oppgitt...
(7 innlegg) (4 deltakere)-
bare meg
Medlemskulle ønske det fantes en fasit som kunne si meg om jeg hat tatt skade av overgrepene. hvorfor har jeg egentlig begynnt å tenke på det i hele tatt?? har jo ikke hatt noen reaksjoner jeg kan kjenne meg igjenn i... men allikevell føles alt så håpløst.... å jeg skjønner ikke hvorfor jeg har hengt meg sånn opp i dette... før har jeg liksom bare levd uten å tenke over noe som helst egentlig... nå tenker jeg over alt... blir sprø... å hvorfor husker jeg ikke hva jeg tenkte eller følte??? blir så oppgitt over meg selv... når jeg er på smi har jeg ingenting å si... men jeg er livredd visst jeg sier noe at det skal være "galt" at hun jeg snakker med ikke skal like meg, tenke jeg er gal, oppmerksomhets syk, eller bare dikter opp problemer jeg ikke har... eller jeg har egentlig ingen konkrete problemer i forhold til selve overgrepene derfor føler jeg at jeg ikke skulle vert der. å jeg er så redd for at hun jeg snakker med skal bli lei av maset mitt om at jeg føler jeg er til bry osv.... men føler virkelig det er noe galt med følelsene mine, skulle bare ønske jeg visste hva det komm av. jeg kan feks få dårlig samvittiget for små ting, å i noen tilfeller der jeg virkelig burde få dårlig samvittighet får jeg det ikke... føler ikke at jeg er skikkelig glad i noen.. av og til lurer jeg på om jeg i hele tatt hadde blitt lei meg visst noen jeg var glad i døde.... vet det er utrolig fælt å tenke det... men selv om jeg vet at jeg er glad i folk klarer jeg ikke å føle det.... allikevell er jeg livredd for at noen skal misslike meg... klarer ikke å snakke om følelsene mine... alt stokker seg. å visst jeg skal si noe må jeg gi opp fordi jeg begynner å gråte, dette er ikke når jeg snakker om overgrepene for det har jeg ikke gjort (ennå hvertfall) men det kan være i helt vanlige situasjoner der jeg skal forklare noe som er vanskelig for meg.. men ellers gråter jeg aldri... skulle så gjerne klart det av og til.... føler jeg har noe inni meg som jeg må gråte ut, men vet ikke om dette har noe med overgrepene å gjør i hele tatt... blir så frustrert... snakker nesten ikke med familien min, er ikke det at jeg ikke liker de, men klarer ikke å snakke med de om følelser å sånn.... bruker masse enegri på å grue meg til ting men klarer ikke å finne ut hva jeg gruer meg til... når jeg avtaler ting med vennene mine gleder jeg meg ofte der og da, men etterpå angrer jeg. liker ikke å tenke på framtiden... ser ikke for meg hvordan framtiden min blir... tror jeg har valgt en utdanning med ett yrke jeg ikke kommer til å klare... men tørr ikke slutte.. hva skal jeg gjøre da?? klarer ikke se for meg meg selv sammen med noen selv om jeg egentlig vil det. men vet ikke hvorfor, er egentlig ikke redd for nærhet... men tror jeg er redd for at andre ikke skal like meg når de blir for godt kjennt med meg... føler de kommer til å se på meg som gal visst de finner ut hvordan jeg egentlig er, holder vell egentlig avstand til de fleste... skulle bare ønske jeg visste om overgrepene har påvirket meg i noe av min væremåte.... føler jeg bare er pessimistisk å syter å klager når jeg egentlig har det bra... det var bare ett lite hjertesukk fra meg...Skrevet for 2 år siden # -
pia
MedlemHei hei. Du lurer på om du har tatt skade av overgrepene. Mitt inntrykk er at de linjene du ahr skrvet nå, bekrefter at du har tatt skade av det. Du sliter følelsemessig, gruer deg til ting du ikke vet hvorfor du gruer deg. Du skriver du tar avstand til de fleste, er redd for avvisning. Og dette er noe som er veldig vanlig å ha problemer med når man har vært utsatt. Ting er kanskje ikke modent enda, du beskytter deg selv ved å ikke føle noe. Der er jeg også for øyeblikket... Akkurat nå føler du ingenting, du ser bare hva du ikke får til, og blir oppgitt over det. Men alt det her er faktisk symptomer bare meg
