Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag 
På flukt
(5 innlegg) (3 deltakere)-
Janne-Helen
MedlemKjenner du deg igjenn? Jeg har bare lyst bort herfra! Ut herfra! Men jeg vet ikke hvor jeg skal dra og hva jeg har lyst å gjøre, ingen mål ingen mening, bare på flukt fra det vonde som stadig bare vil ta mer fra meg. Jeg har dager jeg gir opp og bare ligger der... Andre dager er jeg helt i skyene og klarer nesten ikke stoppe.. Vet balansegangen er skakkjørt og det vet jeg hva er grunnen til, men får ikke gjort noe med det for jeg er der jeg er.. Vil være fri og vil føle meg trygg. Jeg vil føle meg respektert og ikke påkjørt og overkjørt gang på gang. Jeg sier "nei," men du bare gjør det likevel. Hva skal jeg gjøre da?Skrevet for 1 år siden # -
kari
MedlemKjære Janne-Helen Jeg skjønner godt at du har lyst til og flykte bort. Bort fra alt det vonde og såre.
Jeg har et godt råd til deg. På Malvik utenfor Trondheim finnes en Traumeenhet. Be din lege om å søke deg dit. Dette du flykter fra, må du jobbe med. Du vil aldri komme deg videre uten det. Har du ingen i din nærhet du kan snakke med, et senter f.eks. eller en god venninne. Jeg ber deg nok en gang, søk profesjonell hjelp. Etter hvert vil du oppleve at du også vil føle deg respektert. Jeg ønsker deg masse lykke til.
Hilsen KariSkrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemHei Kari! Takk for svar og gode råd. Jeg har fått henvisning og lovt intervju innen 9 november i år. Jeg gleder meg, har gått alene for lenge... Jo venner har jeg, men ikke sånne som kan virkelig forstå. Jeg har ikke bare det som problem, har mange vonde opplevelser i tillegg så PTSD komplisert. De forstår nokk ikke så godt hvordan e egentlig har d likevel om e prøve sette ord på noe, klare e ikke alt, men kropsspråket sier også noe. Har prøvd psykologer, men de stoler jeg lite på. Har heller større tro på et 10 ukers intensiv opplegg enn småprat og diagnosering etc... Men jeg måtte være klar for d selv, ikke under tvang eller mas.. Frivillig. Har jo blitt påtvunget noe e ikke ville ha til å begynne med. Jeg vil så gjærne slappe av, men får d ikke til...Skrevet for 1 år siden # -
pia
MedlemJeg kjenner meg så veldig igjen i det du beskriver Janne-Helen. Hverdagen min er faktisk helt lik det du beskriver, noen dager ser alt bare mørkt ut. Bare tanken på å gå i dusjen er et ork, for humøret er så på bånn at ingenting er noe lyspunkt. Mens andre dager er som du sier, helt i skyene. Da kan jeg være kreativ, nynne for meg selv og får gjort unna en hel masse. Jeg er som deg, sitter igjen og lurer på hvorfor det er så store forskjeller. Det er liksom ingen mellomting, det er enten eller. Og det er fryktelig slitsomt å ha det sånn, det tærer på kroppen. Min egen tolkning av disse enorme humør svingningene, er at man på en eller annen merkelig måte har klart å samle litt krefter, fra et sted der det faktisk er mer å hente. At man har vært nede en stund og ser seg lei på alle tunge tanker, at man lager seg en rolle der alt blir bedre for en dag. Akkurat som man får en slags "innebygd" figther i seg, som tvinger en selv til å stråle litt lykke. Kanskje det er nettopp det som gjør at vi er så sterke som vi er? Kanskje det er nettopp det som får oss til å se hvordan vi egentlig vil ha det, slik at man ikke faller for dypt og blir blind for alt? Ikke vet jeg... Men dagen går, som en følelsesmessig berg og dal bane. Og vi vil opp, mer og mer. Men kanskje har man ikke funnet den rette vogna å sitte i, som tar oss høyere. Den vogna, er nok det jeg ubevisst søker, håper bare jeg finner den en dag... Og noen ganger kan jeg til og med tro at jeg kanskje har adhd. For alt jeg gjør og måten jeg oppfører meg på når jeg har disse enorme oppturene, kan minne veldig om det. For da er jeg rastløs, selv når det skjer masse rundt meg. Skravler som en foss og føler at alle rundt meg ser på meg som slitsom. Så kommer nedturen, da er alt lys slukket. Orker ikke smile, bare labber rundt i huset uten å vite hvilket rom jeg har lyst til å gå til, eller hva jeg skal ta meg til. Og da føler jeg at jeg har store personlighets forstyrrelser,at jeg er to personer som overstyrer hverandre. Og jeg tenker at andre mennesker rundt meg, som ser disse svingningene tenker det samme... Det er frustrerende og ikke vite hvem man er, eller hva man vil være. Og ikke minst, at man aldri vet hvor man har seg selv...Skrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemPTSD kan vel få oss til å få mange forskjellige diagnoser fordi vi kan miste fatningen å reaksjonsevnen blir forstyrret. Minnet som går i surr fordi vi har fortrengt det som har skjedd. Kan ende opp med Autisme, Schizofreni etc... Manisk depressivitet er veldig vanlig hos PTSD pasienter. Da senga ble tatt ifra meg, forsvant tryggheten og dermed bare eksisterer jeg... Du blir lett heller styrt i opp og nedoverbakker bare av små bagateller. De bakkene er jeg dritlei av mildt sagt.. Om de bare kunne ta slutt. Jeg vil finne tilbake til meg selv, men da må jeg slutte å flykte... Vinne nei-et tilbake og respekten! Jeg forstår hvordan du har det Pia, stooor klem til deg Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.