Kjære Pernille.. Stor klem til deg.. Skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre for at du skal få det bedre.. Ord blir bare så urtolig tomme.. Selv om du er flink allikevel til å sette ord på det ordløse, på det grusomme.
Men de sa alltid til meg, da jeg var innlagt, at det er viktig å la seg selv få lov å ha det sånn, å klare å stå i det, det er viktig å ikke stenge igjen for følelsene når de kommer. For det var det man gjorde den gangen og utsetter man det, da kommer de bare igjen. La deg selv få gråte, føle smerten, være sårbar, alt det der. Selv om det er vondt og fryktelig vanskelig det også.
Og ang dette å føle seg til bry.. Jeg skjønner deg såå godt på det punktet. Men som hun på SMI alltid sier til meg. De som er våre støttepersoner velger selv om de vil bruke tiden sin på oss eller ikke. Hadde den timen hos V vært en annens, så hadde du jo ikke fått den. Hadde ikke V hatt tid til deg, hadde h*n ikke brukt tid på deg. Du er en sterk og tøff jente, med masse verdi, noe V garantert også synes, så våg å slippe muren ned, våg å vær sårbar overfor h*n og våg å la V hjelpe deg!
Klem til deg