Skrevet for 2 år siden # -
bare meg
Medlemhei pia=) tusen takk for svar!! kjempefint at dere her inne vil dele erfaringene deres!! når du skriver det så høres det jo sannsynlig ut, men jeg klarer på en måte ikke å se det selv, eller kanskje jeg er redd for å se det selv. leste noen tips her inne om å snakke til overgriper, eller forestille seg selv som redd å liten jente. jeg synst det er utrolig vanskelig, på en måte så vil jeg det å på en måte annen måte så vil jeg det ikke. å kanskje du har rett i at ting ikke er modent ennå, kanskje jeg er utålmodig. men er redd for at jeg skal angre senere visst ikke jeg får gjort noe med dette, at jeg skal gå glipp av livet på en måte. samtidig så er jeg redd for at jeg har rotet meg inn i noe som hadde vært best å la ligge. time will show...Skrevet for 2 år siden # -
Heidi
MedlemHei bare meg =) For meg var det også en lang prosess å innse at jeg hadde tatt skade av overgrepene mot meg. Mye fordi det tok så mange år før de kom opp i min bevissthet, tror jeg. Det at jeg ble istand til å se at de hadde skadet meg, ble første skrittet i bearbeidings prosessen. Og kanskje det viktigste, for uten ville ikke noe av det andre vært mulig! Det skjedde ganske gradvis, blant annet klarte jeg ikke å se at jeg hadde vært liten og forsvarsløs den gang. Det så jeg ved å se på andre små jenter som var på den alderen jeg hadde vært. De var jo så sinnsykt små! Og fullstendig avhengig av foreldrenes omsorg og forsvar! Kjenner meg utrolig godt igjen i det du beskriver, å være redd for ikke å bli likt, og å få dårlig samvittighet for alt mellom himmel og jord! Det var enklere for meg i begynnelsen å se at overgrep i barndommen hadde preget og skadet andre, som igjen var i nøyaktig samme situasjon! Det å gå til SMI gjør jo at du kan høre deler av de andres historier, se om du kan kjenne på deg at deres historie har påvirket dem negativt, og bruk fornuften som sier at da har sikkert din historie påvirket deg også. Fornuften min fungerte lenge før følelsene turde å komme til overflaten =) Lykke til med din vei. (Og jeg er enig i at det hadde vært enklere med fasit!!)Skrevet for 2 år siden # -
bare meg
Medlemhei hei heidi=) takker så mye for svar!! kanskje er jeg litt som du var, at det er vanskelig å innse at overgrepene har skadet meg. prøver så intenst å finne utav det, men når noe sier meg at noe kanskje har noe med overgrepene å gjøre blir jeg redd for at det bare er noe jeg innbiller meg, å prøver å finne alle mulige andre løsninger. så kanskje gjør jeg det vanskeligere for meg selv. Men kan jeg spørre hvordan du klarte å finne ut at det måtte være noe med overgrepene? utenom å høre andre sine historier. Jeg skjønner veldig godt at andre har tatt skade av overgep, å har lest mye så vet at det er med god grunn. men jeg klarer altså ikke finne ut av det når det gjelder meg selv. kanskje er jeg redd for å finne det ut, kanskje er det ikke noe å finne ut. vet hvertfall at jeg er veldig redd for å skylde noe av mine problemer/ følelser på overprepene i tilfelle det ikke stemmer. men kanskje er det det at jeg ikke har noe tydelig bevis på at det kommer av overgrepene, det er ingening jeg vet med sikkerhet. hadde jeg foreksempel hatt mareritt eller flashbacks hadde jeg på en måte visst at overgrepene hadde gjort noe med meg. akkuratt nå er jeg bare usikker på hva jeg holder på med. på en måte var alt mye greiere før når jeg ikke tenkte over ting. nå er det blitt så tydelig for meg at jeg sliter litt, uansett om det kommer av overgrepene eller ikke. å det du skriver om at du ikke kunne se at du var en liten å forsvarsløs jente, klarer heller ikke jeg å se når det gjelder meg selv. men jeg klandrer ikke meg selv, jeg har bare ingen som helst følelser rundt det. kan ikke huske hva jeg tenkte når det skjedde, eller hva jeg ellers tenkte rundt det, om jeg tenkte over det i hele tatt. men iallefall tusen takk for kloke ord
