gjør jo bare skam å skyld tyngre å bli kvitt og historien mer uutholdeli å bær... FAEN HELLER![/quote] Godt å høre at jeg ikke bare er jeg som reagerer på det! Jeg har jobbet mye med å bli kvitt skyldfølelsen, men det er ikke lett å føle seg som et offer da til og med rettsvesene prøver å legge skylden over på den utsatte. Det er tydelig at det mangler kunnskap om temaet!Skrevet for 4 år siden # -
marie
MedlemHei! <3. Jeg ønsker deg all mulig styrke og hjelp til å bearbeide det du har opplevd, og håper du klarer å slippe skyldfølelsen etterhvert. Nå skal jeg imidlertid si noe som ihvertfall JEG aldri har hørt bli sagt i en tråd eller samtale om incest og overgrep. Jeg har blitt krenket og merket av det som skjedde meg gjennom oppveksten. Hemmeligheten min står å lese i hemmelighetsforumet. Greia er at jeg ikke klarer det som skal være så viktig, nemlig å plassere skyld. I en situasjon med en voksen og et barn, er det jo åpenbart at det ikke er barnets feil, og ingen oppegående, empatiske mennesker ville få seg til å si det til et slikt barn. Og nå skriver jeg absolutt ikke om saken som ble beskrevet i <3 sitt innlegg: Hva om den andre er yngre enn en selv? Og en likevel ikke klarte å stoppe noe, og en likevel ble kontrollert? Når en kan huske at en en gang i førpubertal alder lekte en lek der begge var aktive, men senere opplevde å ikke få være i fred, ikke på svært lenge? Og en opplevde å ikke kunne røre seg eller si noe som helst, til noen, fordi skammen over å ha lekt en gang var så stor, og man tenkte at det var det som hadde gjort ham "skjev" og gjorde at han ikke sluttet å trenge seg på? Hvem er det DA som har skylden? Er det de voksne som ikke så at noe var galt? Oppvekstmiljøet, som neppe kan kalles det sunneste? Foreldre kan da ikke se alt barna gjør? Det er ikke alltid enkelt å plassere all skyld. I svært mange saker er det nok det - men hva når det ikke finnes en klar, tradisjonell overgriper? Har det da ikke skjedd noe grusomt, er det ikke et overgrep hvis man mangler overgriperen? Nå ble det mange spørsmål.. Jeg mente jo egentlig å uttrykke støtte til trådstarteren, men så måtte jeg skrive resten også...Skrevet for 4 år siden # -
kristin
MedlemMange barn utforsker egne - og hverandres kropper, under oppveksten. Om det er venner/venninner eller søsken, er det egentlig ganske normalt. Man er jo nyskjerrig. Jeg har hørt om barn i barneskolealder som sitter og onanerer jevnlig, rett i ansiktet (om jeg kan si det sånn) på sine søsken og foreldre, barn som "forsøker" å ha samleie med hverandre i 5 års alderen allerede. - Der begge er med på leken. Men du beskriver det ikke akkurat sånn, da..så jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal svare.. :/ Er det ikke et overgrep, hvis man mangler overgriperen? Hmm... du mangler vel ikke overgriperen, for på meg virker det som om du har opplevd dette som et overgrep, så da har du jo igrunn en overgriper..?Skrevet for 4 år siden # -
marie
MedlemTakk skal du ha, kristin, for svaret:) Det har vel med hvordan man opplever det, ja.. selve denne leken barn imellom kan helt sikkert være og forbli helt uskyldig. Det er ikke meningen man skal føle skam for slikt, med mindre det er noe mer som ligger bak, tror jeg. Vel vel. Kanskje har man en uskyldig overgriper, da. Det må det kanskje gå an å si. Ha en god kveld! Nå prøver jeg å legge dette fra meg for nå:) Håper jeg kanskje etterhvert kan bidra til at forumet er et fint sted å være.Skrevet for 4 år siden # -
marie
Medlemtakk.. jeg visste ikke at jeg kanskje gjorde det før du spurte og jeg kjente etter;) det er så lett å si til seg selv at det ikke var så alvorlig, men så ser jeg på hva det har gjort med meg. Vite hva man føler, helt inn i magen? Ha sex for sin egen skyld, la seg rive med, tåle å være både nær og fri, stole på noen, stole på meg selv, vite hvor hullene i historien er, slippe å fornedre seg selv ved å ikke lytte til det kroppen sier, slippe å være redd for å bli berørt på halsen og andre sårbare steder, slippe skuldrene ned og bare leve, uten å ha store "farlige områder" man ikke nærmer seg. Slippe å føre videre et usunt familiemønster, få trygge barn som har tillit nok til å beskytte integriteten sin. Det hadde vel vært fantastisk;)Skrevet for 4 år siden #
Svar »
Du må være innlogget for å skrive.