Skrevet for 2 år siden # -
Synnemor
MedlemJeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver, bare meg. Før tenkte jeg bare at jeg måtte prøve å glemme overgrepene. Jeg måtte beskytte meg selv og overgriper, liksom, og jeg tenkte at dette måtte jeg bare bære for meg selv hele livet og ikke snakke med noen om det. Alle vanskene og problemene mine var liksom noe annet, noe jeg slet med fordi jeg var en svak person eller uheldig. Jeg karet meg gjennom utdanning og yrkesliv, vennskap og familieliv, på min måte, så godt jeg kunne. Når jeg satt lenge på wc i matpausene for å slippe å føle meg flau overfor andre i kantina, når jeg bare så ned når jeg skulle betale i butikken fordi jeg følte at alle vurderte meg, når jeg ringte på jobb og faket syk og sa at jeg ble hjemme, når jeg takket nei til å gå i en bursdag og løy om en annen avtale; alle de gangene gjorde jeg så godt jeg kunne. Og det var den måten jeg taklet livet mitt på. Her i fjor fant jeg ut at overgrepene, sammen med den generelt vanskelige barndommen min, helt sikkert har satt disse sporene i meg. Jeg så at jeg bare hadde levd et halvt liv, et liv rikt på ting og penger, men med et indre som lå helt i grus. Denne innsikten fikk meg til å ta tak i problemene, konfrontere overgriper og fortelle familie og venner om det som har skjedd meg. Jeg så en mulighet til å leve livet mer, og på en annen måte. Nå som jeg har stått fram med dette, har det kommet nye utfordringer. Det er fortsatt veldig vondt, men kanskje på en annen måte. Før var jeg helt alene og hadde ingen mulighet til å gjøre noe med situasjonen min. Nå er det jeg som er aktiv, og jeg har noen få andre som jeg kan dele tanker med når jeg trenger det. Samtidig har jeg fått det vondt i forhold til slektninger, mine nærmeste, som har vendt meg ryggen og ikke tør å snakke mer med meg om dette. Men det er i alle fall en smerte som jeg vet hva er! Det er bedre enn å bare gå rundt og være lei seg, deprimert, ensom og misfornøyd hver dag, uten å klare å sette ord på hvorfor. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å legge skylden på problemene dine i overgrepene. Det er klart, at vonde ting som skjer oss i barndommen preger oss i ulik grad. Alle har så ulike liv og ulike erfaringer og omgivelser, så det går ikke an å sammenligne seg med hverandre. Alt rundt oss er med på å prege oss. Og hvis du har vært utsatt for overgrep, synes jeg ikke du skal bruke krefter på å tenke på om det har skadet deg eller ikke. Det er klart det har skadet deg, og dersom du klarer å tenke sånn tror jeg også du klarer å hjelpe deg selv til å bearbeide det og få til livet ditt bedre.Skrevet for 2 år siden # -
bare meg
Medlemhei hei synnemor=) først vil jeg bare si tusen takk for ett fint svar!! jeg finner vireklig mening i det du skriver. har ikke skrevet her inne på lenge. vet ikke hvorfor.. har vert litt tom for ord. jeg har fortsatt ikke klart å legge vekk tankene mine om hva overgrepene kan ha gjort mot meg... jeg begynner å bli desperat. å har vell på en måte innsett at dette er noe jeg kanskje må finne utav for å få ro i sjelen.... så jeg har saggt til henne jeg snakker med på smi at jeg trenger å snakke om akkuratt det, så får vi se når jeg får avtale. men jeg har prøvd på det før, men mangler ord, å når jeg er sammen med andre tenker jeg ikke så mye på dette, da blir alle tankene mine uvirkelige å det føels som jeg lyver når jeg skal fortelle om det. samtidig som jeg ikke helt klarer å forklare hvordan det egentlig er, fordi jeg ikke klarer å sette meg inn i det jeg har tenkt når jeg ikke har det sånn. så visst noen av dere der ute har noen tips til hvordan jeg kan bli flinkere å "finne igjen" følelsene når jeg skal prate om den blir jeg veldig glad=)Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.